Ifølge forskere fra Nofima som har jobbet med verdien av plikt-systemet, så er de opprinnelige rettighetene utrolig mye mer verd enn det Pliktkommisjonen regner seg frem til. Pliktkommisjonen regner seg frem til en oppsiktsvekkende lav sum, fordi systemet allerede er utvannet ved at flåten ikke leverer det som var forutsetningen.
Hvis man da redusere prisen på kvotene, så blir det som å belønne den som bryter regelen, etter prinsippet: “Du hadde en plikt, men bryter den. Da later vi som om den ikke er der og setter prisen deretter”. For meg som er økonom er dette en hårreisende måte å regne seg frem til en verdi på en sånn forpliktelse. Rett og slett ubegripelig. På grensen til umoralsk.
Jeg vil derfor hevde at plikten må prises til full kvoteverdi, fordi kvotene er ytt under forutsetning om at fisken skal komme landanleggene til gode. Hvis denne forutsetningen ikke kan oppfylles, så må ordningen avsluttes ved at kvotene tilbakeleveres. Resonnementet burde vært slik: “jeg klarer ikke å levere det jeg har forpliktet meg til, da gir jeg tilbake det jeg har fått for å gjøre denne jobben”.
Man kan overføre resonnementet til en hvilke som helst kjøpt tjeneste: Om du forhåndsbetaler for en rørleggertjeneste og rørleggeren ikke vil eller kan levere tjenesten, så må du kreve å få pengene igjen. Gjerne med renter (logikken her er at kvotene har økt i verdi mens selskapene har eid dem og de selges nå til fantasipriser). Hvis rørleggeren har investert pengene sine i et fond som har økt i verdi, så endrer ikke det hans forpliktelse til å betale det han har mottatt uten å gjøre en motytelse. Slik betrakter jeg forpliktelsen hos de selskapene som har fått pliktkvotene på prinsipielt grunnlag.
Lerøys argumenter om at de har betalt mye penger for dem, er i denne sammenhenger invalide, fordi de visste at de kjøpte kvoter som det hefter usikkerhet ved. Dette burde de tatt høyde for da de kjøpte dem. Røkke et Co har ikke betalt for kvotene på samme måte. Det er dette vi må legge til grunn. Lerøy må eventuelt jobbe for å omstøte transaksjonen med Røkke hvis de taper enger på dette. Det er rimeligere enn at denne kostnaden skal skyves over på det norske folk.
Min innstilling i denne saken er derfor at hele kvotene bør tilbakeleveres. Men jeg forstår at det kanskje er “politisk umulig”.
Vi må derfor forsøke å se etter det nest beste alternativet – som i en forhandling. Jeg antar at dere på Stortinget vil bli involvert i en type forhandling om hva som kan være et slags kompromiss.
Siden denne saken kommer opp nå, er det mulig å håpe at AP legger seg i motsatt grøft av der H/FRP befinner seg akkurat nå. Jeg tipper deres valgkampstrategi tilsier at de skal legge seg skikkelig inn i opposisjonsrollen. Det bør gi en del å forhandle på.
Ett alternativ kan være å gå for forslaget fra Finnmark om at hele ordningen skal sees på nytt, men denne gang fra perspektivet til landanleggene og industrien i regionen. Det vil kjøpe en del tid – og kanskje betyr det at man vil komme frem til en annen pris på pliktene. Denne rapporten vil muligens først bli utarbeidet av en kommisjon utnevnt av neste regjering. Sammensetningen av kommisjonen har en viss innflytelse på konklusjonen.
Et annet alternativ er å forsøke å få til at så mye som mulig av kvotene tilbakeleveres. Målet bør være at minst 50 % tilbakeleveres. Helst 100 %. Lerøys forslag om at null skal tilbakeleveres bør avvises.
Venstre lefler litt med ressursrente, såvidt jeg forstod på møtet sist. Dette kan være en gylden mulighet til å forsøke en slik ordning. Deltagerloven gir nemlig at kvotene ikke automatisk kan legges igjen på “kaia” eller i “kommunen”, slik en del foreslår. Men de kan godt legges igjen i en lokal kvotepool som gir rom for å prøve ut et nytt regulatorisk system. Det kan sikkert også være med på å skape kunnskap om hvordan et alternativt system vil fungere. Dersom man foreslår at man oppretter kvote-eieren “Statfisk” etter prinsippet Statkraft/ Statoil, så kan det være formålstjenlig. Statfisk får som oppgave å forvalte kvoter på en slik måte at de kaster best mulig av seg. Kvotene lånes ut (år for år) til fiskere i den regionen hvor pliktene fantes, og tildeles til de av fiskerne som hvert år tilbyr seg å betale den høyeste leien/ ressursrenten for kvoten dette året.
Dette gir en todelt effekt:
- Kvoten blir ikke belånt og pantsatt med gjeld (som jeg mener allerede er i strid med deltagerloven). Dette gir fiskerne mye fri kapital til å betale leie i stedet for renter og avdrag på lån. Den som genererer høyest verdiskapning på sin fisk, kan betale høyest leie og bør derfor få fiske kvoten. Slik kunne prinsippet egentlig vært for hele fiskerisektoren i dag. Ved en slik ordning kan vi skaffe kunnskap om hvor bra det fungerer.
- Man skaffer kunnskap om et alternativt system til det uthulte kvotesystemet med tilhørende deltagerlov som vi har i dag. Jeg tror det er bred enighet i fiskerikretser om at dagens kvotesystem er modent for fornyelse. Dette kan være muligheten for å gjøre en test med det. Statfisk vil i tillegg være en av-art av hjemfall, som jeg mener det norske folk må være sikret på sine marine ressurser.
Rolf G. Zimmermann
Fiskeri- og siviløkonom
Tlf. 950 59 648