Jeg reiste nylig på Europride(for mange bedre kjent som europeisk «gay pride») i Amsterdam hvor en venn kom med følgende kommentar; Sunnmøres tre hovedeksportartikler er fisk, møbler og homser. Det ligger en skrekkelig sannhet i det.
Etter pride i Amsterdam hvor flere 1000 mennesker deltok(eksakt hvor mange det var vet jeg ikke, men selv Jugendfest vil slite med å konkurrere) dro jeg videre til København pride. Felles for begge disse arrangementene var at det først og fremst var kjærlighet mellom mennesker som ble feiret og løftet frem, uansett hvilken seksuell orientering og legning du hadde, hvordan du kledde deg, hvilket kjønn du var eller ikke var, det var kjærligheten som sto i fokus.
Som meg følte nok mange på den felles kjærligheten og frihetsfølelsen som oppsto på pride square der 10.000-vis av mennesker samlet seg for å feire, eller langs kanalen i Amsterdam hvor alle ville se paraden. Det er en grell kontrast å stå langs kanalen å føle seg fri og at folk er uten fordommer, for så å reise hjem til Ålesund hvor de fleste skeive mennesker velger å flytte fra byen for å føle at de kan leve sitt liv på sin måte uten å bli dømt. Skal vi få unge til å komme tilbake, skal Ålesund og Sunnmøre bli mer urban, så er dette et av problemene som vi er nødt å gripe fatt i, vi er nødt til å skape et miljø uten fordømmelse og hvor folk føler seg velkommen uavhengig av deres bakgrunn.
Problemet er enkelt å peke på, men måten vi skal løse det på er kanskje langt verre. Det er alt fra hvordan vi ser på likekjønnede par som går på gaten, til hvordan helsesekretæren på legekontoret møter deg når du skal inn å ta en HIV-prøve. Vi er nødt til å ha personer i sentrale posisjoner som tør å snakke høyt om problemet og utfordringene Ålesund har, forhåpentligvis blir jeg en av disse stemmene. Vi er nødt til å ha et så stort fokus på homofile, lesbiske, bifile og transseksuelle gjennom hele samfunnet, fra barndom til alderdom, fra barnehage til sykehjem at det er en integrert del av hverdagen og alle spørsmål er punktert.
Som Jonathan Jæger i programmet «Ut av skapet» nylig skrev i sin kronikk så må homofili må snakkes i hjel, spesielt gjelder dette på Sunnmøre og i Ålesund. Selv om vi er kommet til 2016 og lovverket nå har legitimert ekteskap mellom likekjønnede og gitt de mulighet til adopsjon, snakker vi fremdeles om å «komme ut av skapet» som ingen er født inn i, og det ansees av noen som nesten eksotisk å spørre LGBT personer om deres seksualliv og preferanser, tidvis spørsmål som en aldri ville spurt en heterofil person.
Møre og Romsdal har store utfordringer med å få ungdommen tilbake. De søker heller det urbane storlivet hvor det er god kollektivtransport, urbane utesteder, men også åpenhet og fravær av fordømmelse over hvordan de lever sitt liv, det samme bør vi skape i Ålesund.
Min visjon for Ålesund, Sunnmøre, ja, hele nasjonen er at det er blitt så normalt å elske et annet menneske at vi ikke lenger trenger å komme ut av skapet som verken det ene eller andre, et skap vi aldri er født inn i, men som vi kryper inn i, i frykt for hvordan samfunnet dømmer oss om vi lever vårt liv på vår måte.
Så blir de stående der, tro håp og kjærlighet, men størst blant dem er kjærligheten.
Steffen Falkevik
Stolt og skeiv bystyrerepresentant for Venstre.