Vern av matjord, slik at den fortsatt kan produsere mat og biomasse som grunnlag for framtidas verdiskapning, er et nasjonalt ansvar som også politikere i Vefsn må forholde seg til. I saksfremlegget til planutvalgsmøte den 4.10.2016 skal planutvalget ta stilling til ny kommunedelplan for Vefsn. Den største problemstillingen i denne saken omhandler den foreslåtte omdisponeringen av Øya sør. Flere innspill fra grunneiere,interesseorganisasjoner og fra Nordland fylkeskommune og Fylkesmannen i Nordland uttrykker sterk motstand mot forslaget. Dette på grunn av den store verdien tilknyttet jordbrukslandet står i saksfemlegget.
Vefsn kommune ønsker å være utbyggingsvennlig, men samtidig sette krav for å ivareta innbyggernes interesser. Man sier altså som Ole Brumm, ja takk begge deler. Mitt ansvar som lokalpolitiker er å ta standpunkt også i vanskelige saker, selv om jeg blir upopulær hos noen.
Behovet for boligutbygging, industriutvikling, nye jernbanetraseer og veier har i praksis stadig måttet veies opp mot jordvern. Konfliktnivået er til tider svært høyt, og presset på jordressursene er i dag større enn noen gang. Kommunene har hovedansvaret for arealforvaltningen lokalt, og har dermed også en viktig rolle i å ivareta nasjonale og regionale jordvernhensyn. Alle politiske partiene vedtok enstemmig i Stortingets næringskomite 15. desember 2015 et nasjonalt mål om å omdisponere maksimalt 4.000 dekar dyrket mark årlig innen 2020. Nå går utviklingen i feil retning, og ferske Kostratall viser at det ble omdisponert 6.300 dekar dyrket mark i 2015! Dette er en økning på 600 dekar fra 2014, og det er mer enn det tidligere nasjonale målet på maksimalt 6.000 dekar årlig.
Det er krevende for lokalpolitikere å stå opp for jordvernet, men vi kan ikke fortsette med dagens nedbygging. Det er vel og bra at man vil ”utrede” opprettelsen av et nydyrkingsfond finansiert ved gebyr fra dem som bygger ned matjord, men det er vel så viktig å merke seg at det tar århundrer å danne god matjord. Jordsmonnet er dermed i praksis en ikke-fornybar og knapp ressurs i Norge. Bare tre prosent av landareal hos oss er i dag dyrket mark. Av dette er det bare 30 prosent som egner seg til å dyrke matkorn. Ingen EU-land har lavere andel enn Norge. 90 prosent av jordbruksarealet går i praksis i dag til å dyrke dyrefôr, som blir omsatt til kjøtt, melk eller egg. Det totale jordbruksarealet i Norge har økt de siste 25 årene, men den beste jorda – hvor vi kan produsere korn, poteter og grønnsaker – er blitt redusert. Forklaringen på økningen er at det er blitt mer innmarksbeite, mens fulldyrket jord mange steder er blitt omdisponert eller tatt ut av drift.
Det står også i saken at sentrumsnærhet vil være avgjørende for gode utviklingsmuligheter til næringslivet. Men hvordan i alle dager skjer næringsutvikling i større byer der det ikke er mulig å ha sentrumsnære tomter tilgjengelig? Raseres da grøntområder til fordel for næringslivet? Svaret er vel delvis ja, men må Vefsn kommune gjør som alle andre? Kan ikke vi være et steg foran og forholde oss til nasjonale målsettinger, og sette fremtidige generasjoners livsgrunnlag høyere enn andre næringers interesser?
Det er bred nasjonal politisk enighet om at norsk selvforsyning og egen matproduksjon er viktig. Til tross for det er det den beste matjorda som stadig er under et utbyggingspress. Utviklingen av kommunen ønskes hjertelig velkommen, men ikke på matjord! Jeg håper at den vedtatte nasjonale jordvernstrategi er godt forankret i systemet. Fylkesmannen i Nordlands sterk kritiske innsigelser kan tyde på det. Dernest regner jeg med at nedbyggingen av matjord blir stoppet av kommunal- og moderniseringsdepartement i siste instans hvis ikke politikere i Vefsn gjør retrett.
Carola Karl Urvik, gruppeleder for Venstre i Vefsn