I år 458 fvt. ble i følge Titus Levius patrisieren Lucius Quinctius Cincinnatus utnevnt til diktator av den romerske republikken mens han var ute for å pløye et jorde han eide. Han førte den romerske hæren til seier mot Romas naboer ekverne og reddet republikken. Etter det avgjørende slaget ved Mons Algidus sa han i fra seg sitt embede som diktator, trakk seg tilbake fra offentligheten og fortsatte livet som bonde. Hans ettermæle var at han ble en personifisering av romerske dyder. Altså, slik skulle man ta ansvar for sitt land, og slik skulle man te seg når man fikk all makt på sine hender. Med tanke på at Levius skrev om Cincinnatus under principatets gullalder: Pax Romana, så er det jo også nærliggende å tro at det her også dreide seg om å vise en moralsk vei til sine lesere, blant dem medlemmene av det julio-claudiske dynastiet.
(Bildet viser Cincinnatus der han tar farvel med plogen og tar til med sitt embede som diktator)
Det var da pussig å begynne et innlegg om amerikansk politikk med noe kludrete historiske greier fra en tid og et sted der man belønnet fadermord med å bli bundet fast i en sekk sammen med en hund, en slange, en hane og en ape, før man i fellesskap ble kastet ut i Tiberen for kose seg gløgg i hjel sammen? Poena cullei, som straffen ble kalt, har heldigvis gått av moten, selv om det fantes inspirerte tilfeller fra blant annet kurfyrstedømmet Sachsen allerede så sent som midten av 1700-tallet. Men, faktum er at USAs landsfedre elsket de gamle romerne og hellenerne, og så opp til idealene fra Cicero, Seneca, Cato, Plutark osv. Det var i romersk historie Thomas Jefferson, Benjamin Franklin, John Adams, James Madison og Alexander Hamilton fant mye av sin inspirasjon til dannelsen av den nye republikken.
Deres Cincinnatus var general George Washington. Mannen som ledet den sterkt underfinansierte kontinentale armé gjennom den amerikanske revolusjonen fra 1775 til 1783, og som førte til at britene måtte anerkjenne de tretten amerikanske koloniene som uavhengige stater. Han trakk seg så tilbake til sitt Mount Vernon, før han i 1789 ble USAs første president, og satt to perioder før han igjen tok en Cincinnatus og trakk seg tilbake på plantasjen sin i 1797 — regelen om at USAs president ikke kunne sitte mer enn to perioder ble faktisk ikke vedtatt av kongressen før i 1947, men bortsett fra Franklin D. Roosevelt som måtte lede landet gjennom andre verdenskrig, hadde samtlige presidenter valgt å følge Washingtons presedens. Washington er nok den mest kjente av presidentene som er vanskeligst å komme nær på som historisk person, fordi han i motsetning til sine skrivekåte etterfølgere ikke uttrykte seg like mye, og heller vanligvis ikke med like mye kraft, gusto og eleganse som sine revolusjonære kolleger. Det man derimot vet, er at USA neppe hadde eksistert i dag uten Washingtons personlige engasjement, både med tanke på revolusjonen, og med tanke på republikkens begynnelse. Han samlet koloniene i form av sin person, han sto i stormen når den var på det verste, og ut av dette kom altså verdens eldste og sterkeste nåværende demokrati.
(George Washington krysser Delaware i 1776)
20. januar 2017, ble Donald Trump innsatt som USAs president, og det kan nok bli lett å finne historiske paralleller til denne presidenten også. Trump gikk til valg på misnøye (noe som i og for seg ikke er så uvanlig). Skjønt, en misnøye det kanskje umiddelbart er vanskelig å forstå for mange her på berget. Det snakkes om at den vanlige mann i gata er glemt av maktkåte elitepolitikere i Washington D.C.; at jobber flyttes ut av trange dalstrøk i Appalakkene til utlandet der de store selskapene kan skvise ut mer profitt fra sine firmaer enn der vanlige amerikanske arbeidere jobber; at ulovlige innvandrere fra de forente meksikanske stater utkonkurrerer arbeiderklassen i jobbmarkedet og at klimahysterikere, miljøvernere, homofile og de som vil ha mer liberale abortlover enten prøver å ødelegge amerikansk økonomi gjennom statlige reguleringer og avgifter tilknyttet klima, miljø og sosiale tiltak, eller fører landet inn i en moralsk avgrunn à la Sodom og Gomorra.
Under slike forhold, så blir mange folk sinte og frustrerte nok til å lytte til den personen som de føler forstår deres sinne og frustrasjon best. Under slike forhold, så blir til og med verdens sterkeste demokrati et arnested for maktkåte, nasjonalistiske, reaksjonære folkeforførere som Trump. Allerede vil han Obamacare til livs, og gå i mot forpliktende internasjonale avtaler om blant annet klimagassutslipp, samt signalisere til landets minoriteter at deres kamp for likeverd er null verdt med ham som president.
(Bildet over viser USAs president)
Det er kanskje vanskelig å tenke seg at slik kan skje i Norge, men for å gjøre et langt innlegg lengre med en anekdote og illustrere et annet aspekt ved Trumps valgbarhet, så husker jeg godt en dag jeg åpnet postkassen min i Detroit som nybakt far, der jeg fikk beskjed om at jeg sto på lista over vernepliktige, hvis innført verneplikt. Dette var under Irak-krigen og jeg ble plutselig redd for at jeg måtte dra ut i en krig jeg ikke den gang så mening i, og forlate kone og barn hjemme. Hvorfor kunne ikke disse irakerne bare ordne opp og ta ansvar for sitt eget land selv, tenkte jeg? Hvorfor skal jeg ofres fordi at de ikke gidder selv? Hvorfor skal alltid USA måtte ordne opp mens andre land feiger ut mens de demonstrer iført palestinaskjerf merket med caffe lattè og pelsdyrhår? Gjør jobben selv, tenkte jeg — ta ansvar, og fri dere selv, og iallfall ikke svar med å blåse de som vil hjelpe dere opp i fillebiter fordi dere ikke takler at dere ikke får til ting selv.
I ettertid har jeg skjønt at Irak-krigen hadde flere aspekter ved seg, blant annet Saddam Husseins undertrykkelse av landets befolkning, folkemordene på kurderne og en hel rekke kompliserende faktorer når det gjelder land med urolighet, fanatisme og fattigdom som gjør at man må stille seg store, vanskelige spørsmål, og kanskje heller ikke av like anklagende karakter som de jeg nevnte i anekdoten over. Verden er kompleks, politikk er komplekst og selv om det finnes noen enkle svar, så har de ofte noen fundamentalt endrende sider, slik at folk flest først og fremst ender opp med å forholde seg til det komplekse og uperfekte. Søken etter det enkle tar derimot aldri slutt, og mange finner svar i det folk som Trump taler for.
Heldigvis er USA en sterk nasjon, selv om landet er lett å fremstille i et dårlig lys pga det store mangfoldet og de store kontrastene man finner der. Samtidig er det et land som er først på de fleste områder, det er det landet som leder an i både økonomisk, teknologisk og intellektuell utvikling, men som også står ovenfor noen store sosiale og demokratiske utfordringer, med en ulikhet mellom mennesker som har vokst voldsomt siden 60-tallet, da landet slik sett var mer likt dagens Norge på mange måter.
Heldigvis er USA et demokrati, og la oss håpe at perioden til Trump hverken blir så gal som den ser ut til å bli, og at velgerne kaster ham ut etter denne perioden. For noen ny Cincinnatus blir han neppe.
Marius Skeie
Leder, Tinn Venstre
Leserinnlegg i Rjukan Arbeiderblad 24/01-17