Andøy Venstre gjengir her pensjonert flaggkommandør – Jacob Børresen – sine tanker fra juni i år…
Jacob Børresen
24. juni kl. 17:21
La meg, som en femte kommentar, dele noen tanker om LTPens omgang med Luftforsvaret, og la meg ta det positive først:
Det er positivt at Regjeringen går inn for å videreføre de maritime flyene. Forsvarssjefens anbefaling om å ta dem ut av strukturen, har vært svært vanskelig å forstå, sett i lys av Russlands ubåtaktivitet i våre tilstøtende havområder som har ført til at Storbritannia nå anskaffer maritime patruljefly, en kapasitet de angret bittert på at de hadde avviklet, og at USA er på vei tilbake til Keflavik med maritime fly. Målsettingen om etter hvert å erstatte P-3 Orion med P-8 Poseidon synes jeg er klok og framtidsrettet.
Det er også positivt at Regjeringen går inn for å oppgradere NASAMS II og etablere baseforsvar på Ørland og på den framskutte QRA-basen i Nord Norge (LTP sier Evenes. Som jeg kommer tilbake til mener jeg Andøya er et bedre valg). Det er også positivt at Regjeringen på sikt går inn for å anskaffe nye bakkebaserte luftvernsystemer, med langtrekkende missiler, for forsvar av Luftforsvarets kampflybaser og av allierte mottaksområder i Trøndelag (les forhåndslagrene). Det har vært vanskelig å forstå hvorfor det norske bakkebaserte luftvernet ble bygget ned, in the first place – et område hvor vi hadde et komparativt fortrinn ettersom Kongsberg hadde utviklet NASAMS – et system i verdensklasse. Når de nye langtrekkende systemene kommer på plass ville jeg ansett det som naturlig at hovedstaden, Oslo, også fikk slik beskyttelse.
Jeg har tidligere uttalt at ettersom det bare var økonomi til én kampflybase, så var Ørland et riktig valg. Ørland ligger noenlunde midt i landet (midtpunktet ligger i realiteten ved Mosjøen – men la gå), har gode øvingsforhold og godt tilgjengelig luftrom ettersom den ikke, i motsetning til Bodø og Evenes, er stamruteflyplass. Det må være fornuftig for Luftforsvaret å kraftsamle om trekanten Ørland – Værnes – Trondheim (med Luftkrigsskolen og kompetansemiljøene ved NTNU). Beslutningen om å legge ned Kjevik er derfor, etter mitt syn riktig.
Min hovedinnvending mot Luftforsvarets struktur er at Regjeringen tviholder på 52 F-35 kampfly, en beslutning som dersom flyene ikke bare skal settes på lager, vil føre til at de andre forsvarsgrenenes driftsbudsjetter vil forblø. Ettersom kampfly er noe av det aller første av allierte forsterkninger som vil ankomme i en krise- og krigssituasjon, er risikoen mindre ved å redusere kampflystrukturen til det antall som er nødvendig for å ivareta QRA-beredskapen i fredstid, bidra i internasjonale operasjoner og opprettholde en faglig og forvaltningsmessig bærekraftig minimumsstruktur, enn risikoen Regjeringen tar ved å avvikle Hæren. Hvor mange fly vi i så fall snakker om vet jeg ikke, men jeg vil tro at antallet ligger nærmere 20 enn 50.
Beslutningen om å la GIL, eller Sjefen for Luftforsvaret, som han heretter skal hete og være, forbli på Rygge forstår jeg ingen ting av (jeg nekter å tro at det er så banalt som at Luftforsvarets generaler og oberster ikke vil bo på Ørlandet eller i Bodø). Som ansvarlig styrkeprodusent skal han selvfølgelig, i likhet med sjefen for Hær og Marine, sammen med LUI og LUKS, befinne seg der hoveddelen av styrkene han skal produsere befinner seg, på Ørland. Sitt operative ledelsesansvar kan han til daglig utøve gjennom brigaderen som er leder for Luftoperasjonssenteret på Reitan ved Bodø. I krisesituasjoner og krig bør han lede Luftforsvarets operasjoner fra Reitan. Rygge er og blir en avsides utkant i forhold til begge disse hovedoppgavene for Sjefen for Luftforsvaret.
Da valget av hovedflyplass falt på Ørland, og Bodø måtte legges ned, ble Nordland og Troms gjennom en politisk hestehandel kompensert med en framskutt QRA-base på Evenes. Evenes er ikke spesielt velegnet som kampflyplass. Den har bare én rullebane og innflygingsforholdene kan være vanskelige. Taksebanene fra skvadronsområdet til rullebanen går i «kuler og staup» og da Evenes var i bruk som kampflyplass under den kalde krigen, var det ikke uvanlig vinterstid, med glatte og sterk vind, at fly sklei ut i grøfta. Nå når det er besluttet å beholde de maritime flyene vil det være en logisk og riktig beslutning å terminere Evenesprosjektet og i stedet satse på å etablere QRA-basen på Andøya. Jeg er kjent med at Price Waterhouse Coopers har konkludert med at valg av Evenes framfor Andøya er mer samfunnsøkonomisk. Det synes jeg er en overraskende konklusjon som smaker av bestillingsverk. Evenesregionen lever godt av sin stamruteflyplass og nærheten til Harstad og Narvik. Den nyter også godt av at Forsvaret nå satser stort på Ramsund. For Andøya stiller saken seg helt annerledes. Nedleggelse av flybasen vil være en katastrofe for lokalsamfunnet. De mister ikke bare flybasen, men også Andøya Testsenter forsvinner. De er helt avhengig av nærhet til en militær flyplass for å kunne yte sine tjenester med testing av langtrekkende missiler. Dertil kommer at Andøya – i motsetning til Evenes – er en glimrende kampflyplass med en tverrvindsbane som kan utvides for en relativt rimelig penge, og vil sikre langt større regularitet enn på Evenes. Andøya er dertil en ren militær flyplass uten de restriksjonene på flybevegelser som følger av samlokalisering med en stamruteflyplass. Andøya er noe så spesielt som et sjeldent eksempel hvor distriktspolitiske og militæroperative hensyn faktisk er sammenfallende og gjensidig forsterkende. Her har Stortinget en jobb å gjøre!
En annen besynderlig beslutning er å frata Hæren i Nord Norge dens helikoptre og basere disse på Rygge til bruk for Forsvarets spesialstyrker. For det første er det å frata Hæren evne til vertikal omfatning i strid med LTPs egen målsetting om å øke Forsvarets mobilitet. Kystvaktas NH-90 som LTP antyder kan brukes i stedet, kan ikke lande i terrenget. For det andre er ikke Bell 412 spesielt godt egnet for spesialstyrkene. En logisk konsekvens av LTPs tunge satsing på spesialstyrker ville vært å anskaffe egne spesielt tilpassede helikoptre til spesialstyrkene. For det tredje har helikoptre «korte bein» og bør derfor utgangsdisponeres nærmest mulig største bruker, spesialstyrkene på Rena. Ettersom Forsvaret likevel skal opprettholde Gardermoen som militær flyplass, ville det vært mer hensiktsmessig å stasjonere helikoptrene der. Jeg har i det hele tatt problemer med å skjønne dette fokuset på Rygge, som ligger så langt nede i et fjernt hjørne av Norge som det nesten er mulig å komme.