Har du noensinne irritert deg over at det er hovedstadspolitikerne som bestemmer det som skjer i ditt nærmiljø? Stoler du mer på lokalpolitikerne som kjenner din bygd eller by bedre enn de som sitter i regjeringsapparatet i Oslo? Dere vet da bedre enn de hvor skoen trykker en én som sitter i hovedstaden. Svaret man da ofte blir møtt med er at kommunen og fylkeskommunen er for svak, de evner ikke å ta hånd om slike oppgaver. Derfor blir løsningen alt for ofte styring fra Oslo. Det finnes to alternativer til dagens sentraliseringstrend; den ene avskaffer fylkeskommunen og skaper et to-nivå-system i Norge. Sentralisering er da et faktum, for kommunene blir aldri store nok til å håndheve viktige oppgaver som næringspolitikk- og arbeidsmarkedstiltak. Det andre regionaliserer Norge slik at det gamle argumentet faller bort. Det blir ikke lenger enklere å legge føringen fra hovedstaden. Det siste alternativet er regionreformen Venstre nå kjemper for.
De gamle fylkesgrensene er i dag oftest et hinder for regionalt samarbeid. Vestlendinger har mye til felles, men fylkesgrensene gjør at de i dag ikke alltid lykkes stille felles front mot felles utfordringer. Østfold hører i dag helt og holdent til arbeidsmarkedsregionen rundt Oslo, men fylkesgrensene gjør at de ofte ender på siden. Deling av Trøndelag og Agder har hindret de i finne gode fellesløsninger på blant annet samferdsel-, næring- og kulturfeltet. Der små fylker kom til kort kan regioner utgjøre en forskjell, så hvorfor skal vi da tviholde på fylkesstrukturen? Fylkeskommunen koster i dag skattebetaleren dyrt, og fylkesgrensene skaper mer splid enn samarbeidsgrunnlag.
Ny regioner kan derimot puste nytt liv landet vårt. De bør få ansvar for samferdsel, næringsutvikling, kultur, arbeidsmarkedstiltak, landbruk og alt politisk skjønn som i dag ligger til Fylkesmannen. Når dette skjer kan vi også stoppe trenden med stadig flere statlige arbeidsplasser i Oslo. Vi kan skape statlige arbeidsplasser i alle av landets hjørner. Når regionene er etablert kan vi gå videre i å regionalisere. Årsaken er enkel: I dag er det 35 statlige etater som er «regionalisert» – altså delt inn i geografiske områder. Ingen av disse 35 statlige etatene følger dagens fylkesgrenser – og knapt noen av de 35 har lik inndeling. Det finnes for eksempel seks tollregioner, åtte matilsynsregioner og fem veiregioner.
For de av oss som blir oppgitt over at alt for mange beslutninger tas i Oslo finnes det bare én levedyktig løsning; regionalisering. Et nytt folkevalgt nivå med kompetanse og størrelse vil kunne stoppe sentraliseringstrenden vi lider av. Lokal svakhet kan ikke lenger brukes som et argument for å frata Norge et levende regionaldemokrati hvor de som står utfordringer nærmest også får egen mulighet til å løse de.