Siste oppsetning på gammel scene gikk av stabelen i bystyret denne uken: Terningkast 2. Det er nok lurt at forestillingen skal inn i andre lokaler noen år. Enhver forandring vil fryde.
Som kjent er forholdet mellom posisjon og opposisjon anstrengt i Bodø. Det skal kun én skarve representant til for å bikke flertallet, men i realiteten er det en avgrunn mellom de to leirene. Sikkert nettopp derfor.
Politikk blir statisk når det kun finnes to konstellasjoner: posisjon og opposisjon. Men verre er det at den flyttes bak lukkede dører. Sakene forhandles ferdig i posisjonens gruppemøter før de får en proforma-behandling i selve bystyremøtet. Hederlige unntak er når komiteene funker som politiske verksted, da dukker til og med enstemmige vedtak opp. Det er bra.
Men det interessante er jo der hvor det er reell uenighet. Da lar det seg ikke gjøre å skaffe brede flertall. Dette er gjerne prinsipielle spørsmål hvor avstanden mellom partiene er stor. Men det er fascinerende hvordan skillet alltid går mellom posisjonen og røkla. Posisjonen svinger pisken, og vips er de fem partiene skjønt enige i ett og alt, så lenge ikke opposisjonen får flertall.
Nettopp dette må jeg dvele litt ved. Det er naturlig at det er uenighet, og at flertallet skiller seg fra mindretallet i viktige saker, uavhengig av hvor knappe marginene er. Men det er alt for lite debatt i Bystyret når vi er uenige. Av Aps ørten representanter er det kun gruppelederen og et par til som tar ordet i debatten. SP var knapt å se på talerstolen i dette møtet. MDG spratt opp kun i sine kjernesaker, mens SV og Rødt skal ha kred for å faktisk argumentere for sin politikk. Noe sier meg at debatten foregår et annet sted enn i bystyret.
For alt jeg og borgerne vet går det heftig for seg på formøtene i posisjonen, men i Bystyret kommer ingen intern uenighet til syne. Verre er det at heller ikke i sakene hvor posisjon og opposisjon er uenige, er engasjementet stort i AP. Det er viktigere å komme gjennom sakslista før klokka fem, enn å ta debatten som kunne belyst både partienes faktiske politikk og de enkelte sakene nærmere.
Og demokratiprosjektet går sin gang.
Venstre ønsket å løfte følgende saker i bystyrets septembermøte: opptrapping på områdene rus og psykiatri, billigere SFO til de som trenger det mest, og en vurdering av bystyrerepresentantenes anledning til å sitte i alle slags styrer og stell.
Bodø kommune har fått et økt tilskudd fra staten på 3, 2 millioner som ledd i en opptrappingsplan på
områdene rus og psykiatri. Venstre vil at disse pengene skal gå til en opptrapping også i Bodø, men når vi spør hvordan pengene planlegges brukt viser det seg at de er gått til å finansiere tilbudene vi allerede for flere år siden vedtok å gjennomføre på områdene. Og når vi spør om de nye pengene går til å finansiere ‘gammel moro’, får vi slengt mot oss at vi ikke engang klarte å åpne Hålogalandsgata 131, så vi har ingenting vi skulle ha sagt. Vel, vi kommer til å fortsette å spørre.
Krf og Venstre har et felles ønske om at pris på barnehage og SFO skal være lavere for familier med lav inntekt. Staten styrer barnehageprisene, og der har vi fått regjeringen med på å gradere prisene. Men kommunen styrer SFO, og når saken var oppe i Bystyret fremmet vi felles forslag med H og Frp om søskenmoderasjon og lavere pris til lavinntektsfamilier. Dette ble nedstemt av posisjonen. Denne gang tok AP seg bryet med å begrunne hvorfor: De vil vente til budsjettbehandlingen. Det er en tynn begrunnelse. Saken vi stemte over heter ‘SFO – innhold og pris’. Da er det rart at posisjonen kun tar stilling til innhold og ikke til pris. En setning om hvordan prisene bør fastsettes kunne i alle fall tas med, om de ikke der og da ville binde seg før budsjettarbeidet.
I debatten om bystyrerepresentanters adgang til å bekle attraktive styreverv i kommunale foretak, selskaper og as, kom det ikke så mye som et pip fra styrevervgrossisten AP. Ikke ett ord ble spandert til forsvar for dagens praksis. Posisjonen har satt i gang et demokratiprosjekt i Bodø, men er ikke interessert i å risikere at de selv mister makt. Bare Rødt er ærlige og sier rett ut at de mener at politikerne skal styre så mye som overhodet mulig.
I alle disse sakene ble våre forslag nedstemt med knappest mulig margin. I tillegg hadde vi en interpellasjon om veiskilt, hvor vi etterlyste at disse faktisk blir montert rundt omkring i kommunen. Ordføreren redegjorde for at skilting ikke er en prioritert oppgave, da Byteknikk har hatt andre ting å gjøre. Kommunen har brukt mye tid og krefter på å klekke ut nye vei- og gatenavn, men prioriterer ikke å gjøre disse kjent. Det er rart.
Posisjon og opposisjon vet å spille sine roller, til tider til det kjedsommelige. Alle vil eie de gode sakene, alle skryter av de rette tingene, og alle skylder på hverandre når ting ikke er på plass. I saken om tilstand og ressursbruk i skolen, viser tallene at Bodø scorer godt på resultater i skolen. Faktisk så godt at lederen for oppvekst- og kulturkomiteen har sine tvil til statistikken. Det kan da umulig stå så godt til i skolen etter fire år med borgerlig styre?
Posisjonen har makta, og vi må forholde oss til det. Venstre kommer til å fortsette å fremme forslag til vedtak, reise debatt og se makta etter i sømmene, selv om vi ikke har adgang til de lukkede rommene hvor posisjonen avklarer sine syn. Vi får håpe vi klarer å lokke debatten dit den hører hjemme: ut av gruppemøtene og inn i de folkevalgte organene hvor sakene faktisk behandles.
Ida Gudding Johnsen
Gruppeleder, Bodø Venstre