Til vanlig brukes begrepene frivillighet og tvang innen helserettet arbeid; enkeltindivid og grupper skal ikke utsettes for overgrep fra myndighetsnivået. Det er faktisk sjelden eller aldri at man omtaler folkevalgtes lovlig fattede vedtak som tvang.
Er det riktig å karakterisere Stortingsvedtak som tvang?
Venstre ønsker et folkestyre hvor flest mulig avgjørelser fattes nær dem det angår mest. Det innebærer overføring av Statens makt og myndighet til andre forvaltningsnivå. Men de overordnede rammer skal bedriftens eier og hovedstyre legge, i dette tilfelle Regjering og Storting. Det ville jeg tro ingen bestrider.
Min kommune har vedtatt eiendomsskatt. Like det eller ikke, det er et lovlig fattet vedtak. Og jeg forstår og aksepterer at de som fatter vedtaket er valgt for bl a å ta denne type avgjørelser. Jeg innser også at dette området egner seg ikke for frivillige løsninger og selv om jeg da i realiteten ikke har noe valg, karakteriserer jeg av den grunn ikke vedtaket som «tvang».
Stortinget fatter vedtak – og ikke bare på overordnet rammenivå- vedtak som nesten uten unntak griper inn i våre sivile liv, får konsekvenser for næringsliv og for kommune – Norge. Noe paradoksalt er det å registrere at enkelte av de som nå tar avstand fra » tvang » i kommune – og regionreformsammenheng, samtidig har en tilbøyelighet til å etterspørrre «øremerking » av statlige overføringer framfor rammefinansiering. Det øverste folkevalgte organ bruker ved det sin overordnede makt og myndighet slik man mener er til beste for dem det angår. At dette inneholder elementer av tvang, er udiskutabelt. Og det utfordrer styrkeforholdet mellom lokalt selvstyre og overordnet myndighet. Likevel hører vi sjelden eller aldri øremerking omtalt som tvang.
Jeg har stor respekt for Venstres øverste tillitsvalgte og folkevalgte som går inn i det minefeltet kommune- og regionreformen er, og gjør det på en konstruktiv og løsningsorientert måte. Det er å ta ansvar og ta ombudsrollen på alvor.
Jeg har hatt forventninger til at et bredt Stortingsflertall ville komme fram til en oppgavefordeling og en struktur som er framtidsrettet, vil vitalisere, åpne for ny dynamikk og nye utviklingsmuligheter og således i sum vil gagne oss alle. Verken kommunekartet eller regionkartet er ferdig med det som nå ligger på bordet. Det kan med fordel komme justeringer. Men det krever at partier melder seg på drøftinger i stedet for å melde seg av. Jeg er av den oppfatning at det fortsatt kan forhandles fram bedre løsninger. Og da overrasker det meg og mange med meg at landets største parti, partiet vi kjenner som styringsvillig, reformvennlig og pragmatisk også, fastslår at etter valget og i en evt ny regjering vil de reversere en reform de tidligere har jobbet for.
Jeg ønsker kommune – og regionreformen velkommen.
Jeg tror muligens det er den gamle bonden i meg som stikker fram. Hver vår var det optimisme, nye muligheter innenfor rammene som Vårherre, Grue (!) , datidens landbruksminister og Stortinget hadde lagt opp til. Og innenfor de rammene var det et handlingsrom det gjaldt å utnytte. Den tankegangen har jeg tatt med meg til andre deler av mitt sivile og politiske liv. Så jeg er optimist.
Signy Gjærum
Bystyremedlem (V)