De interessante debattene i Bystyrets oktobermøte handlet om demokrati. Både mikro og makro. Tematikken strakte seg fra detaljnivå, om leddsetninger og ordvalg i Bystyrets reglement, til det overnasjonale nivå, om internasjonale avtaler og lukkede dører.
La oss ta det nære først. Det styrende flertall, Ap, Sp, MDG, SV og Rødt, har som kjent lagt lista svært høyt for hvilke demokratiske standarder vi skal ha i Bodø kommune. Anklager om demokratiunderskudd og ukultur var et sentralt kort i fjorårets valgkamp, og det nye flertallet skulle få stell på folkestyret gjennom et flunkende nytt demokratiprosjekt. Ett år har gått, og vi venter i spenning.
Mens vi venter, går demokratiet sin gang. Tendensen er klar, makta ter seg. Flertallet herjer med mindretallet. Når sakene behandles i Bystyret er flertallskonstellasjonens standpunkt ikke til å rikke. De er ferdig forhandlet lenge før møtet begynner. Ned til den minste detalj, i prosenter og komma. Forhandlingene foregår bak lukkede dører, i felles møter mellom nevnte fem partier.
Når Bystyrets reglement skulle revideres, hadde Ap, Sp, MDG, SV og Rødt en annen oppfatning enn Venstre, Krf, Høyre og Frp om hvor rigid reglementet burde være. Det mørkerøde flertallet avviste blankt mindretallets innvendinger til en rekke endringer. Med én stemmes overvekt banket de attpåtil igjennom et vedtak som etter alt å dømme er i strid med kommunelovens §34. I sin iver etter å tilpasse bystyrets reglement sine egne behov, har de unntatt uttalelser fra bestemmelsen om at 1/3 av bystyret kan motsette seg å behandle saker som ikke står på sakskartet.
Slik er demokratiet i Bodø for tiden. Så til makrokratiet. Det er en vanskeligere materie.
Rødt og SV løftet TISA-avtalen inn i Bodø Bystyre. TISA (Trade in Services Agreement, en internasjonal handelsavtale om salg av tjenester) er under forhandling, og forhandlingene er lukket. Det er i seg selv en utfordring, men det er ikke uvanlig. De fleste forhandlinger er lukket. For eksempel er forhandlingene mellom Bodø og Steigen også lukket. I likhet med de allerede nevnte forhandlingene mellom Ap, Sp, MDG, SV og Rødt.
Ingen vet ennå hva forhandlingsresultatet om TISA vil bli. Men Rødt og SV vil uansett at Bodø skal erklære seg som TISA-fri kommune. Bodø kommune skal på forhånd motsette seg å delta i en internasjonal avtale som ennå ikke er inngått. Det er et interessant standpunkt. Dersom Norges regjering forhandler fram en avtale, som så godkjennes av Stortinget, ønsker Rødt og SV altså å reservere Bodø fra å delta i denne, så lenge de ikke får oppfylt sine krav.
Er det demokrati? Lokaldemokrati på speed, kanskje. Lokaldemokrati som kan stikke kjepper i hjulene for avtaler som berører langt flere enn innbyggerne i Bodø. Rødt er som kjent også mot EØS-avtalen. Mener de at Bodø skal kunne melde seg ut av den? Nordland er Norges tredje største eksportfylke, det ville vært lite klokt. Men ville det vært demokratisk?
Jada, jeg ser busten reise seg allerede: Hvor demokratisk er det at nasjonalstater forhandler om internasjonale avtaler bak lukkede dører, som kan få konsekvenser for tjenesteproduksjonen i norske kommuner? Jeg hører innvendingen, og den er ikke urimelig. Venstre er krystallklar på at en evt. TISA-avtale ikke må svekke handlingsrommet knyttet til kontroll og styring med offentlige tjenester og velferdstilbud. Men vi foreslår ikke å legge ned lokalt veto av den grunn (hvilket heller ikke er mulig).
Det er en grunn til at demokratiet har mange nivå. La oss snu på det. La oss si at EU og EØS-landene forhandlet om en avtale om fordeling av flyktninger og slik kunne få kontroll på migrasjonsstrømmen. La oss si at enda flere flyktninger ville fått opphold i Europa og at flukten over havet ble historie. La oss si at avtalen møtte skepsis i en del høyrepopulistiske miljøer i Europa, at en del regioner i medlemsstatene motsatte seg en slik avtale, fordi de mistet muligheten til å bestemme hvor mange de skulle bosette. La oss si at avtalen dermed falt i fisk. Ville det ha vært demokratisk?
Hva om Texas la ned veto mot Paris-avtalen?
Manglende legitimitet i befolkningen knyttet til internasjonale avtaler er en utfordring. TISA, TTIP, CETA m.fl. møter sterk motstand både på ytre høyre- og ytre venstrefløy i en rekke land. CETA, en handelsavtale mellom EU og Canada, ble nesten stanset av Wallonias regionale styre i Belgia. En befolkning på 5 millioner kunne veltet en avtale som hundrevis av millioner kunne nytt godt av, og som de hadde brukt 7 år på å forhandle fram. Ville det vært demokratisk?
Manglende legitimitet i befolkningen betyr ikke nødvendigvis at den demokratiske forankringen er for dårlig. Men det betyr at skepsis og konspiratoriske teorier har gode vekstvilkår. Det er ikke bra. Brexit er et direkte resultat av dette og Trump vinner frem med sin retorikk om at USA klarer seg best alene. Isolasjonismen vinner terreng og internasjonale avtaler og samarbeid er ut. Også det mørkerøde flertallet i Bodø følger denne linjen, etter debatten i Bystyret å dømme.
Internasjonale avtaler forhandles fram av regjeringer. Det er eliteprosjekter, og det er lang vei fra forhandlingsbordet til velgerne. Det er et problem. For å unngå at feilinformasjon og skremsler dominerer i debatten, må de ansvarlige politikerne hute seg ut og kommunisere med velgerne. Det gjelder både nasjonale politikere, men også lokale. Vi må argumentere for hvorfor det er viktig å forhandle om og inngå handelsavtaler, klimaavtaler, avtaler om migrasjon og om arbeiderrettigheter.
Vi må snakke positivt om felles løsninger. I en globalisert verden trenger vi noen felles spilleregler og ikke minst forutsigbarhet. Handel er en bra ting. Internasjonal handel har fremmet fred og samarbeid i verden etter 2. verdenskrig. Hundrevis av millioner mennesker er løftet ut av fattigdom. Handel vever verden sammen og gjør oss avhengige av hverandre.
Vi må snakke høyt om hva som er alternativet til økt internasjonalt og overnasjonalt samarbeid. Trenger vi handelsavtaler? Hva ville skjedd i Europa om EU brøt sammen? Hvordan ville vår verdensdel da vært rustet til å nå klimamålene?
Jeg er klar over at ikke alle ser dette på samme måte. Sosialistene bruker frihandel som skjellsord. For meg er proteksjonisme tilsvarende negativt ladet. Solidaritet er venstresidens credo, men hvordan oppfylle dette? Jeg har troen på at internasjonalt samarbeid gir bedre rammebetingelser for solidaritet enn isolasjonisme.
SV og Rødt vil at Bodø skal være TISA-fri kommune, mens jeg mener Bystyret er feil adresse for den slags vedtak. Venstresiden er automatisk imot enhver handelsavtale, og smører tykt på i sin propaganda mot TISA. Jeg ønsker å se hva avtalen innebærer før jeg tar stilling. Hvem er mest demokratisk? Som politiker er det i alle fall min plikt å stille disse spørsmålene, og våge å ta debatten.
Ida G. Johnsen, gruppeleder for Venstre i Bodø Bystyre.