Søndag 27.august holdt vår andrekandidat, Anja Johansen, appell på markeringen for en human asylpolitikk. Markeringen fant sted på Svolvær torg, og var for å vise motstand mot nedleggelse av mottakene i Lofoten, og motstand mot behandlingen av lengeværende papirløse flyktninger.
Les Anjas innlegg her:
I dag har jeg deltatt på tverrpolitisk markering for en human asylpolitikk. Her er innlegget mitt:
Sist uke kom beskjeden om at drøyt 1600 mottaksplasser skal legges ned, 320 av dem har vært øremerket for enslige mindreårige.
Lokalt for oss i Lofoten får dette selvfølgelig alvorlige negative følger – sånn som det får det for alle andre steder som har sitt mottak. Mange kommunale tjenester innafor helse og utdanning er dimensjonert etter antallet asylsøkere. Arbeidsplasser på mottakene forsvinner. Folk og oppbygd kompetanse blir overflødig. De etablerte ordninger som gjorde at folk fikk varm ytterjakke eller kom inn i idrettslaget, hva skal vi med dem nå? Og ikke minst, hva slags emosjonelle konsekvenser får det når massevis av unger og ungdommer som har funnet havn, som er en del av et klassemiljø og en vennegjeng, på et rart sted med sydvestkuling og midnattsol må flytte? Sosiale nettverk og vennskap rives over.
Og det aller, aller vanskeligste å forstå er begrunnelsen for denne reduksjonen av antall mottaksplasser.
Utlendingsdirektoratet sier, via sin regiondirektør, at summen av bosetting i kommunene, antall personer som forsvinner fra mottak og uttransporteringer omfatter flere enn antallet som banker på døra til Norge. Dermed går behovet for mottaksplasser ned.
Jeg synes dette regnestykket er vanskelig å forstå.
I ytterkantene av Europa, i Ungarn, Italia, Hellas, Tyrkia, Spania, og ofte like i nærheta av badeplassene til feriegjestene, sitter store flyktningegrupper samla opp under ofte kummerlige forhold mens Europa ikke klarer å etablere ei ordning for fordeling som gjør at statene yter etter evne når det gjelder hvor mange vi skal ta imot.
UDI sitt regnestykke som viser at antallet som kommer inn minus antallet som forsvinner ut = mindre behov for mottaksplasser kan ikke forklares med at det er færre mennesker med behov for asyl som kommer til Europa.
Hvis vi ser bort fra de som er fordrevet på grunn av naturkatastrofer, hvis vi konsentrerer oss om krig og konflikter, er over 65 millioner mennesker tvunget på flukt idag. Det store, og økende antallet av disse er internflyktninger som ikke søker tilflukt i andre land. FNs høykommissær for flyktninger UNHCR har anslått at ca. 22,5 millioner flyktninger befinner seg utenfor hjemlandet og har behov for internasjonal beskyttelse. Noen snakker om flyktningestrøm til Norge, men 85 % av verdens flyktninger befinner seg i land i sør. Kun en liten andel søker seg mot Europa og Norge. Altfor mange av disse blir sittende i ytterkantene av Europa, men vertslandet deres etterlyser engasjement fra andre europeiske stater – og mens tida går.
Vi trenger å se på Norges rolle i en stadig mer globalisert verden. Vi trenger en sterk stemme på Stortinget for respekten for flyktningers rettigheter og behov. Vi må slutte å snakke om «norske verdier» som om verdier som er noe å bygge landet på, utvikler seg i et nasjonalromantisk ekkokammer. Vi må legge solidaritet, raushet og dugnadsånd til grunn for hvordan vi handler, og bidra med mer og bedre hjelp og beskyttelse til mennesker på flukt.
Internasjonale avtaler og konvensjoner handler om en gjensidig pakt stater imellom. Dette krever lojalitet og solidaritet. Det handler om internasjonalt samarbeid som steg for steg er bygd opp over lang tid – som ei gjensidig internasjonal forsikringsordning.
Retur av de som ikke fyller kriteriene for opphold er viktig, men må skje i samsvar med menneskerettighetene. Folkeretten stiller et absolutt krav om at ingen kan returneres dersom det vil medføre fare for liv og sikkerhet. Dette kaller vi non-refoulement-prinsippet, og det belyses reint konkret gjennom saken til blant andre Samson Kassaye, som bor i lavvo utafor kirka her i Svolvær mens han venter på svar fra norske myndigheter på om de kan garantere for sikkerheten hans i et hjemland med en ustabil situasjon.
Integreringsministeren og partilederen hennes sitt tøvprat om å «utfordre» konvensjonene er kynisk opportunisme, dessverre med appell til store grupper i samfunnet vårt, tror jeg. Det skal i rettferdigheta navn sies at FrP overhodet ikke er alene om å gå til valg på gjennomgang av hvordan Norge skal forholde seg til menneskerettighetskonvensjonen.
Jeg er glad for å kunne gå til valg på et program som sier at vi trenger bedre rettssikkerhet for asylsøkere, at terskelen for familieinnvandring bør senkes, at aktivitet fra dag én er viktig, at vi ønsker mer effektiv språkopplæring og tidlig tilrettelegging for arbeid, at et bedre helsetilbud for asylsøkere og flyktninger er viktig, og at dagens praksis med å gi midlertidig opphold til unge mellom 16 og 18 år må opphøre.
I et av verdens rikeste land, en liten stat med frihet, demokrati og et vell av ressurser, bør valget på ny nasjonalforsamling handle om mer enn oss sjøl. Valget bør i større grad handle om oss sammen med dem, om vår plass og vår rolle i det store bildet. Tyskland er en av de store mottakerne av flyktninger. Forbundskansler Angela Merkel sa «Det klarer vi!» da mange bare så problemer.
Jeg ønsker meg politiske lederskikkelser i Norge som også sier at «Det klarer vi!». Jeg ønsker meg politiske lederskikkelser som i likhet med meg synes at regnestykket til UDI er så rart at de ikke aksepterer fasiten, men peker på x’ene og y’ene som sitter i Europas randsone, og som derfor ikke legger ned mottaksplasser, men heller sier at vår rolle er å fremme gode fellesskapsløsninger, gjennom styrking av de europeiske institusjonene og felles regler innenfor det europeiske asylsystemet, og at Norge slutter seg tettere til den felles europeiske asylpolitikken.
Vi trenger en sterk stemme på Stortinget for respekten for flyktningers rettigheter og behov. Vi trenger en sterk stemme på Stortinget for internasjonal solidaritet. Folkens, ta det med i betraktning hvis dere ikke allerede har avgitt stemme i Stortingsvalget.
Anja Johansen, 2.kandidat til Stortinget for Nordland Venstre