Milliardverdier forsvinner som dugg for solen dersom fiskeriminister Per Sandberg vil oppheve pliktsystemet for trålrederiene.
”Lerøy kan tjene fire milliarder kroner på nye regler for torskekvoter”, skrev Dagens Næringsliv i en meget opplysende artikkel publisert i mars i år. Den handler om hva som skjer med kvoteverdiene til Lerøy hvis regjeringen får det som den vil og fjerner alle pliktene knyttet til trålkonsesjonene selskapet overtok fra Aker og Kjell Inge Røkke i fjor.
Professor Torbjørn Trondsen ved Norges fiskerihøgskole anslår at en kvote uten forpliktelse er verd fire ganger mer enn en kvote med forpliktelser. Han antar at Lerøys kvoter vil bli verd omlag seks milliarder kroner i fremtiden hvis pliktene tas bort.
Ti milliarder
Bruker man samme omregningsverdi for alle de 49 trålkvotene er det snakk om samlede kvoteverdier på rundt 10 milliarder kroner.
Kvotene ble opprinnelig lånt bort fra lokalsamfunn i Nord-Norge under forutsetning om at det ble landet fersk fisk til de anleggene som hadde behov for det. De berørte kystsamfunnene har med andre ord eierskap til kontantstrømmen som følger av disse 10 milliarder kronene. Det er dette som har verdi for samfunnene i nord og ikke et pliktsystem som gjennom regelendringer er gjort verdiløs.
Det politikerne ønsket seg da systemet ble opprettet var at fersk fisk skulle landes gjennom hele året i anlegg som var tilgodesett gjennom pliktsystemet. Dette skulle skape verdier for trålerne som leverte fisken, og det skulle skape verdier for landanleggene og samfunnene som mottok fisken. Slik skulle verdiskapningen økes for alle.
Verdidestruksjon
Men trålerne har vært motvillige til å lande fiske fersk. De ser at de kan tjene litt mer hvis de selger fisken frossen. Resultatet er at samfunnet rundt dem taper enorme summer. I samfunnene som har lånt bort kvotene har dette ført til en reell verdidestruksjon i stedet for verdiskapning.
Fiskeriministeren bekrefter dette når han snakker om utviklingen under plikt-systemet. Han sier at det har skjedd en rasering av landindustrien under dette systemet slik at det i dag er svært få anlegg som har overlevd. Anlegg etter anlegg har gått dukken fordi de ikke får tak i ferskt råstoff, slik som samfunnskontrakten opprinnelig sa.
Erasmus Montanus
Fiskeriministeren forsøker nå å resonnere seg til at verdien av fisken er på null kroner for samfunnene i nord, fordi skaden allerede er skjedd. Han bruker pliktkommisjonens rapport som brekkstang i et politisk resonnement som ville vært Holberg-skikkelsen Erasmus Montanus verdig. Om vi forstår ham rett sier han omtrent følgende og forventer at dette godtas som gyldig logikk:
- Pliktsystemet er ødelagt av våre politikere og er derfor uten verdi
- Kvoter med frossen fisk er uten verdi for samfunnene i nord som trenger landinger av fersk fisk.
- Ergo er kvotene uten verdi for samfunnene i nord.
Dette er like lite sant som at mor Nille var en stein fordi hun ikke kunne fly. Ministerens konklusjon og forslag til løsning er derfor like banalt ulogiske som Erasmus Montanus. Det ser ut som om fiskeriministeren på denne måten forsøker å snakke bort verdien av kvotene og kontantstrømmene som følger av fisken som tilhører kystsamfunnene i nord.
Slik vil han rettferdiggjøre at disse enorme verdiene flyttes endelig over på selskap utenfor de samfunnene som har lånt bort denne fisken. Med et trylleslag vil han da øke balansen til Lerøy Seafood Group med kanskje så mye som fire milliarder kroner. Han fremstiller seg selv som tøff som krever 100 millioner i betaling for dette.
99 prosent rabatt
Fiskeriministeren krever med andre ord 1 prosent av kvotenes reelle verdi når han gir dem til trålselskapene. Dette etter at selskapene allerede i en årrekke har tjent fett med penger på disse kvotene. Han forventer muligens at resten av det politiske Norge dermed skal betrakte ham som en handlingens mann som rydder opp i dette plikt-rotet. Det er dette Vestvågøy-ordfører Remi Solberg omtaler som ran på høylys dag.
Per Sandberg omtaler seg selv som ekte markedsliberalist. Vi i Vestvågøy Venstre vil gjerne minne fiskeriministeren om at markedsliberalismen vil selge (allokere) en ressurs der markedet er villig til å betale best for den. På kaia i lokalsamfunnene i nord står det fiskere som alle er villige til å betale full pris for tilgang på de 49 trålkvotene. Å gi bort kvotene i et slikt marked er i beste fall å rigge konkurransen i favør de store selskapene. En slik politikk minner mer om et føydalsystem (ta fra de fattige og gi til de rike) enn et markedsliberalistisk system (den som betaler best får kjøpe en vare).
Bedre betalt for fersk fisk
Torbjørn Trondsen har ifølge DN forsket 30 år på markedsarbeid for torsk. Han mener prisen på torsken kan tredobles om Norge satser på å selge fersk torsk av høy kvalitet, men at
Trålernes leveranser av frossenfisk er til hinder for denne muligheten. Han foreslår at trålernes kvoter overføres til den moderne kystflåten som han mener kan levere fersk fisk til industrien.
Venstre i Vestvågøy mener dette ville vært en meget god ide. Venstre er et liberalt parti som jobber for likhet i samfunnet og menneskers frihet. Vi mener denne likheten må innebære at store selskaper må betale det samme for å kjøpe retten til en kontantstrøm, som det små selskaper må. Friheten i dette tilfellet må dreie seg om hvorvidt et selskap vil betale full pris eller ikke.
Hvis trålselskapene synes kvoteprisen er for høy, så er kysten for øvrig smekkfull av fiskere som gjerne overtar kvotene til fullt pålydende.
Rolf G. Zimmermann
Fiskeri- og siviløkonom
Tlf. 950 59 648