Som ung i Gjøvik eller på Toten kan nok de fleste relatere seg til å sitte på Ringruta eller kjøre scooter’n til nabokommunen: Vi drar på kino’n i en kommune, går på skole i en annen kommune, og bor kanskje i en tredje kommune. Det er blitt en naturlig del av hverdagen, og det er blitt en naturlig del av livet vårt. Vi tenker ikke stort over at «nå krysser vi inn i Østre Toten kommune», og at her hører vi noe mindre til enn i nabokommunen. Allikevel er de der: kommunegrensene. Og aldri før har kommunegrensene blitt så mye omtalt som nå, når det er snakk om kommunereform.
Det finnes de som er negative til kommunesammenslåing. De mener at dette vil svekke lokaldemokratiet, og at vi har det fint som det er nå. Dette på tross av at vi i dagliglivet er vant til, og ikke minst avhengig av, et nært samarbeid mellom kommunene.
Det er klart at alle kommunene i et potensielt samarbeid vil ha sin del av ledelsen når alt skal fordeles, og alle vil dra tilbake til sine kommuner med en avtale som viser innbyggerne at vår kommune er og kommer fortsatt til å være viktig! Jeg mener likevel at hvor rådmann og ordfører skal plasseres er mindre viktig enn summen av alt det andre vi får tilbake om vi går inn for storkommune. For meg er det som er viktig hvilke oppgaver kommunen skal forvalte. Vi har ikke lenger behov for den fysiske nærheten til administrasjonen i kommunen, slik vi hadde før. Den teknologiske utviklingen har forenklet mange byråkratiske prosesser. Plassering av ordfører og rådmann bør ikke velte en potensiell sammenslåing.
For landbruksområder som Gjøvik og Toten er nedbygging av matjord en stor utfordring. Bare 3 prosent av norsk areal kan brukes til matproduksjon. For å opprettholde selvforsyningsgraden, må vi bevare matjorda i området vårt. Da sier det seg selv at vi må ta vare på den matjorda vi har. Med et større forvaltningsområde kan man ha en helhetlig tilnærming til arealpolitikk, herunder blant annet jordvern. Å ta hensyn til helheten i arealpolitikk er viktig. Dersom én kommune velger å bygge ned matjord, og så gjør nabokommunen også det, uten at de snakker sammen, da vil dette ha store konsekvenser for innbyggerne våre.
Færre grenser og mer samarbeid fører til større kompetansemiljø. Flere kan lære mer av hverandre – uten å måtte oppsøke eksterne ressurser. Uten kompetansemiljøet på Raufoss hadde vi for eksempel aldri fått til at høyskolen på Gjøvik ble tatt opp som en del av NTNU – noe jeg tror vi alle kan si oss ganske fornøyde med.
Med en storkommune har vi også mulighet til å utvikle dette enda videre: vi kan flytte oppgaver som ligger fra fylkeskommunen ned til kommunen, og dermed sikre at du og jeg får enda større innflytelse på hva som skjer i hverdagen. Vi kan for eksempel sikre at det er gode valgmuligheter blant linjer når man søker seg til videregående, og vi kan sikre at lærerne som underviser der har et ordentlig kompetansemiljø, som bidrar til gode resultater.
Dette er den type kommune jeg ønsker meg. En attraktiv kommune som jeg ønsker å bosette meg i etter studier, som tilbyr et godt fagmiljø jeg kan jobbe i, og et bredt spekter av tjenester som kommer meg og familien min til gode.
Oppland, så vel som Norge, er i stadig forandring. Dette betyr at de utfordringene Schei-komiteen møtte på 1950-tallet ved sist kommunereform, vil være forskjellige fra de utfordringene vi møter i dag. Derfor er det viktig at vi går foran og sørger for at vi har en kommune som er stor og robust nok til å møte de utfordringene vi står ovenfor i framtiden.
Så, du som er ung, når valget om kommunereform er den 30. mai, håper jeg du går til valgurnene. Fremtiden er din, og jeg har i alle fall ikke tenkt til å stå om 20 år og si at jeg lot noen gamle gubber velge på mine vegne. Det er vi som skal bygge framtiden, og din stemme teller!