Dette leserinnlegget var på trykk i dagens Grimstad Adressetidende. Det er Odd Bjørn og Anne som fortsetter på sin gode rekke med innlegg om habilitet og tillit.
Grimstad-skandalen. Betegnelsen er ikke vår, men er et sitat fra en leder i Agderposten, med overskriften «Ledere som ser feil vei». Grunnlaget for utsagnet er sitater fra ordfører og Høyres ordførerkandidat. Lederen avsluttes med følgende setning: «Vi forstår stadig mer av Grimstad-skandalen.»
Dette er alvorlig. På mange måter. Dette er en merkelapp Grimstadsamfunnet ikke kan leve med. Det skjer ikke ved å fornekte, men ved å gjøre reelle endringer.
Vi må få snudd dette til å bli «Grimtadforbildet». Ved at det blir gjort en grundig opprydning. Ved at vi legger grunnlaget for et velfungerende lokaldemokrati. Først da kan vi se fremover. De sitatene som lederen bygger sin oppfatning på, er fra politiske ledere.
Det er kommunestyret – som kollektiv og enkeltrepresentanter – som må ta ansvar for å ta de nødvendige grep
Derfor er det kommunestyret – som kollektiv og enkeltrepresentanter – som må ta ansvar for å ta de nødvendige grep. Og grepene må tas systematisk og være gjennomgripende. Det er ikke snakk om å hindre gjentakelser. Det er snakk om å endre en kultur.
Det må gjøres mye etterarbeid når det gjelder rapporten, men det er et par-tre forhold som er såpass klare at kommunestyret kan gjøre noe med en gang.
Det ene forholdet er at ordfører sist sommer signerte avtaler som var ulovlige. På samme måte som når det gjelder andre som har gjort noe det kan stilles spørsmål ved, bør kommunestyret kreve at ordfører redegjør skriftlig for hva som har skjedd.
Når redegjørelsen kommer, må kommunestyret avgjøre om videre skritt skal tas. Da må det vises at det settes samme krav til politikere i posisjoner, som til andre.
Det andre forholdet er at det er utbetalt 1,54 millioner kroner til FIA – uten at tjenestene som er fakturert, er utført. Skal ikke kommunen ha pengene tilbakebetalt hvis de er utbetalt på feilaktige premisser?
Det hører med til den kommunale forvaltning at det før utbetaling skjer, skal foreligge anvisning, dvs. utbetalingsordre fra den som har myndighet til å gi slik ordre.
Den som skal gi utbetalingsordre, plikter nemlig først å påse at alle betingelser for utbetalinger foreligger, for eksempel ikke bare at arbeidet er utført, men også at det er gjort gyldige vedtak om bevilgning til vedkommende formål. Foreligger ikke alle betingelsene, må anvisning nektes.
Den som har anvist fakturaen til utbetaling, bør gi en skriftlig forklaring til kommunestyret på hva som er skjedd.
Når redegjørelsen foreligger, bør kommunestyret også vurdere hvordan kommunen skal forholde seg til en leverandør som sender faktura på tjenester som leverandøren – i følge rapporten – vet ikke er utført.
Revisjonen bør gi en skriftlig forklaring på hvordan det kan ha seg at revisor ikke oppdaget at utbetaling hadde skjedd uten at tjenesten var utført. Revisjonen plikter nemlig ifølge kommuneloven å påse at utbetalinger bare skjer etter behørig anvisning, og at betingelsene for anvisning foreligger.
Når denne redegjørelsen foreligger, må kommunestyret vurdere om det er aktuelt å saksøke revisjonsvirksomheten for økonomisk tap, og å skifte revisor.
Dette er ikke de eneste sakene som bør ettergås. Andre tiltak må vurderes når det rapporten er endelig gjennomgått. Her kan nevnes rådmannens ansvar for å ha ansvar for internkontrollen, for å ha kjent til uregelmessigheter uten å ha iverksatt tiltak. Revisjonens ansvar for å utføre kontroll iht. kommuneloven, og kontrollutvalgets ansvar for å følge opp at revisjonen gjør jobben sin.