Dette leserinnlegget stod på trykk i Agderposten tirsdag 13. desember. Det er ført i tastaturet av vår gruppeleder i Grimstad Venstre, Arnt Gunnar Tønnessen.
Når det er ingen som husker, alle peker på hverandre og ingen vil ta ansvar, kan det virke som om det er et dårlig ytringsklima i kommunen. Uten Agderpostens graving i saken om de ulovlige innkjøpene til Grimstad kommune, ville saken ha stoppet her.
Nå er rapporten om undersøkelsene som er gjort om innkjøp til Grimstad kommune, offentliggjort. Det er et omfattende dokument. Det er mange som sier at det nå er viktig å se fremover.
Før vi gjør det, må vi imidlertid sørge for at vi får en skikkelig gjennomgang av det som har skjedd. Vi må sikre at vi får på plass en kultur for åpenhet, ærlighet og kunnskap, og vi må få på plass en større respekt for regler og lovverk.
Uten en slik læring og opprydning, blir snakket om å se fremover meningsløst. Det påhviler derfor både administrasjon og politikere et stort ansvar for å følge opp det som kommer frem.
Et første skritt er å gjennomføre alle forslag til tiltak, som granskerne har foreslått. Det har rådmannen allerede sagt vil bli gjort. Det er bra.
Det er naturlig å reise mange spørsmål frem mot politisk behandling i januar. I første omgang har jeg merket meg tre punkter, som jeg mener det bør svares på:
Første spørsmål går på den orienteringen som ble gitt til kontrollutvalget i oktober 2015, hvor det for første gang ble lagt frem opplysninger om de ulovlige innkjøpene.
Dette er et svært viktig møte, fordi – hvis det ikke hadde vært for Agderpostens graving i saken, ville saken ha stoppet her. Da ville vi trolig ikke fått vite noe om det som har foregått, og denne praksisen kunne ha fortsatt.
Spørsmålene går til rådmann, sekretariat for kontrollutvalget og kontrollutvalgets leder.
I det aktuelle møtet var det daværende kommunalsjef som ga orienteringen, siden rådmannen hadde forfall. Det første en kan spørre seg, er hvorfor utvalget ikke fikk all relevant informasjon i dette møtet?
Det er dokumentert, blant annet i Agderposten 16. juni, at rådmannen på det tidspunktet, satt med et notat som dokumenterte det man måtte anta var omfattende ulovligheter knyttet til innkjøp. Dette ble aldri fremlagt for utvalget.
Hvorfor valgte man å ikke fortelle hele sannheten? Hvorfor ba man ikke kontrollutvalget se nærmere på denne saken?
Det andre som er verdt å merke seg, er mailutvekslingen mellom rådmann og sekretariatet for kontrollutvalget i forkant av møtet, også dokumentert i Agderposten.
Det kan virke som om begge parter er opptatt av å tone ned saken og unngå debatt og offentlighet om innholdet.
Det viktigste spørsmålet her, er om det å opptre slik, er i strid med rådmannen og sekretariatet for kontrollutvalget sin oppgave, nemlig å legge til rette for kontrollutvalgets arbeid, og også å bidra til mest mulig åpenhet.
Det er videre naturlig å spørre, gitt sakens alvorlighet, hvorfor ikke sekretariatet insisterte på en skriftlig fremstilling av saken.
Til slutt må en stille spørsmål ved hvorfor kontrollutvalget godtok en muntlig orientering? Sett i ettertid er det klart at en burde ha krevd en skriftlig redegjørelse.
Jeg håper dette vil være praksis i alle saker, som behandles i utvalget fra nå av. Muntlige orienteringer åpner for manglende dokumentasjon, uklarhet og at mottaker ikke får med seg kjernen i det som formidles.
Det andre spørsmålet går på vår egen revisjons rolle, og spørsmålet går derfor til dem. Når så alvorlige brudd på lovverket har pågått så lenge og vært så omfattende, må en stille spørsmål ved hvorfor det ikke har blitt oppdaget tidligere.
Her er det naturlig å tenke at revisjonen burde ha sett at ikke alt var som det skulle. Venstre ønsket i utgangspunktet at også revisjonen skulle omfattes av undersøkelsen, men fikk ikke støtte for dette.
Med rapporten som har kommet, aktualiseres dette ytterligere med følgende utsagn på side 37 fra tidligere kommunalsjef:
« … revisor må ha vært godt kjent med at sektoren har inngått avtaler med private leverandører. Revisor går gjennom og godkjenner det refusjonskravet på ressurskrevende tjenester som fremmes overfor staten hvert år.»
Stemmer det at revisjonen har kjent til avtalene, og hvorfor har de i tilfelle tilsynelatende ikke gjort noe i forhold til å undersøke eller varsle om dette?
Det tredje punktet er mer en betraktning. Samtidig er det kanskje det vanskeligste og mest alvorlige.
Både i rapporten og i fremlegget fra BDO, som ble gitt til kontrollutvalget, blir det gjentatte ganger påpekt vanskene de hadde med å få frem konkret informasjon.
Det finnes ikke dokumentasjon, det er ingen som husker og det er ingen som har tatt avgjørelser. Alle peker på hverandre og ingen tar ansvar. I tillegg blir det påpekt at det kan virke som om det er et dårlig ytringsklima i kommunen.
Vi må også huske at det så sent som i 2009/2010, ble foretatt et omfattende arbeid for å rydde opp i lignende lovbrudd, knyttet til innkjøp i Grimstad kommune. Det er lett å skjønne at det oppleves som vanskelig og vondt av alle involverte å bli gransket på denne måten, særlig fordi det en ønsker å gjøre og har bidradd til, er å hjelpe mennesker i en akutt situasjon.
Men hvis det bildet som tegnes i rapporten er riktig, så har vi en usunn kultur i alle fall i deler av kommunen.
Det er viktig å ta vare på kolleger og arbeidsmiljøet, men det er misforstått og uakseptabelt hvis det fører til at en ikke tør å snakke åpent, også om det som er kritikkverdig. Før vi kan se fremover må dette løses opp i.
Jeg så en gang et notat på veggen til kommunekassa, der det sto å lese:
«Vi skal ta bedre vare på kommunens penger, enn våre egne».
Som ansatte og politikere i Grimstad kommune, har vi et stort ansvar for å forvalte både penger og tillit.
I denne saken har Grimstad kommune ikke levd opp til det ansvaret og den tilliten som er gitt oss.