I landet vårt med økende velstand og et godt utbygd helsevesen øker levealderen, og med det også relativt sett både antallet med demenssykdom – og deres levetid med sykdommen. Demens har vært, og til en viss grad er det fortsatt, en diagnose som ofte er mer skambelagt. Videre er dessverre også behandlingen begrenset; det er medisiner som bremser utvikling og hjelper hos noen – men ingen kur. Vi har imidlertid en del kunnskap om hva som bidrar: og denne kunnskapen gjør demensplanen klart nytte av! Slik planen foreligger kan den absolutt vedtas: men noen områder fortjener ekstra omtale. I tillegg til min politiske kjennskap til temaet, har jeg også de siste månedene som lege hatt ansvaret for geriatrienheten ved UNN Harstad.
Tidlig diagnose gir muligheten til å sette inn gode tiltak inkludert eventuelle medisiner, forberede pasient og pårørende, og gjennom det også bidra til avlastning som dagsenter/korte institusjonsopphold – og gjennom det bidra til høyere livskvalitet, og lengre tid som hjemmeboende. Det er et økende fokus på dette også blant fastlegene, men samtidig opplever jeg at dette kunne vi nok vært enda flinkere til som leger. De aller fleste skal utredes i allmennmedisin, men noen skal også henvises til geriatrisk poliklinikk. Et godt lokalsykehus med et bredt spekter spesialister, inkludert geriater, er derfor viktig. Demensplanen satser på et hukommelsesteam; noe som absolutt er en god idé. Helsestasjon for eldre er et tiltak kommunen i dag har: som gir muligheten til observasjoner i hjemmet: som i seg selv også kan lede til det første legebesøket. Helsestasjon for eldre er ikke en lovpålagt oppgave, men som absolutt må bevares: dette reduserer kostnader i andre enden, gjennom en svært liten investering.
Jeg har svært godt inntrykk av pårørendeskolen i Harstad. Satsningen på økt mestring hos pårørende bidrar til økt livskvalitet hos både pasient og pårørende, reduserer stress, redsel, fremmer de gode tiltakene – og bidrar til at den syke selv kan bo hjemme. Dette bidrar også deretter igjen positivt økonomisk sett. Slike tiltak må ikke falle for budsjettkniven; selv om ei heller dette er lovpålagt.
For å styrke den enkeltes livskvalitet, bidra til å bevare både funksjon, aktivitet og livsglede, er aktivitetstilbud som dagsenter viktig. Dette tilbyr også verdifull avlastning for pårørende. Den veksten vi har fått til de siste årene har vært svært viktig: og fortsatt vekst i dette er skissert i demensplanen.
Imidlertid vil svært mange før eller siden ha behov for institusjonsplass. Og det vil være et behov for økt antall institusjonsplasser for å dekke behovet for denne gruppa, og da både ordinære somatiske plasser og demensplasser. Demensplanen omtaler i liten grad dette behovet for økt antall institusjonsplasser; dette bør tydeliggjøres inn i boligpolitisk handlingsplan.
Jeg har de siste dagene vært så heldig å få være med på ulike Livsgledearrangementer i Harstad: først kickoff for starten av prosessen til de resterende sykehjem og boliger med heldøgns omsorg, og deretter de siste to dagene deler av sertifiseringen ved Bergsodden og Stangnes sykehjem. Livgledearbeid har vi holdt på med lenge i Harstad, men sertifiseringsordningen gir oss en mulighet til å sette dette i system: og la livglede og livskvalitet være lik del av omsorgen som medisiner, stell og pleie. Når Harstad kommune nå er i gang prosess for sertifisering av alle sykehjem og boliger med heldøgns omsorg som Livsgledehjem, gjør dette meg som politiker stolt. I samarbeid med Ap, SP og KrF vil vi konkretisere dette inn i planen; selv om vi altså allerede er i gang.
Avslutningsvis vil jeg trekke frem en enkeltperson, som jeg opplever at har gjort en stor innsats for demensomsorgen i Harstad i en årrekke: sykepleier og demenskoordinator Marit Kristiansen. Med et stort hjerte for pasientgruppen har hun fra da jeg møtte henne første gang (den gang jeg var sommervikar som pleiemedhjelper på demensavdelingen Heggenstua) i 2002 og gjennom de siste 15 årene, bidratt til en stor endring i demensomsorgen, etablering av dagsenterdrift, etablering av pårørendeskole, økt kobling opp mot frivillige. Hun skal også ha æren for mye av den interessen for og kunnskapen jeg har om demens. Dyktige fagpersoner som henne fortjener oftere ros, også fra denne talerstolen: og jeg er glad for å ha nettopp henne med i vår kommunes team.