Det er økonomisk risikosport å satse milliarder på oljeleting i Norge, sier næringslivsleder Terje Osmundsen til Dagsavisen 10. august. Det har han helt rett i.
Oljenæringens totale klimautslipp må tas på alvor, og vi må endre politikken for å utvikle det vi skal leve av i Norge i framtida. Dette både for å nå Norges forpliktelser i Parisavtalen, men også fordi det er stor økonomisk risiko ved å utsette omstillingen norsk næringsliv må gjennom.
I dag er det staten som tar nesten hele kostnaden og risikoen ved å lete etter nye olje- og gassfelt. Staten dekker ca 3/4 av letekostnaden på grunn av det norske oljeskattsystemet, i tillegg kommer statens kostnader som lisenspartner direkte gjennom Petoro eller som storeier i Statoil. Det gjør at det er for lukrativt for oljeselskap å ville lete mer, fordi potensielle tap dekkes av fellesskapet. For det er ikke bransjen som betaler hoveddelen dersom det ikke blir lønnsom produksjon. Det er det det norske skattebetalere som gjør.
En ny meningsmåling viser at 44 % av de spurte er villig til å begrense norsk oljevirksomhet for å begrense klimagassutslipp. Det viser at opinionen er i ferd med å snu. Folk flest skjønner at konsekvensene av global oppvarming er alvor. At de store partiene ikke ser ut til å skjønne alvoret i den klimakrisen vi er inne i er både trist og tragisk. Det er skuffende at ansvarlige statsbærende partier ennå ikke forstår at fellesskapet – folk flest – på grunn av skattesystemet vårt tar en altfor stor risiko på vegne av oljebransjen.
Skiftet til fornybar energi kan komme raskere enn mange forventer, og i dag er Norge ikke godt nok forberedt. I stedet for å sette fart på omstillingen, fortsetter staten å bruke enorme summer på å lete etter olje som kan være svært lite verd når den er klar til å pumpes opp.
Leting etter olje og gass og utbygging av felt tar lang tid: Leting etter olje i Barentshavet startet cirka 1980. Snøvitfeltet ble funnet i 1984. Deretter tok det 16 år før investeringsbesutningen ble tatt og enda sju år før produksjonen var i gang. Åsta Hansteen i Norskehavet ble funnet i 1997, produksjonsstart er i 2018.
Gassfelt som Åsta Hansteen krever riktignok mer infrastruktur enn oljefelt, og Barentshavet var spesielt siden det er veldig langt unna annen infrastruktur for oljenæringen. Så la oss si man i beste fall kan klare å få til første oljeproduksjon 15 år fra leting etter olje starter. Hvis man finner olje. Hvem kan si noe troverdig om oljeprisen i 2035? Det eneste vi kan vite er at for å unngå de verste effektene av klimaendringer må både forbruk og produksjon reduseres, med de konsekvensene det har for prisene og lønnsomheten.
Venstre vil innføre varig vern mot petroleumsvirksomhet i spesielt sårbare områder inkludert i og ved iskanten og polarfronten, Jan Mayen, Lofoten, Vesterålen og Senja, Skagerrak, Mørefeltene, Jærkysten og kystnære områder av Finnmark. Det er fordi naturen i disse områdene er umistelige verdier, og helt avgjørende for turisme og fiskerinæringen.
Men i tillegg er det helt avgjørende at vi får endret skattesystemet slik at risikoen ved å sette i gang nye prosjekter tas av oljeselskapene og ikke fellesskapet. Når vi vet at verdens forbruk av olje og gass må reduseres dramatisk de nærmeste tiårene for å nå Parisavtalens målsettinger, gir det ingen mening å fortsette med stø kurs. Oljeaktiviteten i nord kan raskere enn mange forventer vise seg å bli en økonomisk nedtur av de sjeldne.
Nye olje- og gassfunn kan ikke lenger trygge norsk velferd og norske arbeidsplasser. Det er motsatt; vi står i fare for å sette i gang store feilinvesteringer. Nå har vi det travelt med å etablere en offensiv klimapolitikk og skape nye, grønne arbeidsplasser som varer inn i framtida. Om vi ikke starter nedtrappingen av olje- og gassaktiviteten nå er både klimaet, norsk økonomi, velferdsstaten og framtidige arbeidsplasser i fare. Det må snart alle partier ta inn over seg, slik Venstre har gjort.
Dette innlegget er skrevet av Solveig Schytz og Ola Elvestuen og stod på trykk i dagsavisen 29. august 2017