Det er sommer (på vekslende nordnorsk vis), det er søndag og det er Verdens miljødag når dette skrives – en gyllen dag for å snakke om valg og politikk.

Petroleumsvirksomhet har hatt og har fortsatt voldsom betydning for hva slags land Norge er i dag. For staten Norge markerer petroleumsindustrien et ‘før og nå’ i historien. Måten vi forvalter rikdommen på har gitt oss en velferdsstat som er rene utopien for folk flest på jorda. Norsk petroleumsindustri er en historie om forskning, hard arbeidsinnsats, og for den enkelte ansatte et spørsmål om økonomisk trygghet og stolthet over sitt bidrag til samfunnet.

Utfordringa i samtida er å anerkjenne petroleumsvirksomhetas betydning samtidig som vi omstiller oss til fornybarsamfunnet. For å nå de miljøkravene Norge har forplikta seg til, seneste gjennom Paris-avtalen, kan det ikke handle om å søke etter nye leteområder, men om å finne nye næringer og gradvis nedskalere vår avhengighet av petroleumsvirksomhet. Business as usual er ikke farbar vei. Det grønne skiftet er i gang, og sånn må det være.

Mange har mista jobben sin i petroleumsindustrien og i de mange leverandørindustriene. Ropet etter nye letefelt, etter arbeidsplasser og etter å «endelig» få konsekvensutreda Lofoten, Vesterålen og Senja (Nordland VII, Troms II) sånn at vi kan få «kunnskap nok» gjentas med stadig høyere volum. Lobbyorganisasjonen LoVe Petro sier at «for å hindre nedgang i folketallet trenger LoVe nye vekstimpulser. Igangsetting av petroleumsvirksomhet vil være en ny vekstimpuls.» KonKraft, ei sammenslutning av ulike forbund under LO-paraplyen, vil også ha konsekvensutredning av LoVeSe, og sier at «tilgangen på nytt leteareal er ei forutsetning for videreutvikling av petroleumsvirksomheten på norsk sokkel. Det er nytt leteareal som avgjør fremtiden.»

I dette lobbylandskapet og i et politisk landskap der de største partiene enten er klare på at de vil ha mer oljeindustri eller svarer ullent, må vi som sier ja til et oljefritt LoVeSe stå samla og rope med kraftig røst at nå er det omstilling vi trenger. Dette kommer til å bli en hett tema i oppløpet til neste års stortingsvalg.

Venstres posisjon som støtteparti til H/FrP-regjeringa har vært vanskelig balansegang i mange tilfeller. Vi har blitt stående, ikke fordi vi applauderer H/FrP, men blant annet fordi vi frykter at konsekvensutredning av de kystnære havområdene utafor Lofoten, Vesterålen og Senja ville vært satt i gang om vi ikke hadde hatt en samarbeidsavtale å vise til og å stå ved. Men selvsagt vil Venstre mer enn å slåss for disse havområdene hvert fjerde år.

Venstre jobber for at hele støtteordninga for oljenæringen skal bli gjennomgått. Vi bruker milliarder av skattepenger på prosjekter som ikke viser seg å være lønnsomme. Vi kan ikke fortsette med å bruke gigantbeløp av fellesskapets penger, skattemidlene, på prosjekt som vi ikke engang med sikkerhet vet vil gi avkastning – og det etter at vi har forplikta oss til nye miljøkrav gjennom Paris-avtalen.

Venstre mener at mulighetene for åpning av deler av Nordland VI på bakgrunn av konsekvensutredninga fra 1994 må reverseres. Den informasjonen man innhenta da er forelda. Vi mener at området må lukkes for petroleumsvirksomhet i henhold til oppdaterte faglige råd.

Venstre ønsker varig vern for de kystnære havområdene utafor Lofoten, Vesterålen og Senja, og vi ønsker det samme for Skagerak, Mørebanken og de kystnære områdene ved Finnmark, Jan Mayen og ved Iskanten.

Leteboring i Barentshavet, ved Iskanten, er et konflikttema med H/FrP-regjeringa. Det kritiske punktet er oppfatninga av hvor iskanten går. Venstre vil bygge på sist tilgjengelige kunnskap, den Polarinstituttet har levert. Den blå-blå regjeringa bygger på samme definisjon av iskanten som den rød-grønne regjeringa gjorde, og har dermed fått flertall på stortinget for leteboring lenger nord og nordøst enn Venstre ønsker. Dette er likevel ikke en kamp vi har gitt opp; vi mener at Paris-avtalen må føre til endringer i norsk oljepolitikk.

For å få til varig vern av de kystnære havområdene utafor Lofoten, Vesterålen og Senja, må vi – uansett politisk overbygning – ha konstellasjoner på Stortinget også etter valget i 2017 som gjør at petroleumsvirksomhet i disse havområdene blir blokkert av ett eller flere parti som har denne saken som sitt ultimatum for å samarbeide med partier som vil konsekvensutrede de samme områdene (selvsagt for å kunne åpne dem for petroleumsvirksomhet). Hittil har slike ultimatum gitt foreløpig vern til disse havområdene. La oss samarbeide om å få til varig vern!

Anja Johansen, leder i Nordland Venstre