Jeg sitter på bakerste rad i bystyret. Dette er selvvalgt, og jeg har sittet bakerst så lenge jeg har kunnet huske. Første dag i skoleåret løp jeg først inn i klasserommet, ikke fordi jeg var så innmari ivrig på å komme i gang, men for å sikre meg en plass på nettopp bakerste rad. Og trenden har fortsatt inn i voksenårene (og her kommer en innrømmelse til mine medsolorepresentanter på opposisjonssiden) jeg kommer fortsatt litt for tidlig for å kunne snappe navneskiltet mitt og plassere det på bakerste rad.
Folk som sitter på bakerste rad blir ofte beskyldt for å være passive. Jeg medgir at jeg ikke er den som frekventerer talerstolen oftest, men føler likevel at jeg bidrar mer enn gjennomsnittet av de resterende 42 representanter. Likevel tok jeg meg i å sitte passiv og forundret over å se hva som skjedde under behandlingen av spesielt én sak i torsdagens bystyremøte.
Saken dreide seg om en avtale. Denne avtalen var først inngått i 2011, med fire parter. I avtalen, som opprinnelig heter 5-årig samarbeidsavtale om areal- og transportutviklingen i Nedre Glomma og er lett tilgjengelig på Sarpsborg kommunes nettsider, står det at øvrige parter kan slutte seg til avtalen. Det står også spesifisert at samarbeidet er mellom selvstendige og likeverdige parter, og at samarbeidet skal bidra til god politisk forankring av mål. I den nye avtalen som heter revidert samarbeidsavtale om areal- og transportutviklingen i Nedre Glomma står det at det nå er kommet en ny part inn, nemlig Jernbaneverket. I henhold til den opprinnelige avtalen er jo ikke dette noen utfordring, for det står jo der at andre aktuelle aktører kan slutte seg til avtalen. Det eneste som er nevnt om jernbaneutbyggingen er at «felles planlegging og samordning av utbyggingsprosjektene er (…) svært viktig.»
Jeg trodde denne saken var slam dunk, men så feil kan man ta.
Det ble klart at de færreste, om noen, hadde brukt mye tid på denne saken. Det var likevel veldig mange som hadde hauset opp saken til noe den ikke handlet om, nemlig trasévalg. Og representanter som ikke ønsket utsettelse, lik meg selv, ble beskyldt fra talerstolen for å ikke forstå hva saken egentlig handlet om. Men jeg forstod. Og derfor ble jeg sittende passiv, og bivåne dette sirkus av en sak.
Forslaget som ble fremmet var om å utsette behandling av saken til møtet i september. Jeg hadde bestemt meg for at jeg ikke skulle gå for en utsettelse av saken, selv om jeg visste at det ikke var spesielt populært. På tribunen satt det personer som var svært opptatt av denne saken, og som buet når representanter argumenterte for å behandle saken slik den forelå. I et lite øyeblikk tenkte jeg at det ville vært enkelt for meg å surfe på opposisjonsbølgen, og stemme for utsettelse for å henge med de populære, men jeg kom raskt frem til at det er en farlig bølge å surfe på. Jeg tåler da såpass med kjeft, tenkte jeg.
Argumentene for å utsette, var for meg blandet med argumentene mot samarbeidsavtalen. Jeg innrømmer at jeg lot meg irritere av at ordfører lot flere representanter legge frem argumenter mot både (antatt) innhold og partene i avtalen. Jeg registrerte også at det var de mest innbitte motstanderne av jernbaneutbyggingen som også var de mest ivrige for å få saken utsatt. Jeg lar likevel tvilen komme til gode, og innbiller meg at denne motstanden ikke hadde noe med utsettelsesforslaget å gjøre, og at ønsket om å utsette saken var begrunnet i manglende informasjonsgrunnlag for å fatte et vedtak. Men jeg klarer ikke se hvordan informasjonsgrunnlaget var manglende. Vi har tilgang på all info, og om vi føler at vi trenger mer så har vi all anledning til å etterspørre dette. Jeg mener faktisk vi har en plikt til å etterspørre dette. Jeg mener at når sarpinger velger oss inn som deres representant i bystyret, så har vi en plikt til å skaffe til veie informasjon som gjør oss i stand til å fatte gode avgjørelser. Dette klarte vi åpenbart ikke.
Fra bakerste rad i bystyret endte jeg derfor med å stemme for utsettelsesforslaget likevel – og det av én grunn: om så mange av bystyrets representanter er såpass usikre på beslutningsgrunnlaget, så fortjener sarpingene at vi gjør oss bedre kjent med sakens fakta. Så la oss håpe at vi alle forstår at denne avtalen ikke har noe med trasévalg å gjøre, men om et samarbeid mellom likeverdige parter om transportutvikling i Nedre Glomma. Og la oss håpe at det er siste gang vi må utsette en sak fordi vi ikke har gjort leksene våre.
Margrethe Motzfeldt
Saken ble omtalt i sa.no den 20. juni 2016