Tusen takk for invitasjonen, og gratulerer så mye med 25 års-jubileet og 25 år med fantastisk innsats på rusfeltet. Stiftelsen Bergensklinikkene er en vital organisasjon, som viser en stadig evne til utvikling – ikke bare i organisasjonen, men for rusfeltet. Jeg er overbevist om at Bergensklinikkene vil være en sentral aktør også de kommende 25 årene – og som byråd for feltet ønsker jeg et godt samarbeid med alle aktører som ønsker å bidra til en bedre rusomsorg og en opplyst debatt.
Ruspolitikk har stått mitt hjerte nært i mange år, og i byrådsplattformen som dette byrådet styrer på er rusomsorg løftet frem som et sentralt satsingsområde. Og når jeg ser ordfører Marte Mjøs Persen sitte i salen her, så vil jeg trekke frem hennes årelange innsats for en mer human narkotikapolitikk, og hennes bidrar til byrådets politiske plattform. Byen trenger en bedre rusomsorg, og nå er jeg så privilegert at jeg har muligheten til å bidra til nettopp å ta rusfeltet i Bergen mot nye høyder. Det arbeidet er allerede godt i gang, med tiltak på både kort og lang sikt.
I byrådsplattformen omtaler vi flere viktige element som vi ønsker å styrke: Vi ønsker mer brukermedvirkning og økt brukerstyring. Vi snakker om viktigheten av tilgjengelige tjenester, og ikke minst: helse og bolig. Og så slår vi fast at byen skal få et etterlengtet sprøyterom, som vi får på plass allerede til høsten.
De siste årene har vi sett en gledelig dreining mot stadig større brukerinnflytelse. Brukerorganisasjoner – som velfortjent har fått en stadig viktigere røst – har hele tiden stått på for å myndiggjøre brukerne i møte med tjenesteapparatet. På psykisk helse-feltet har det i flere år blitt arbeidet med å øke brukerinnflytelsen blant annet gjennom kurset «Medarbeider med brukererfaring».
Det er gledelig å se at flere og flere med bakgrunn fra rusmiljøene også tar dette kurset og engasjeres i ulike kommunale tjenester. Dette er en utvikling byrådet ønsker å støtte opp om. I tillegg har vi igangsatt et arbeid med å etablere et ruspolitisk råd bestående av blant annet bruker- og pårørende-organisasjoner. Dette rådet skal bidra til å identifisere ulike problemstillinger og behov på rusfeltet, og gi innspill til hvordan vi som politikkutviklere og velferdsprodusenter på en god måte kan videreutvikle tjenestene våre til det beste for brukerne.
Vi, og med det mener jeg allmennheten, snakker gjerne om brukere i flertall. Brukergruppene betegnes gjerne som «de rusavhengige», «de narkomane» eller «alkoholikerne». Vi ser dem oftest i grupper: I Vågsbunnen, eller utenfor lavterskeltilbud. Vi så dem i Nygårdsparken, nå ser vi dem på Damsgård. Vi assosierer oss i liten grad til dem, og mange synes nok annerledesheten deres er litt skremmende.
Alle grupper består av enkeltpersoner. Enkeltpersoner man gjerne må kjenne for at personlighetene skal tre tydeligere frem. Mange av dere som er her i dag arbeider med brukere på daglig basis. Dere lærer dem å kjenne, og dere ser etterhvert mennesket bak rusen. Det tror jeg flere hadde hatt godt av.
Jeg tror nettopp det at dere ser og arbeider med mennesket bak rusen er kilden til det store engasjementet som kjennetegner rusfeltet. Der mange ser en gruppe nedkjørte, syke, utagerende rusbrukere ser dere inn i hver enkelt person. Slikt skaper engasjement som for mange varer et helt arbeidsliv – for noen til forbauselse, for de fleste til takknemmelighet
Arbeid med mennesket bak rusen betinger både tid og stabilitet i relasjonen, det betinger forpliktelse og det betinger samarbeid. Når vi jamfører disse forutsetningene med de rammene vi arbeider innenfor, eksempelvis i de kommunale tjenestene innenfor mine politiske ansvarsområder, ser vi fort at det ofte kan være knapt med tid. Vi ser at ustabilitet i relasjonen er en kontinuerlig utfordring. Dette kan igjen medføre at det er vanskelig å etablere en langvarig og gjensidig forpliktende relasjon til enkelte brukere. Brukerne har varierende grad av relasjonskompetanse, og naturlig nok er det de som strever mest det er vanskeligst å lage gode tjenester til.
Disse brukerne er det avgjørende at vi når. En del av dem finner vi på de åpne russcenene. De har gjerne mange diagnoser og liten evne til sunn egenomsorg. Tjenestene våre har mye kunnskap om dem, men det avgjørende er å få et helhetlig bilde av personenes helsetilstand, livssituasjon og behov. Jeg har en ambisjon om at vi i løpet av denne bystyreperioden kan utvikle et bedre metodesamarbeid på tvers av ulike instanser slik at vi best mulig kan hjelpe denne brukergruppen.
Med en samlet oversikt og en felles forpliktelse må målet være å oppnå bedre helse og redusert overdosefare. Vi må gi dem en mer stabil økonomi og bosituasjon. Vi må redusere kriminell aktivitet, øke relasjonskompetansen og gi dem et mer meningsfullt livsinnhold.
Dersom noen sier til meg at «dette er umulig. Dette har man prøvd på i mange år uten å lykkes» eller at «du er naiv, Erlend», så javel, dem om det. Mitt utgangspunkt er at ingen er 100% resistente mot riktig hjelp. Med riktig hjelp kan alle få et bedre liv, skape bedring, få økt selvstendighet og mer makt i eget liv. Vi må jobbe hardt på alle områder, fra forebygging til behandling og rehabilitering. Og vi må tenke skadereduksjon for dem som for tiden ikke er motivert eller klar for å bli rusfri. Det er ikke å «gi opp mennesker», det er det motsatte. Det er å ha en realistisk tilnærming til utfordringen. Det er en erkjennelse av at disse menneskene trenger hjelp og ikke straff. At de er mennesker, som deg og meg. Kanskje kan de klare å bli rusfri engang, i mellomtiden må vi gjøre alt vi kan for å gi dem et bedre liv. Dette må og skal være utgangspunktet for en human rusomsorg.
Den politikken jeg ønsker å utforme og praktisere i min tid som sosialbyråd skal være basert på kunnskap, tuftet på medmenneskelighet, og fri for fordommer og dogmatisk motstand mot tiltak vi vet har effekt.
Derfor oppretter vi, som jeg sa innledningsvis, et sprøyterom allerede til høsten. De siste årene har mellom 30 og 40 mennesker dødd av overdose i Bergen. Det er tragiske og uakseptable tall, og det krever at vi tar i bruk alle tilgjengelige virkemiddel. Et sprøyterom gir skadereduksjon, helsemessig trygghet og verdighet for dem som lever et liv med rusavhengighet. Selvfølgelig er det bedre å kunne tilby injeksjonsbrukerne et trygt og rent lokale, undertilsyn av kvalifisert personale. Vi reduserer faren for overdosedødsfall, samtidig som vi kan tilby helsehjelp, enkel sårbehandling og rådgivning.
Vil et sprøyterom i Bergen fikse alle problemene? På ingen måte. Er det et bidrag til å ta rusfeltet i Bergen mot nye høyder? Ja, det vil jeg mene.
Nå gjør vi det vi kan – men så begynner jobben for fullt med å endre sprøyteromsforskriften slik at vi kan få et brukerrom. Det må bli lov å bruke andre stoff enn heroin, og det må bli lov med andre inntaksmåter enn injisering. Fra vår side jobber vi i alle mulige kanaler, både politisk og administrativt, opp mot styresmaktene for å endre forskriften, slik at vi kan få et best mulig brukerrom som treffer flest mulig av de som trenger det. Og fordi vi ikke kan miste dem. Fordi alle fortjener å leve meningsfulle og tilfredsstillende liv.
Det neste sentrale området jeg vil adressere er «recovery». Recovery er en holdning som fremmer muligheter og tro på at mennesket kan leve nettopp meningsfulle og tilfredsstillende liv. Recovery krever en tro på, som min kollega i bystyret Oddny Miljeteig ville sagt det: «At dører skal opna seg… – at kjeldor skal springa».
Skal vi nå de målene vi setter oss er vi avhengig av god samhandling mellom kommune og spesialisthelsetjeneste, og jeg spør meg om vi er flinke nok til å systematisk underbygge hverandres innsatser. Det er ofte god samhandling mellom de ulike tjenestene i enkeltsaker, men er vi gode nok til sammen å planlegge hvordan vi strategisk utvikler tjenestene våre?
Kommunen skal nå i gang med et planarbeid for det kommunale rusfeltet. I den prosessen blir det viktige å få innspill om hva man opplever som utfordringer på rusfeltet, og ikke minst forslag til målsettinger og tiltak. Med tanke på dem som mottak medikamentfri behandling og de godt og vel 800 LAR-pasientene i Bergen sier det seg selv at det er behov for recovery-orienterte innsats. Flere kommunale tjenester har det i dag, og en lang rekke ideelle organisasjoner sine virksomheter preges av det samme: Albatrossen, Trappen, Røde Kors, Wayback, Lisa gruppene, NA og AA og flere til.
Men når nærmere 70% av brukerne i den åpne russcenen rundt Straxhuset er i LAR – altså innvilget rett til nødvendig helsehjelp – så må det være lov å spørre om kvaliteten på tilbudet de mottar er god nok, og om kommunen er flink nok til å understøtte spesialisthelsetjenestens innsats.
Jeg vil tro mange av dere tenker som meg: vi får til mye, men det er rom for forbedringer. Politiet har mange oppgaver, Helseforetakene har mange oppgave og det samme har kommunen. Vi kan få til mye innenfor rammene, men vi vil trenge tilgang på friske midler. Nå har stortinget nylig vedtatt en opptrappingsplan på rusfeltet med 2,4 milliarder kroner over de neste fem årene. Det blir interessant å se konkretisering og fordeling av de midlene.
I opptrappingsplanen fremheves behovet for meningsfulle aktiviteter, og stabil og god bolig. Det er det bred enighet om. Den største utfordringen er fremskaffelse av egnede boliger til brukerne. Bergen kommunen er nå i sluttfasen av et boligprogram som har gitt 400 nye kommunale boliger. I boligmeldingen som bystyret vedtok i fjor, legges det opp til å bygge ytterligere 250 utleieboliger. Å lykkes med dette blir viktig for byrådet, fordi det på mange måter er nøkkelen til at vi lykkes på mange de politiske ansvarsområdene jeg er så heldig å ha: bosetting av flyktninger, psykisk helse, rusomsorg, eller andre innbyggere som i perioder av livet har boligutfordringer.
Byrådet ønsker å ta rusfeltet i Bergen til nye høyder. Det vil forplikte.
Jeg klarer det ikke alene, men jeg har tro på at vi kan klare det sammen.
Lykke til videre med en spennende konferanse, og takk for den jobben dere gjør.