Bedre er alltid mulig
Kjære landskonferanse, kjære, gode sosialliberalere.
I denne salen sitter det noen som er helt ferske, som er på sitt første, store møte, også sitter det noen her som har brukt mye av livet på Venstre. Og jeg tror at noe som kjennetegner begge de gruppene, er at man av og til spør seg, hvorfor vil jeg bruke så mye tid på politikk?
Hvorfor vil jeg bruke denne helgen, hvorfor vil jeg bruke pengene mine, hvorfor vil jeg ha mange av vennene mine i et politisk parti?
Jeg tror det som samler oss i denne salen, er troen på at vi skal skape noe som er bedre. At det går an å skape en grønnere fremtid. At det går an å skape gode samfunn hvor folk er aktive borgere, deltar og er med på å skape.
Vi tror at det går an å ha politikere som lykkes når man kjemper mot barnefattigdom. Et samfunn som utvikler aktive borgere som er med på å skape fellesskap.
Vi har et positivt syn på fremtiden. Vi vet at det å få til noe bedre, er alltid mulig. Men vi lever i en tid, der flere og flere politikere bruker sin talerstol til å nøre opp under frykt. Frykt har blitt en drivkraft i politikken. For det er ingen sosialliberal ånd som seiler over Vest-Europas demokratier for tiden.
I USA ser vi en presidentkandidat som nører oppunder etnisk hat, frykt, som synes det er helt greit å lyve til folket, og som dyrker nasjonalisme og elsker frem isolasjonisme.
I Brexit-debatten så vi at frykten for fremtiden, frykten for de andre, frykten for at det er noen andre som skal komme å ta noe fra oss, var drivkraften i hele valgkampen.
Jeg var på besøk hos vårt bittelille søsterparti i Ungarn, som kjempet i folkeavstemningen de hadde. Som kjemper mot holdninger, der du ser en president og en statsminister som har en «Vet du at…»-kampanje som bare har som mål å severe halvsannheter og usannheter, og nører oppunder frykten hos folk.
Vi har også sett det mer og mer i norsk debatt. Mer og mer blir ordet «frykt», «frykter» og «redd for» brukt i det offentlige ordskiftet. Og halvsannheter om andre er greit. Regelrette løgner om andre er greit. Man skal være «ærlig», og man skal være mot å være «politisk korrekt».
Hva er å være «politisk korrekt»? Jo, det er å hele tiden strebe mot det som er sant. Å ikke nøre oppunder frykt, å ikke ta tak i de små ulikhetene og prøve å gjøre dem store, å ikke generalisere, å se individet i gruppen.
Hva er feil med det? Hva er feil med å være politisk korrekt?
Vi er liberale. Og nå skal dere få noe, ordentlig rett fra levra til Trine Skei Grande: Jeg tror vi alle er individer som er forskjellige. Alle sammen er vi forskjellige, i alle de gruppene man kan klare å dele oss opp i. Vi er forskjellige inni og vi er forskjellige utenpå, og jeg synes det er fantastisk at vi er forskjellige.
Jeg tror på forskere, jeg. Jeg tror på de som kan noen ting, jeg tror at de som bruker livet sitt på å finne ut av hva som er riktig og hva som er feil, skal jeg respektere som politiker. Det kommer rett fra levra, og jeg mener det på ordentlig.
Jeg har troen på fremtiden. Jeg tror det går an å lage et samfunn som er bedre enn i dag. Jeg tror det går an for politikere, sammen med folk, å styre utviklingen i en retning som gjør at fremtiden blir bedre.
Det skal alltid være mulig å gjøre det bedre. Bedre er alltid mulig.
Og vi skal strekke oss. Vi skal nedkjempe fryktretorikken, vi skal klare å se individer. Vi skal aldri konkurrere med andre om frykt.
Vi skal konkurrere om fremtidsvisjoner, om hvordan vi sammen skal klare å gjøre det bedre.
Vet dere hva som var det første forslaget Venstre fremmet i Stortinget i høst? Det var et forslag for å hindre at vi skal sette barn i fengsel i Norge. Det er helt utrolig at vi må fremme et sånt forslag, og det er enda mer utrolig at det ble nedstemt.
Hva handler det om? Jo, det handler om det vi har kjempet for i hundre år, og som Castberg fikk til i sine barnelover, nemlig at du skal aldri dømme barn for det voksne har gjort.
Og når du plasserer barn på Trandum, i fengsel, fordi voksne har gjort feil valg, da dømmer du barn for det voksne har gjort.
Vet dere hva som var det første forslaget det største opposisjonspartiet fremmet i denne sesjonen? Det var en viktig prinsipiell kamp for dem, nemlig å forby niqab. De stemte for det, og stemte mot Abid Raja sitt forslag om å finne ut hvor mange i Norge som faktisk bruker niqab. Fakta er ikke så viktig. Frykten er viktig å nøre oppunder.
Så da stemmer Ap mot å finne ut hvor mange som bruker niqab, og for forslag om å forby det. Det sier noe om prioriteringer. Det sier noe om hvordan du vil kommunisere politikk. Du vil gjerne forby noe som knapt finnes, men du vil ikke slippe barn ut av fengsel. Det er politiske prioriteringer, men det er også hvordan du vil presentere politikken. Arbeiderpartiet var nærmest overlykkelige over å ha fremmet dette forslaget før Frp rakk å gjøre det.
Det er en konkurranse vi ikke synes det er så viktig å delta i.
Vi Venstrefolk, vi vil heller se fremover, selv når det koster noe å stå i debatten. Og det jeg vil at dere skal huske på, når noen synes det er vanskelig å være Venstre om dagen, er at historisk har det nok vært verre.
I år feirer vi 200-årsjubileum for folkestyrets far, Johan Sverdrup. På vegne av oss samfunnsfag- og historielærere vil jeg gjerne si: Unnskyld Sverdrup. For vi har kalt ham parlamentarismens far. Det er en stor feil. Det er et teknisk, rart og vanskelig ord, som jeg må innrømme at det er mange som har gått gjennom 16 års skolegang uten å ha skjønt. Ja, det er mange som sitter i regjering uten å ha skjønt det ordet.
Han var folkestyrets svar. Enkelt og greit. Det var han som var demokratiets far i Norge. Demokrati i Norge betyr at regjeringen utgår av Stortinget, det folkevalgte organet. Han var selve kjernen i å få på plass den prosessen som skjer når vi har trontale på Stortinget, nemlig at alle bukker for de folkevalgte.
Selv kongen bukker for de folkevalgte, fordi det er folket som har makten. Det var det Sverdrup fikk til. Det var like viktig som grunnloven, og han brukte mange år på å jobbe innenfor en demokratisk grunnlov for å få på plass folkestyret i Norge, og han har ikke fått den anerkjennelsen han fortjener, fordi vi har gitt ham et rart ord.
Han var folkestyrets far, og vi skal være utrolig stolt av å ha ham som vår partistifter.
Tenk deg at du er blitt statsminister i et av Europas fattigste land, og du skal begynne å tegne den fremtiden som det er viktig å kjempe for i et sosialliberalt parti. Hva er det første du gjør da? Jo, du gjennomfører en stor skolereform, som bringer alle barn inn i skolen. Der legedatteren, prestesønnen og husmannssønnen sitter ved samme pult, har samme pensum og skal lære de samme tingene.
Sverdrup kjempet for dannelsen i samfunnet. Han ville ha et samfunn med borgere som får utvikle sitt potensiale, der alle får en lik start, og der du får en befolkning som klarer å delta i utviklingen av landet sitt.
Dette var superradikalt.
Kan dere tenke dere det: De aller fleste i det samfunnet skal aldri i sin yrkeskarriere holde i et ark. Men hva førte det til? Jo, de fikk arbeidskontrakter de kunne lese, de kunne regne på lønnen sin og de kunne gjøre avtaler med sjefen. De aller fleste ble tatt ut av arbeid som ga mat på bordet, og satt på skolebenken for å lære å lese og regne, men ikke bare det. De lærte også om naturfag og musikk.
Tenk dere det: Du er mamma eller pappa i 1880, du har ikke nok mat på bordet til ungene dine, også kommer staten og forteller deg at de skal gå på skole for å lære musikk.
Det Sverdrup gjorde med skolereformen var å myndiggjøre mennesker, å øke dannelsesnivået i den norske samfunnet, og legge grunnlaget for den fremtiden vi har i dag. Det var en kjemperevolusjon, og vi skal være stolt av at vi var med på å starte den.
Dere må lese litt om Sverdrup, for det er ganske gøy. Jeg mener at noen burde skrive en bok om alle tantene i norsk historie, for vi tanter er ganske viktige. For mange av mennene som var radikale og klarte å tenke nytt i Norge, enten det var Sverdrup eller Edvard Munch, så var kjennetegnet deres at de hadde sterke tanter i oppveksten.
Sverdrup hadde tante Else. Hun stod for hele skolegangen hans, fordi han passet ikke helt inn i norsk skole. Han klarte ikke å sitte i ro. Så tante Else tok ham ut av skolen, og de gikk mens hun underviste. Og tante Else hadde lest alle de store, europeiske filosofene, hun hadde lært teologi i København lenge før damer fikk lov til å studere i Norge. Hun kunne alle fagene, og puttet de radikale ideene inn i hodet til sin nevø, som var med å revolusjon i Norge.
Og hun satt i sin gyngestol på sine gamle dager og sa: Alt han tenker er egentlig mitt.
Men det er ikke tilfeldig at det er han her som starter kampen for allmenn stemmerett, for kvinners rettigheter og for kvinnelig stemmerett som det ender med noen år etterpå. Den kampen startet han, de ideene trodde han på, og de tankene satte han i verk.
Og bare så dere vet det, folkens, det var veldig slitsomt å være Venstre på den tiden. Vi var alt for radikale. Tenk dere for en sjikane man ble utsatt for på samvirkelaget den gangen. Bensinpriser er ingen ting mot den kampen Venstrefolk stod i den gangen. Og det var de som laget grunnlaget for norsk velferd i dag.
Jeg er også bekymret for at Ola Borten Moe har gitt navnet Sverdrup til et norsk oljefelt, sånn at barn som googler etter Sverdrup først må gjennom masse oljeinformasjon før de kommer til det viktige.
Det var ikke tilfeldig at utdannelse var det første og viktigste de startet med. I dag heter det sosial mobilitet, den muligheten du har gjennom utdanningssystemet til å forfølge din drøm. For at vi som fellesskap skal få mest mulig ut av våre borgere, er utdanning det viktigste instrumentet vi har.
I høst var jeg med nevøen min Linus på første skoledag. Da sa Linus til meg: «Den følelsen jeg har i magen nå, den har jeg aldri hatt før».
Det skjønner jeg godt. Det er veldig mye nytt som ligger foran ham. Og min jobb som politiker, er å sørge for at skolen han skal gå på, klarer å utvikle det som er inni ham, som gjør at han kan ta gode valg.
Jeg er den første i min slekt, siden 1536, som har gått på universitetet. Det er ingenting i Abid Rajas bakgrunn som tilsier at han skulle bli advokat. Men det er heller ingenting i Iselin Nybøs bakgrunn som tilsier at hun skulle bli advokat. Vi har tatt mange sånne sprang, fra en sosial bakgrunn som tilsier at om du bare skal reprodusere den, hadde ikke Norge klart å utvikle seg.
Vi må hele tiden sørge for at unger klarer å ta de sprangene, at de klarer å utvikle det potensialet de har i seg selv. Så de kan forfølge drømmen sin. Det er bare det som er utgangspunktet for å utvikle et land hele tiden.
Derfor sørget vi i 2015-budsjettet for at 4- og 5-åringer fra lavinntektsfamilier fikk gratis kjernetid i barnehagen, og vi fikk på plass inntektsgradering av prisene. Fordi vi vet at det er nettopp de barna som ikke går i barnehagen i dag, som trenger barnehagen mest. Det er nettopp de foreldrene som ikke har råd til å sende barna i barnehage som burde gitt dem den språkutviklingen og sosialiseringen de får der.
I 2016 fikk vi utvidet tilbudet til å gjelde 3-åringer, fordi vi vet det er kjempeviktig for språkutviklingen deres å gå i barnehagen. Nå må vi gjøre det samme i SFO. Jeg hadde ventet at regjeringen skulle gjøre det i budsjettet de har lagt frem for 2017. De gjorde de ikke. I stedet la de frem en modell som viste hvordan det kunne gjøres. For det er visst sånn, at hvis regjeringen synes noe er en god idé, så er det Venstre som må sørge for at det blir noe av. Sånn var det med barnehagepriser, og sånn kommer det sikkert til å bli med SFO også. Men vi vet at dette funker.
Da Oslo Venstre testet ut det her i Oslo, i Groruddalen, gikk deltagelsen i SFO fra 30 – 40 % til over 90 %. Og alle foreldre som hadde fått barna i SFO, sa at barna fikk flere venner, de fikk bedre språk, de fikk bedre sosiale ferdigheter og følte en sterkere tilknytning til skolen sin. Det vil jeg gi til alle. Derfor er det kjempeviktig at alle de ungene som har mammaer og pappaer som ikke har så mye penger, skal få like muligheter i den norske skolen, som dem som har det.
Det var det Sverdrup gjorde, da han plasserte legedatteren, prestesønnen og husmannssønnen på samme skolebenk.
Vi vet at tidlig innsats fungerer. Vi vet at kloke og kompetente lærere fungerer. Men av og til blir debatten om det veldig rar.
Her er en historie fra noen uker i norsk politikk:
Trond Giske sier at Ap vil gi 1 milliard til tidlig innsats i skolen. Så blir Ap sikkert kjempeskuffet over at Høyre litt senere sier de vil bruke 1,5 milliarder på tidlig innsats i skolen. Da sier Giske at det han egentlig mente, var at Ap ville bruke 1 milliard i året, altså 4 milliarder til sammen. Og noen dager senere skrev Giske i Aftenposten at 1 milliard i året innfaset over fire år blir 2,5 milliarder til sammen.
Jeg er usikker på om det var matten eller dannelsen, men noe var det som forsvant.
Det som er dumt, er at vi bare diskuterer hvor mye penger vi skal bruke. For det viktigste er hva vi bruker pengene på. Og vi vet hva som funker. Vi vet at det viktigste vi kan gjøre, er å ha flinke og kloke lærere, som vi kan gi full backing inn i klasserommet, for å gjøre en best mulig jobb for elevene. Lærere som har tid til dem, og hele tiden klarer å utvikle det potensialet hver enkelt av dem har.
Jeg er veldig glad for Iselin Nybøs innsats når Stortinget nå reviderer kunnskapsløftet. For nå får vi færre læringsmål, som gjør det lettere å lage gode læringsopplegg, samtidig som vi beholder metodefriheten. Men vi sørger også for at mange av de andre ferdighetene, som ikke har vært så viktige i Høyres kunnskapsløft, nå verdsettes.
For vi skal rigge unger til en arbeidshverdag som vi ikke aner hvordan ser ut. Det er ingen som går ut av skolen nå i 2016 som skal jobbe med det samme hele livet. Gullklokka er borte for evig og alltid. Da må vi sørge for at vi får unger som er i stand til å tenke fritt, nytt og innovativt. Vi må ha unger som tør å bruke teknologi, som tør å tenke ut helt nye måter å gjøre ting på.
Hvis vi ikke klarer å bygge opp kreativiteten til unger, så kommer vi til å tape som nasjon. Og derfor er praktisk-estetiske fag også viktig. For det er mange av de fagene som skaper den kreativiteten som kommer til å skape det nye næringslivet.
Rommen skole ligger i Groruddalen, de har en veldig kul rektor. Det er snart 20 år siden han spurte Skoleetaten om han kunne få lov til å kjøpe inn noe nytt, som het smartboard. Det er tavler som er koblet til internett, og som gjør det mulig å forklare ting på en ny måte for elevene.
Skoleetaten i Oslo sa at dette var noe sludder. Det fikk han ikke en krone til. Så han satte pause på et vedlikeholdsopplegg, og kjøpte smartboard til alle klasserommene. En stor gruppe av lærerne protesterte intenst. Da sa han at denne skolen har smartboard, og hvis du vil jobbe med smartboard, kan du jobbe på denne skolen, hvis ikke må du jobbe på en annen skole. Sånn klarte den skolen å bli helt i front på å bruke ny teknologi i klasserommet.
Jeg er litt bekymret for de skolene som synes det er viktig å låse ned teknologien når elevene kommer inn i klasserommet. For du kan godt si at mobilen distraherer, og noen av oss har fått kjeft for det, men dette er verktøy elevene skal bruke hele resten av livet. Det går ikke an å si at det skal låses inne, men man må lære seg å bruke det riktig. Da kan vi ikke ha en skole som er anti-teknologi, men en skole som bruker de mulighetene vi har. De kan gjerne bruke dem på forskjellige måter, men vi kan ikke være mot teknologi.
For det ligger så utrolig mye i det. Jeg var på besøk på en skole på Hedemarken, som brukte masse dataspill i den videregående undervisningen. I noen fag er det åpenbart hvordan det kan gjøres, men jeg spurte om hvordan de gjør det i for eksempel religionsfag.
Jo, svarte lærerne, da setter vi i gang med skytespill. Hæ, sa jeg, skytespill? Ja, vi spiller skytespill, også stopper vi det og setter i gang en diskusjon: Hva var det du gjorde nå? Hvilke valg tok du, hvilken moral lå bak de valgene du tok, hvilken filosofi brukte du? Hvordan kan du forklare om dette var rett eller galt å gjøre.
Det er kreativ bruk av teknologi. Hvis vi klarer å ha lærere som kan tenke så mye utenfor boksen, som føler seg så fri at de kan gjøre sånne ting, da tror jeg vi har store muligheter i norsk skole fremover.
Her er det også sånn, at bedre er alltid mulig. Men en annen viktig del som vi har tatt tak i, som hadde sakket akterut over mange år, er fagutdanning og høyere utdanning for alle. For det er ikke sånn, som de rødgrønne gjorde i åtte år, at hvis du struper studentøkonomien, får det ingen følger for den sosiale mobiliteten. Det at man blir mer og mer avhengig av mamma og pappa sin lommebok, mer og mer avhengig av foreldrenes evne til å investere i leiligheten du skal bo i mens du studerer, det er feil. Derfor har Venstres kamp for 11 måneder studiestøtte vært en viktig kamp for økt sosial mobilitet i Norge.
11 måneders studiestøtte, mer i utbetaling hver måned, flere studentboliger, satsing på studenters psykiske helse og andre helseutfordringer har vært selve nøkkelen vår for å løfte universitetene og høyskolene mer. Fordi bedre er alltid mulig, og Sverdrup henger igjen i veggene i Venstre. For oss handler skole og utdanning om myndiggjøring av borgere som skal være med å utvikle samfunnet rundt seg.
Da kan vi ikke se bakover, vi må se fremover. Da må vi se de utfordringene vi har rundt oss, og satse på kunnskap, innovasjon og teknologi, og ikke sitte på Stortinget og bestemme akkurat hvordan ting skal gjøres. For hvis alle gjør det likt, er det helt sikkert at det er mange som gjør det feil.
Det er en sak til som ligger i bunn, enten vi snakker om Sverdrup eller Gunnar Knudsen, som handler om det å skape nye arbeidsplasser og nye bedrifter. Det å ha en aktiv politikk som skaper innovasjon, og som verdsetter innovasjon og nytenking i et samfunn.
Derfor vil vi at det skal være enklere å starte sin egen bedrift. Det skal være stas, og vi skal gjøre stas, på de som skaper en arbeidsplass for seg selv og noen til. Vi må ha et virkemiddelapparat som er tilrettelagt for folk som ønsker å skape arbeidsplasser, vil se folk som vil være med å skape noe, og gi dem den samme tryeggeheten som alle de som har fått en arbeidsplass av det offentlige har.
Skal vi få til det, så trenger Norge Venstre.
Nå skal vi gjennom en svær omstilling i samfunnet. Fra de gamle, tradisjonelle næringene som olje, over til de nye, grønne næringene. Det er masse potensiale, men hvis vi ikke legger til rette for å konvertere arbeidsplasser, for å konvertere bedrifter, legger til rette for ny innovasjon, så kommer vi til å tape. Vi må bruke skattesystemet aktivt for å få det til.
Og noen grunntanker må vi klare å holde. En av dem er at om vi skal holde Paris-avtalen, hvis vi skal innfri de målsetningene, så kan vi ikke hente opp all oljen. Og de områdene som det er mest logisk å ikke utvinne, er de mest sårbare områdene, som er viktigst for oss for å utvikle andre næringer.
Jeg husker dagen etter at vi var ferdige med å forhandle samarbeidsavtalen, så gikk jeg nedover Karl Johan, også stoppet et voksent ektepar meg og sa: «Nå kan du gjøre hva du vil, for nå har vi fått uttelling for stemmen vår. Vi stemte på deg fordi Venstre skulle verne Lofoten, Vesterålen og Senja, og allerede noen uker etterpå, har vi fått full uttelling for det vi stemte. Takk skal du ha, vi sees ved neste valg.»
Her viser vi nøyaktig hva det er Venstre snakker om. Vi må bruke de områdene til å utvikle de nye næringene for fremtiden. Det er proteinproduksjonen i havet, det er opplevelsene vi skal leve av, og det er alle de mulighetene som ligger i disse regionene, som ikke ligger i oljenæringen.
Og det er ikke så lett å få til dette. AUF synes at vi skal bevare Lofoten og Vesterålen. Jeg skal ikke si at de er velkommen til å bli en ungdomsorganisasjon for Venstre, men noen ganger lurer jeg på om de hadde passet bedre hos oss. For her er vi faktisk enige.
Men hør på hva Jonas Gahr Støre sier om det her: «I denne saken finnes det sterke meninger på begge sider. Vi skal ha en demokratisk diskusjon frem mot et landsmøte som skal ta stilling. Som leder skal jeg følge den diskusjonen.»
Jeg tror ikke jeg hadde overlevd som leder i Venstre hvis jeg hadde snakket sånn.
Dette spørsmålet er det viktigste symbolet på hvordan du tenker om fremtiden for Norge. Det er lakmustesten på om du har skjønt det. Har du skjønt hva Norge står overfor, har du skjønt hva verden står overfor?
Det norske folk har skjønt det. De er enige med oss. Folk i Lofoten og Vesterålen har skjønt det. De er enige med oss. Dette er en sak der vi har med oss folket, og folk som bor der, likevel holder de store partiene på å vase rundt med sånne uttalelser, som er totalt uten verdi.
I landsstyret i går sa Sveinung Rotevatn noe smart. Han sa: Er det noe som virkelig skaper politikerforakt, så er det politikere som setter ambisiøse mål som de sier de skal kjempe for, men som de ikke kjemper for.
Jeg synes det er viktig å bekjempe politikerforakt. Det betyr at vi skal holde det vi lover. En av de viktigste milepælene, antagelig gjennom all tiden alle i denne salen har levd, er Paris-avtalen. Den var kjempeviktig, den kommer til å definere mye av det livet vi skal leve om mange år.
Jeg var glad for at Erna Solberg var en oppriktig drivkraft for den avtalen. Hun var en oppriktig drivkraft i Norge, og hun heiet Tine Sundtoft frem i Paris. Jeg var stolt over å ha en norsk statsminister som brukte sin pondus i FN til å overtale andre land til å signere på den avtalen. Det var kjempebra. I hvert fall en stund.
Vidar Helgesen sier også at vi har ambisjoner. Men det holder ikke bare å ønske det. Vi må få det til også.
5. oktober var avtalen ratifisert av så mange land at den faktisk ble gjeldende. Det har nesten aldri skjedd før i historien, det er noe dramatisk viktig som er i ferd med å skje der ute også. Da forventer jeg at Erna Solberg leverer. En ting er at hun har lovet det til Venstre. Men hun har også lovet det til Norge. Og hun har faktisk stått i FN og lovet det til verden. Og politikere som skal ha respekt, de må holde det de lover.
Jeg har et sitat til dere, som dere kan gjette hvem som sa:
«Regjeringen vil avvente innstillingen fra «Grønn skattekommisjon» som utreder hvordan skatte- og avgiftssystemet kan brukes for å fremme miljøhensyn.»
Den som sa det, var Thorbjørn Berntsen i 1995. Gud, så lei jeg er å vente.
Og dette er ikke vanskelig. La oss ta det veldig enkelt. Det som vi vil ha, er et eget miljøfradrag på skatten, det skal bli billigere med elbil, biligere med tog og buss, billigere med miljøvennlige valg. Vi vil først og fremst at det grønne skal bli billigere enn det svarte. Det er ikke vanskelig. Det heter et skatteskifte. Det betyr at vi skal skifte fra en ting til en annen.
Odd Einar Dørum ga meg et oppspill til dette. La oss si at du er fiskebåtskipper i Finnmark. Da skal vi ha litt høyere CO2-avgift, men også et høyere fiskerfradrag. Det er målrettet mot den gruppen. Det blir litt dyrere å forurense, og litt billigere å arbeide. Summen blir null. Men når det så kommer noen som lager en sjark med lavere utslipp, blir det lønnsomt for fiskerene å skifte.
Det er det grønne skiftet: Å skifte ut noe som forurenser med noe som ikke gjør det. Det blir ikke mer skatt, men det blir lønnsomt for de som vil skifte. Det blir mer lønnsomt for de som produserer på en grønn måte, enn for de som produserer på en svart måte.
Dette er ikke for å plage folk, det er for å gjøre det enklere, bedre og grønnere. Jeg skjønner at dette er vanskelig å forklare. Men det er ikke fordi det er vanskelig å skjønne, det er fordi det er veldig mange som vil fremstille det vanskeligere enn det er.
Ikke økte skatter, men andre typer skatter og avgifter. Skattelettelser mot avgift på forurensning.
Skal vi ha et grøntskifte, må vi ha grønn vekst. Det må være vekst som ikke bruker opp ressursene vi har i samfunnet. En sunn og god vekst som bygger på naturens bærekraft. MDG tror at bare du skatter ting bort, så blir det bra. VI mener ikke det. Vi mener at vi skal skifte skatter, for å få en endring i handlingsmønsteret for folk.
Det noen partier holder på med, er å øke skattene. Det er ikke nytt, eller vanskelig. Det har politikere holdt på med i 6 000 år. Det er skiftet som er vanskelig, som vi må klare.
Vi vil ha grønn vekst. Vi vil øke velstanden. Vi vil ikke ha mer skatt. Men vi vil ha grønne løsninger.
Vi har foreslått mange grønne skattelettelser som regjeringen ikke vil ha. Vi har foreslått at alle i Norge skal få et grønt skattefradrag, basert på de avgiftene som betales inn. Vi har foreslått å fjerne moms på kollektivtransport. Vi vil fjerne omregistreringsavgiften på bil, for å gjøre det lettere å bytte til en mer miljøvennlig bil.
Det regjeringen har foreslått nå, er et godt eksempel på hvordan det ikke skal gjøres. De vil senke årsavgiften på fossilbiler, og øke den på elbiler. Det er ikke et grønt skifte, det er et skifte svart som tungolje. Det er helt feil bytte av avgifter.
Jeg blir faktisk litt matt, for jeg brukte jo noen dager av sommerferien min til å ta med en dame til Canada, for å fortelle hvordan det henger sammen. Det som er litt morsomt, er at dere i salen skjønner jo dette, så det er ikke meg som pedagog det er noe feil med. Men hvis du ikke skjønner det med årsavgift, når du senker den for fossilbiler og øker for elbil, da har du ikke skjønt hva det er snakk om. Og da sitter de og venter sammen med Torbjørn Berntsen i en bod i fortiden, for det er ikke fremtidens løsninger.
Mange av dere opplever å bli banket av Senterpartiet som skal fortelle at Venstres politikk er så distriktsfiendtlig. La meg forklare en ting: Oljen som vi tar opp skaper mange arbeidsplasser, i byene. Vi skal satse på fremtidens energi. Den ligger ikke på Karl Johan. Vi skal satse på sol, vind, vann og biomasse. Folkens, det er ikke i Oslo. Alle de energiformene vi skal skape og bygge fremtiden på, ligger i distriktene. Og da er det helt utrolig at Senterpartiet høvler løs på de svarte avgiftene de vil ha ned, mens de grønne løsningene som de kjempet ned da de satt i regjering, det er skogen til medlemmene deres.
Det er skogen som vi vil skal skape bioenergi. Det er krattet som de har klaget over at gror igjen i tredve år, som vi vil skal bli energi. Skal det klare å konkurrere må den svarte energien bli dyrere, og den grønne energien blir billigere.
Vi vil sørge for at de som stemmer Senterpartiet skal bli rike på skogen sin, av verdigrunnlaget sitt, ved å bruke avgiftssystemet. Da finner jeg meg ikke i å bli snakket ned av et Senterparti som motarbeider velgerne sine. For det er dem vi vil satse på.
Jeg vil fortelle dere åtte ting om samfunnet, slik vi drømmer om at det skal bli.
Jeg vil at vi skal skape flest mulig grønne arbeidsplasser. Arbeidsplasser i de næringene som er bærekraftige, og som skaper nettopp den energien jeg snakker om. Det er et kjempepotensiale for Norge. Det er ingen land som har så mye bølger, så mye vind, og faktisk sol, som Norge kan klare å utnytte.
Nå diskuterer vi på Stortinget Svalbard sin fremtid. Svalbard er faktisk ideelt for solenergi. Riktignok bare halve året, men virkelig ideelt det halve året. Det er så ideelt at noen tror de kan finansiere en kabel til Svalbard, så Svalbard kan sende masse energi ned til fastlandet om sommeren, og få litt tilbake om vinteren. Det sier noe om potensialet. Grunnen til at det er så effektivt på Svalbard er at hvis du setter opp et solcellepanel i Saudi-Arabia, så går halvparten av energien med til å kjøle ned selve anlegget. Det slipper du på Svalbard.
Sjøtransport som ikke har utslipp. Det er et kjempepotensiale i Norge. Vi kan bli en ledende eksportør av ny teknoloigi, slik vi har vært en skipsfartnasjon siden Sverdrup og Knutsen. Vi kan fortsette å være en sjøfartsnasjon ved å bruke alle de mulighetene, hvis vi satser på den teknologien vi vet at verden kommer til å etterspørre.
Vi har fått til mye innenfor ferger, og hurtigbåter, flere av de vedtakene som trengs, men dette er en av næringene vi tror vi skal leve av i fremtiden.
Så håper jeg vi får til en marin revolusjon. Det handler både om å produsere mat og å produsere medisiner, og det handler om å bruke alt det potensialet vi har i de enorme havområdene våre, og bruke det potensialet til å skape arbeidsplasser, næring og eksportmuligheter.
Pål Farstad gjorde en kjempejobb med sjømatmeldingen for å legge et grunnlag for dette, og det er en kjempemulighet for Norge.
For at det ikke bare skal bli distriktsarbeidsplasser, skal jeg snakke litt om det som finnes i byene også. Jeg tror vi har mulighet til å utvikle en stor, grønn finansnæring. Vi har et stort oljefond som skal forvaltes, og om vi klarer å forvalte det på en grønn måte, så kan vi skape finansmiljøer i Norge som klarer å konkurrere med andre land og skape arbeidsplasser. Vi har høykompetente folk og mange muligheter.
Vi skal bli ledende innen fornybar energi. Vi skal skape nye næringer basert på alle de energikildene vi har rundt omkring i landet. Vi har fått til avskrivningeregler for vindkraft, vi har fått til avgift på fossil gass som gjør at biogass blir lønnsomt, og vi har utviklet nye ordninger for støtte til solkraft.
Det sjette er skogen. Skogen er en enorm kilde til biokraft, som vi skal utvikle videre. Nå har vi teknologi som gjør at de aller fleste fly i verden kan putte biodrivstoff på tanken.
Så bare ta det med ro: Vi skal fly masse, vi skal dra på ferie, vi skal ha det gøy uten å ha dårlig samvittighet for å ha brukt masse fossilt brennstoff. Men da må vi ha bio på tanken.
Det er faktisk sånn, at norske bedrifter har utviklet en ny type kull, som kan puttes rett inn i kullkraftverk rundt om i verden, men som er laget av biomasse. Dette er en enorm forretningsmulighet for Norge. Det er en enorm mulighet til å skape arbeidsplasser, hvis noen er villige til å satse og bruke de mulighetene. Og ja, disse arbeidsplassene ligger heller ikke på Karl Johan. For å få til det, må vi ha avgifter som gjør bio-løsningene lønnsomme.
Vi har økt omsetningskravet for biodiesel i hvert statsbudsjett, og det betyr at i det drivstoffet du bruker i dag, blander vi inn mer og mer biodrivstoff for hvert år.
Så må jeg si en by-ting til: Det jeg tror er viktig, er å lage grønne byer og tettsteder, der du kutter utslipp både gjennom hvordan du bygger hus, hvordan du organsierer trafikken, og hvordan du planlegger byutviklingen. Vi har fått til mange virkemidler som byene kan ta i bruk, som lavutslippssoner, som miljøkrav til drosjenæringen, satsning på tog og sykkel og kollektiv. Og vi belønner de kommunene som klarer å kutte.
Så bør vi bli en grønn industrinasjon, basert på de energiformene vi har. Akkurat sånn Venstre-samfunnet alltid har vært. Å utvikle grønne industrier som kan konkurrere ute i verden, fordi den klarer å lage grønne produkter. For å få til det, har vi klart å få Enova på plass. Miljøteknologiordningen har vi styrket, forskningen har vi styrket. Vi har fått opprettholdt Co2-kompensasjonsordningen, og nå er tre Co2-fangstanlegg under arbeid. Samtidig har vi fått ned bedriftsbeskatningen og formuesbeskatningen, som er viktig for å få til omstilling.
Det siste jeg skal fortelle om, som vi skal få til fremover, er å satse på grønn IKT. Datalagring og databehandling kommer til å vokse. Da må vi bruke det til å skape arbeidsplasser i Norge. Vi må bruke vår grønne energi til dataprosjekter som skaper arbeidsplasser i Norge.
For verden kommer til å bli annerledes. Verden blir annerledes hvis vi får hånden på statsbudsjettet. Vi ser det allerede. Jeg var nylig og besøkte Asko. Det er et transportfirma i Norge som gjør en kjempejobb for å omstille bedriften sin. Nå ruller de ut solcellepaneler på alle lagertakene sine, fordi vi fikk til en endring i avskrivningsreglene. De plasserer flere og flere el-lastebiler i Oslo, hydrogen testes i Trondheim. De jobber for å få noen av de største transportutfordringene i byene over på fornybar energi. Dette gjør meg optimistisk. Dette har vi fått til på bare tre år. Og om du spør Asko om det har vært viktig å ha Venstre på vippen i Stortinget, vil de si det har vært helt avgjørende.
Ta f.eks biogassanlegget på Skogn, som er Nord-Europas største biogassanlegg i Nord-Trøndelag. Det er mulig fordi vi var villige til å gi den fossile gassen en avgift, og avgiftsfritak for biogass. Sånne avgiftsendringer gjør en hel næring lønnsom, det skaper masse arbeidsplasser i distriktene.
Sånn vil vi bygge Norge. Vi vil bygge Norge med flere arbeidsplasser, og grønne arbeidsplasser. Det er sånn vi bygger fremtiden, folkens. Det er å skape samfunnet med de arbeidsplassene vi trenger i fremtiden. Så da kan du stemme på et parti som forteller deg at alt er i ferd med å gå galt, eller et parti som har ambisjoner, som vil skape noe nytt.
Bedre er alltid mulig. Vi ønsker ikke et samfunn hvor systemene plager folk, eller å fortelle folk at fremtiden blir forferdelig. Våre løsninger skaper et bedre samfunn, det skaper varige arbeidsplasser som folk kan føle seg trygge i, de skaper bedre boområder uten forurensing.
Jeg som bor midt i byen, drømmer om at bilene skal slutte å bråke. Allerede nå merker jeg forandring, ved at flere har fått elbil. Tenk når lastebilene også går på el. Det kommer til å gi oss tryggere, renere og bedre bomiljøer. Vi kommer til å få robuste energisystemer, som takler utfordringene vi står overfor.
Vi kommer til å få et friskere folk, renere natur, vekst som skaper velferd, gode opplevelser og muligheter for ungene våre, i et helt annet samfunn. Det er det vi drømmer om, det er den fremtiden vi skal kjempe for. For det handler ikke om å plage folk, det handler om å skape en bedre fremtid for alle i landet.
Men det blir tøft. Jeg tror vi står foran den tøffeste høsten vi har opplevd. Men jeg har et livsmotto som jeg skal lære dere: Det er ingenting i livet som er viktig, som er lett. Alt som er virkelig viktig, er også vanskelig. Denne høsten blir vanskelig. Vi kjemper for å skape den fremtiden jeg har beskrevet. Vi kjemper for å bruke statsbudsjettet til å skape endringer.
Jeg ser at Erna Solberg måler seg mot Ap, Det må vi slutte med. Det er ikke det som er standarden. VI har en mye høyere standard enn det, og den heter Paris-avtalen. Det var det hun stod i FN og lovet. Vi må ha et samfunn som er på vei mot Paris, et statsbudsjett som kutter utslipp. Det viktigste for oss er ikke kroner og øre, men at vi faktisk klarer å kutte utslipp. Men det er viktig å gjøre det på en måte som skaper omstilling, ikke bare kveler ting. Derfor må vi gjøre det på vår måte. Derfor må vi klare å få til et skifte, i hver enkelt næring. Derfor må vi gjøre den jobben det er å legge til rette for de endringene vi vet vi trenger.
Vi er klare til å gjøre den jobben. Men det kan ikke være sånn at du står i FN og hyller Paris-avtalen, og så legger frem et statsbudsjett med veto mot den avtalen. Jeg tror ikke på det. Så dum går det ikke an å være.
Vi i Venstre har vist hver gang at vi er villige til å samarbeide om løsninger, men dette er en oppgave vi har lovet verden, som vi har lovet Norge, og statsministeren og finansministeren har faktisk lovet Venstre det.
Dette er oppgaven vi har å gjøre. Det blir ikke enkelt. Sterke krefter jobber mot oss. Men dere må tenke tilbake på de gamle mennene og damene som tålte kritikken for de reformene de gjennomførte. Vi er et radikalt parti, vi er et sosialliberalt parti. Vi har alltid stått for disse verdiene, og vi tror det er mulig å få til noe bedre. Vi spiller ikke på frykt, men på drømmen om Norge som er bedre, som er grønnere, og hvor fremtiden til barna våre blir ivaretatt.
Jeg må bruke anledningen til å oppklare en åpenbar misforståelse. Det å påpeke overfor Jonas Gahr Støre at han er dårligere enn Siv Jensen på miljø, er ikke ment som en kompliment. Da Ap hørte det, så påstod de at jeg hyllet Frp. Nei, jeg bare påpekte at Frp er bedre enn dem. Det var ingen hyllest, det var bare å påpeke at 3 øre er mindre enn 15 øre. Så når Ap foreslår 3 øre mer i bensinavgift, så er det faktisk en femtedel av Frps forslag.
Jeg synes egentlig da, at Siv Jensen er modigere, med sitt bakland, enn han andre.
Jeg vil først og fremst at vi skal lykkes. Jeg synes ikke det er artig å gå ned med flagget til topps. Men vi må kunne stå for det som blir det endelige resultatet. Jeg må kunne ha hånden på hjertet og si at dette er noe jeg står for. Vi må være på vei til Paris. Og Siv og Erna: Bedre er alltid mulig.
Vi har en annen stor sak i Stortinget. Det er forsvar. Vi i Venstre har lagt frem vår alternative plan. Den handler om å styrke hæren, å ha et slagkraftig heimevern, og å utsette noen av F-35-kjøpene. Vi vil ha en delt løsning mellom Andøya og Evenes, og vi synes faktisk at det å forsvare kysten vår er viktig. Derfor legger vi ikke ned sjøheimevernet og kystjegerekompanier, og vi har et økonomisk opplegg som gjør at det henger sammen.
Det handler om å ha et forsvar som kan ta vare på landet vårt. Og det regjeringen driver med nå, det er å outsource forsvaret av landet til US Marines. Det synes ikke jeg noe om.
For meg, handler forsvaret om at vi skal kunne ta vare på landet vårt, ikke bare med investeringer, men også med folk. At heimevernet faktisk er viktig, for å ta vare på kritisk infrastruktur. At alle føler at forsvaret er noe som er litt ditt. Forsvaret er ikke bare metall, kuler og krutt, det er også folk. Her er det også folk først.
Har dere sett Kongens nei? Der er det en liten gutt, som ligger skadeskutt i et skjul, og forteller tyskerne at vi har store bataljoner klar til å kjempe mot dem. En liten gutt kan utsette et helt angrep, og kanskje redde mange liv. Hva betyr det? Jo, forsvaret handler om mer enn bare et stridsoppsett. Det handler om at vi skal føle at forsvaret er noe vi har felles, og at vi stoler på det.
Derfor skal Forsvaret vårt ta vare på norsk jord. Da skal vi ikke outsource det til marinejegere fra andre land.
Og til slutt må jeg si: Hvis du tror at de militære korpsene i Norge bare har en morsom kulturfunskjon, har du ikke skjønt hva de står for. Når Singapores president er på besøk i Oslo, så står det menn med maskingevær hver meter oppover Karl Johan. Jeg synes det er skummelt. Jeg liker ikke det. Karl Johan er min gate, jeg vil ikke at det skal være sånn.
Men øverst i gaten, står gardens musikkorps. Og plutselig forvandlet disse mennene seg til noe staselig, fra noe skummelt. Det å sørge for at vi har forsvarskorps rundt om i landet, som også er profesjonelle musikere, er med å bygge oppunder de fellesskapsverdiene forsvaret står for. Det synes jeg er verdt noe, og det skal Venstre kjempe for.
Dette er helt sant: For noen uker siden stod jeg på et bittelite samvirkelag i et bittelite bygdesamfunn i Norge, og overhørte en samtale mellom en mor med en toåring, og en mann. Hun sier: Det er så skummelt å dra på hytta, for nå er de to rovdyrene der igjen. Det er tredje gangen i år. Og nå er det sånn at når jeg bærer ting fra båten til hytta så må toåringen sitte på ryggen min, for jeg tør ikke gå fra ham. Nå må det gjøres noe, så disse rovdyrene blir skremt bort fra hytteområdet, for nå orker vi ikke mer.
Da tenker jeg, hadde dette vært et annet bygdesamfunn, hadde de kanskje snakket om å skyte det rovdyret. For det rovdyret hun snakket om, er livsfarlig. Jeg stod på samvirkelaget på Svalbard, og det rovdyret det var snakk om var en isbjørnbinne med ungen sin, som for tredje gang var kommet til hytteområdet. Mammaen snakket ikke om å skyte rovdyret. Hun snakket om å skremme det bort.
Folkens, isbjørn er seriøst farlig. Hun satt med våpen, hun, når ungen lekte utenfor hytta. Likevel møter du et bygdesamfunn som lever med et livsfarlig rovdyr tett innpå seg, som de er stolte av, glad i, fascinert av og passe redd for. Men de skjønner at de forvalter noe for fellesskapet, de forvalter en arv og en naturopplevelse, og de forvalter noe vi har lovet verden å ta vare på.
Nå står vi foran den største nedslaktingen av et av våre rovdyr i Norge på 100 år. Det er vårt ansvar, oss i vår generasjon. Det er faktisk sånn at nå introduseres ulvestammer rundt om i Europa, og folk er kjempestolte. Danskene er kjempestolte over å ha fått tilbake en ulvestamme, mens vi gjennomfører den største nedslaktingen på 100 år.
Og vi gjør det til tross for at politikken har fungert. Vi har aldri hatt lavere tapstall for norske sauebønder enn nå. Vi slakter nå to flokker som beviselig aldri har drept en eneste sau eller tamrein. Vi går inn i områder utenfor ulvesonen, der det ikke er noen tap, men vi tar ut hele flokken. Dette er en ting som gjør det flaut å være norsk. Vi skal forvalte rovdyrene våre på en god måte. Det handler ikke om at vi aldri skal skyte et dyr. Men vi må forvalte stammene våre på en god måte.
Her må det folkelige engasjementet hjelpe oss i valgkampen. For vi skal inn i en valgkamp. Og det er en ganske enkel oppskrift for å vinne den valgkampen: Det er folk, folk og folk. Vi må skolere folk, oppildne dem og fortelle dem at det er gøy å drive valgkamp. For alle synes det er gøy å drive valgkamp mens de gjør det, men de må minnes på at det er så gøy.
For å få til det har vi gjort et grep. Til helgen er det TV-aksjon. Og da kan dere gå ut til alle dere kjenner og si at hvis du melder deg inn i Venstre denne helgen, så går hele medlemskontigenten til TV-aksjonen. Da kan dere gjøre to gode ting samtidig: Støtte Røde Kors, og få flest mulig medlemmer til Venstre.
Frykten er drivkraft i for mye av politikken om dagen. Vi som er sosialliberale, har helt andre drivkrefter bak oss. Men våre løsninger må kjempes for. Liberalismen er under press over hele verden. Om det er kampen mot Trump i USA, eller kampen vårt Ungarske søsterparti kjemper for anstendighet i politikken.
Vi tror at framtiden kan bli bedre. VI har tro på mennesker, uansett hvilken bakgrunn, hudfarge eller tro de har, så har alle muligheter til å være med og påvirke samfunnet. Vi tror på at samarbeid er mye bedre enn å stå alene, vi tror på å skape fellesskap i samfunnet og mellom mennesker. Vi tror at alle mennesker har et potensiale, som vi som samfunn skal legge grunnlaget for at de kan leve ut.
Ja, det finnes andre partier som er opptatt av miljø. Det finnes partier som er opptatt av næringsliv og hva vi skal leve av etter oljen, og det finnes partier som er opptatt av å bekjempe fattigdom. Det finnes også partier som er opptatt av skole, og av å løfte hver enkelt elev. Og partier som er opptatt av forskning og kunnskap.
Men det er bare Venstre som er opptatt av alle disse tingene, og som ser dem i sammenheng og kjemper for dem sammen.
For folkens, det er faktisk sånn at bedre er alltid mulig. Og Sverdrup som stod der i et lutfattig samfunn og skulle gjøre det bedre, han hadde noen nøkler å bruke. Vi vet hvordan de nøklene skal brukes til å møte nye utfordringer.
Vi skal snakke positivt om fremtiden. Vi skal snakke positivt om mulighetene. Og vi skal nedkjempe alle de som bruker frykt som drivkraft for politkken.
Takk for meg.