Av en eller annen grunn har alvorspratet en tendens til å drukne i champagnen som tilhørerne inntok til frokost, eller lille Kari, Ola, Piotr eller Fatimas innstendige mas om heliumballonger. Selvfølgelig skal vi feire. Men det er også viktig å minne hverandre på hvorfor.
Les kronikken på Aftenposten.no
Vi er stolte når vi hever flaggene våre mot det som forhåpentlig er en knallblå himmel. Selv kommer jeg til å stille i Oslos jubileumsdrakt og fungere som personlig is-distributør til tre av dem som går under kategorien «en alen lange».
Jeg har store håp for disse små og for klassekameratene deres. Men i år er ikke magefølelsen denne nasjonaldagen udelt god – og det kommer ikke bare av overdrevent kroneis-inntak.
For hvert barn jeg ser passere, mer eller mindre i takt med påfølgende skarptrommer, vet jeg at det sitter et annet på asylmottak, i flyktningleir, i ruinene av det som en gang var et samfunn med en grad av frihet og rettigheter. Det gir en bismak. Kontrasten blir så altfor tydelig.
Barnas dag
17. mai er utstillingen av samfunnets solside. Vi ser de smilende og vellykkede, velkledde og blomstrende. Det er barnas dag, sier vi. Men hvilke barn? Klarer vi enda å samle alle, gi alle en sjanse til å synge med, gi alle en følelse av at de er like viktige for dette røde, hvite og blå landet?
På den ene siden har vi en gullgod oppvoksende generasjon, som er sunnere, mer lovlydige, utdannede og ambisiøse enn noen før dem. På den andre siden er vi i ferd med å smuldre opp.
Presset vokser fra alle kanter. Barn utvikler stress i tidlig alder, og depresjon og angst er nye folkesykdommer, spesielt blant unge. Det er tøffe tak i arbeidslivet, som påvirker de unge kanskje aller mest. Ungdomsledigheten vokser på Vestlandet, for det er dem uten ansiennitet som må gå først.
Og så har vi en krise som er så stor at den nesten er utenfor vår fatteevne, kanskje også fordi den foregår utenfor våre egne grenser.
De som har et annet flagg
Tolv millioner syrere har flyktet fra hjemmene sine fordi tryggheten forsvant. Fordi det ble livsfarlig å ha en hverdag der. Fordi de risikerte å se barna sine bli drept, eller at sykehuset som behandlet alvorlige skader ble bombet.
De flykter fordi det ikke finnes mat, fordi det er krig. Det handler om å overleve, om å redde barna sine og gi dem en fremtid. Nesten fem millioner av disse har reist ut av landet. Noen svært få av dem kommer til oss.
De har ikke bunad. De kan ikke teksten til «Ja, vi elsker». Kanskje har de tatt med et annet flagg. Noen rynker på nesen. «Det er vel ikke dem 17. mai handler om», sier de kanskje. Nå skal vi jo feire det norske, det gode, det frie! Dette er vår dag. Men hva er en nasjonaldag uten fellesskap? Uten tanke for de svake?
17. mai ble barnas dag i en tid da barn skulle sees, ikke høres. Henrik Wergeland skrev barnas egen nasjonalsang «Vi ere en nasjon, vi med» i 1841, lenge før barns rettigheter kom på banen. De fikk en stemme og ble synliggjort gjennom ham, og gjennom nasjonaldagen.
Et spørsmål vi bør stille oss, er hvem vår tids stemmeløse er.
De fleste av oss som bor i Norge, nyter godt av frihet, demokrati og rettigheter her. I stedet for å bruke energi på å frykte det som kan utfordre verdiene og frihetene våre, bør vi jobbe for at disse rettighetene skal gjelde alle, over alt. Hvis ingen er undertrykte eller stemmeløse, vil vi heller ikke ha mange konflikter igjen.
Barn er fortsatt sårbare
Men 17. mai er fremdeles barnas dag, og det med rette. Selv om barn i dag har langt flere rettigheter enn tidligere, er de fremdeles sårbare.
I anledning Grunnlovens 200-årsjubileum i 2014 fikk menneskerettighetene et eget kapittel. Barna har en egen paragraf, §104, som sier at «Barn har krav på respekt for sitt menneskeverd (…) Ved handlinger og avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn (…) Statens myndigheter skal legge forholdene til rette for barnets utvikling, herunder sikre at barnet får den nødvendige økonomiske, sosiale og helsemessige trygghet, fortrinnsvis i egen familie».
I stedet for å bruke energi på å frykte det som kan utfordre verdiene og frihetene våre, bør vi jobbe for at disse rettighetene skal gjelde alle, over alt
Hvert år blir noen barn sviktet. Av foreldre som ikke mestrer oppgaven, av barnevernet, psykiatrien eller skolen som glipper. Disse må vi fremdeles gå i tog for. Disse barna skal ses! Jeg blir stolt når jeg ser barna mine opp Karl Johan på nasjonaldagen, for ikke alle kontrastene er grelle. Jeg ser også hvor langt vi har kommet. Familien min er der vi er på grunn av mulighetene som finnes i Norge.
Med min bakgrunn har jeg mye å takke for, for jeg har også opplevd hvordan Norge kan være for dem som ikke passer inn. Moren min kom til Norge som analfabet fra fattigslige kår på den pakistanske landsbygda. Faren min jobbet på en spikerfabrikk i Oslo. Barndommen min var røff, og den harde oppdragelsen førte meg en stund til barnevernet og en rask tur innom samfunnets skyggeside.
Jeg har kjempet meg frem dit jeg står i dag, godt hjulpet av en velferdsstat og et system som så meg og ga meg muligheten til utdannelse. Jeg tror på barna våre. Jeg vet at de kan rette sine foreldres feil.
Vi har alle et ansvar
I sangen heter det at «med en lyseblå tiltro til landet, står vår ungdom i rødt, hvitt og blått». Noen ganger virker det som lyseblå tiltro hele tiden må slåss mot sort skepsis. Vi ser det i kommentarfeltene. Vi ser det i formuleringer fra maktmennesker – politikere – både her hjemme og i utlandet.
Det å bygge høye murer for å stenge folk ute er ikke lenger en referanse til skumle eventyr eller svunne tider. Det er en høyst reell mulighet, i samfunn hvor frykten har fått større plass enn empati og respekt.
Folkens, vi har alle et ansvar.
Vi feirer rettigheter og muligheter som ble vunnet for oss. Nå må vi kjempe våre kamper. For barna våre, både dem ved middagsbordet og dem på mottaket nede i gaten. For dem som ikke kan gjøre det selv, men må bære byrden. Så la oss være inkluderende denne 17. mai-en. Sørge for at alle får være med. Sende en tanke til dem som ikke kan. Se ekstra nøye på det barnet som kanskje ikke har det så bra. Vurdere om vi kan gjøre noe med det.
Jeg er stolt av barna på 17. mai. Gi meg gjerne en grunn til å være det av de voksne også! 17. mai er også for dem som ikke kan teksten til «Ja, vi elsker» og som ikke har bunad.
Av Abid Q. Raja, stortingsrepresentant for Venstre
Kronikken stod på trykk i Aftenposten 16. mai 2016