Trines tale til landsmøtet
Kjære Landsmøte,
Jeg vil at dere skal tenke dere følgende: Tenk dere om flere tusen desperate flyktninger kom til vårt land hver eneste dag. At landene rundt oss hadde stengt grensene med fysiske stengsler, og at vi egentlig var konkurs som nasjon.
At arbeidsledigheten var 25 %, at andre land kritiserte oss for måten vi tok imot flyktninger på, de samme flyktningene som de ikke vil ta imot selv. Og tenk dere at de andre nabolandene brukte sjokkgranater og tåregass, og skjøt unger med gummikuler.
At kysten vår, som tidligere var et ferieparadis, nå plutselig var et flyktningmottak, med gummibåter med desperate mennesker.
For oss virker det helt uvirkelig. For Hellas er dette virkeligheten.
Tenk deg at ingen unger får ha gym på skolen, fordi gymsalene er fylt med flyktninger. Tenk deg at i nabolaget ditt er det store campingleire med flyktninger, og når det blir kaldt, så må alle offentlige rom brukes til å huse alle de flyktningene.
Det er ikke vår virkelighet, men det er virkelighet i München. På tre døgn tok München imot like mange flyktninger som hele Norge gjorde i hele 2015.
Hittil i år har det kommet under 1000 flyktninger til Norge. Det er det laveste på 20 år. Likevel er plutselig alt blitt lov. Vi kan kaste alle hemninger, rettstatens prinsipper skal ikke gjelde lenger lenger, internasjonale konvensjoner skal ikke gjelde lenger, og menneskerettighetene skal ikke gjelde lenger. Det er veldig få alternative stemmer som høres.
Og jeg tenker da: Hva er det som går av oss? Hvor er det blitt av solidariteten, hvor er det blitt av perspektivene og proporsjonaliteten på de problemene vi skal takle?
Hvordan kan vi hjelpe?
Det vi burde ha diskutert er: Hvordan hjelper vi Hellas? Det vi burde diskutert er: Hvordan kan Europa løse disse problemene sammen? Det vi skulle ha diskutert er: Hvordan kan vi skape fred?
¨
I stedet har vi tre dagers direktesending på norsk TV, om vi skal sende 82 flyktninger tilbake til Russland med buss eller på sykkel. For meg er dét uvirkelig.
Fakta er at det er millioner av mennesker på flukt. Noen av dem er i Europa, men de aller fleste er i nærområdene. Det kom like mange syrere til Europa i 2015, som Istanbul by tar imot. Det er en ferieby vi drar til, som tar et like stort ansvar som hele Europa til sammen.
Kongen sa at hele Afrika kan ikke komme til Europa. Nei, det har han helt rett i, men det er det vel ingen som har tatt til orde for heller. Det vi burde ha spurt om, det er: Hvor blir det av dugnadsånden, hvor blir det av fellesskapet?
Venstre sier at vi setter folk først, og det kravet stopper ikke det norske grenser. Europa må sammen finne verdige gode løsninger der vi kan samarbeide, og der man kan fordele utfordringer seg imellom.
En skummel utvikling
Det er sikkert mange i den salen her som er så unge at de ikke husker murens fall. Da ble det sagt at nå har liberalismen vunnet. Nå er de åpne, liberale demokratiene selve malen for utvikling i Europa. Men nå skjer det igjen. Jeg kjenner ferten av det totalitære.
Vi har sett en arabisk vår, som ble til krig og ekstremisme. Vi ser Putin, som dyrker frem nasjonalisme i eget land, og snakker om russisk demokrati. Hva er russisk demokrati? Et liberalt søsterparti sa at demokrati er et ord som alltid bør stå helt alene. Det å putte «russisk» foran demokrati, det er som å putte «elektrisk» foran stol.
I USA ser vi presidentkandidater som drømmer om å bygge murer, og som snakker om religionsforbud i et land som ble skapt på religionsfrihet. For meg er dette underlige tider. Ja, det er som sentralbanksjefen sa da han siterte Game of Thrones: Winter is coming.
Og det skjer i Europa også. Vi ser venstrepopulister som kjører økonomien i landene sine på dunken, uten noen form for styring, og vi ser høyrepopulister som kjemper mot innvandring og mot menneskerettigheter. Vi ser mindre samarbeid, og vi ser mindre solidaritet.
Ekstremistene, om de er islamister, nasjonalister, fascister eller kommunister, har en ting til felles: Hatet mot liberalismen.
Mussolini sa: «Mot liberalismens lære inntar fascismen en absolutt avvisende holdning både på det politiske og det økonomiske området.»
Hitler sa:«Det tredje rikets virkelige fiende er liberalismen.»
Kohmeini sa: «Jeg kommer aldri la regjeringen falle i de liberales hender.»
Mao sa: «Liberalismen er ytterst skadelig i et revolusjonært kollektiv. »
De europeiske idealene
Europa har hatt sine idealer: menneskerettighetene, rettsstaten og personvernet. Det vi kjemper for, er de verdiene. Da kan vi ikke bryte dem for å bekjempe de som ønsker å utfordre de verdiene.
Bruker vi de ekstremes midler til å nedkjempe de ekstreme, så vil vi en dag snu oss, også har vi ødelagt det liberale demokratiet vi kjempet for. Odd Einar Dørum har lært meg at terror bekjempes på to måter: Du skal et åpent, inkluderende samfunn, som ingen føler seg på utsiden av, og du skal ha en god etterretning, som følger rettstatens prinsipper.
En optimistisk visjon
I møte med ekstremismen trenger vi ikke mindre liberalisme, vi trenger faktisk mer liberalisme. Og det går faktisk an å vinne valg på det.
Å vinne valg ved å stå opp mot intoleranse og frykt, ved å kjempe for en aktiv likestillingspolitikk og en aktiv klima- og miljøpolitikk. Å vinne valg ved å ta i mot flere, ikke færre, asylsøkere og flyktninger. Å vinne valg ved å satse på fremtidsoptimisme, og vilje til endring. Vår liberale partifelle, den kanadiske statsminister Justin Trudeau klarte å vinne et valg på nettopp det.
Da han hadde vunnet valget, sa han: «Jeg håper dette valget vil være en inspirasjon for mange til å delta og hjelpe til. Til å involvere seg i samfunnet og fellesskapet og samtidig vise at en positiv og framtidsoptimistisk visjon ikke er en naiv drøm. Det kan tvert i mot bli en mektig kraft for endring.»
Norge og Canada er ganske like. Det er de sosialliberale partiene som har bygget opp både velferd og fellesskap. Man har bygget samfunnet på de fire D-ene: Demokrati, deltakelse, dannelse og dugnad.
Det er en krevende tid. Det er lov å være engstelig for mange av de utfordringene vi står ovenfor. Man opplever både mennesker på flukt, store utfordringer for miljøet vårt, mange opplever arbeidsledighet, og vi opplever terror.
Hva er oppgaven til oss som politiske ledere da? Jo, det er nettopp det å vise mot, ikke feighet. Vise lederskap, ikke nøre opp under frykt og utrygghet.
Dannelsen er svekket
Jeg har lyst til å si noe, som jeg virkelig ikke synes er greit. Vi lever i en digital alder, som gir fantastiske muligheter. Det meste er veldig er bra, men ikke alt er bra. Og det er noe som virkelig får meg til å undre.
Det er at folk går av hengslene om dieselprisen går opp med 50 øre, eller hvis en flybillett øker med prisen på en halvliter på den samme flyplassen. Hva er det som får folk til å bli så sinte, på samme tid som det aldri har vært billigere å fly og å fylle opp dieseltanken sin?
Samtidig kan folk med fullt navn og bilde kommentere dette oppslaget som TV2 hadde på nettet.
Dette er to flyktninger som i desperasjon prøver å henge seg i sentrum i Athen. Hva sier kommentarfeltet? «To personer mindre på trygd i Europa.» «Jippi, endelig gjør de noe fornuftig.» Hva er det som gjør at folk med utdannelse, som kan uttrykke seg i fullstendige hovedsetninger på korrekt norsk, sier sånne ting?
For meg er dette et symbol på et samfunn der felleskap, der demokratisk sinnelag og der dannelse er svekket. Dannelse, demokrati, deltagelse og dugnad er ikke verdier som vinnes en gang for alle, og kanskje er de viktigere å kjempe for nå, enn noen gang tidligere i historien.
Jeg skjønner alle de som synes det er krevende tider nå, for eksempel de som opplever den katastrofen det er å miste jobben sin. De store omstillingene som vi må ha i vår velferdsstat kommer til å være krevende for mange.
En skole for hele mennesket
Jeg har tenkt mye på dette: Hva slags skole trenger vi i en så krevende tid? Jo, vi trenger en skole som skaper sterke, selvstendige og kreative mennesker som deltar i dugnaden som vårt fellesskap er. Vi må ha en skole som bygger mennesker, som utnytter potensialet i hver enkelt elev. En skole som har ambisjoner for absolutt alle barn.
Jeg har en klokkertro på at alle mennesker er gode på noe. Og en god skole, er en skole som finner ut akkurat hva det er du kan bli skikkelig god på. Klarer vi å lage en sånn skole, så klarer vi å lage mennesker som kan være med å utvikle Norge.
Ferdigheter er viktig. Du skal kunne lese, skrive og regne. Men med et samfunn i så stor endring som nå, vil halvparten av de jobbene vi kjenner nå,være borte noen tiår. Da kan vi ikke utdanne folk for det vi har, vi må utdanne folk for det vi får. Og vi må utdanne folk, uten å vite hva det er vi får.
Da er dannelse, kritisk tenkning og kunnskap nøkkelen til å klare å komme oss videre. Jeg mener respekten for kunnskap er en av grunnsteinene i et godt samfunn.
Respekt for kunnskap
Politikernes ansvar, er å snakke forskning og kunnskap opp. Og bare for å si det: Da kan vi ikke ha en Sylvi Listhaug som finner på forskning, for at det skal passe i hennes verdensbilde.
Vi kan ikke ha en Per Sandberg som vil styre forskningen slik at den passer med hans næringspolitikk. Vi kan ikke ha et politisk parti som ikke tror på klimaforskere.
Og vi kan ikke ha en statsråd som Hanne Bjurstrøm, heller, som da hun fikk en Sintef-rapport sendte en fire siders rettelse tilbake til forskerene. Vi kan ikke ha et Senterparti som da de satt i landbruksdepartementet, instruerte forskerne om hvordan de skulle vurdere Senterpartiets landbrukspolitikk.
Vi kan heller ikke ha en statsminister, som når hun i forrige uke ble konfrontert med feil bruk av forskning fra sine egne statsråder svarer: «Ja, ja, det finnes jo så mye forskning.»
Vi er liberalere. Vi tror på forskerne.
Samfunn som disser kunnskap, går det alltid dårlig med. Jeg har lyst til å gi dere et bilde, på hva jeg ser på som et dannet samfunn. Det er legen som har bestilt en møbelsnekker til å lage bokhyller på kontoret sitt. Når han er ferdig med å snekre bokhyllen, så tar han fingeren bortover alle bøkene legene har, også tenker han: «Wow. Er du lege i Norge, har du jammen jobbet hardt og lest mye.» Så går han ut, og legen kommer inn igjen, og han tar fingeren bortover den samme bokhylla, også sier han: «Wow, for en fantastisk håndverker denne møbelsnekkeren er. Jeg vet hvor vanskelig det er å bygge en god bokhylle.»
For meg er det et dannet samfunn. Skal vi ha ambisjoner for alle, skal alle lykkes, så må alle oppleve mestring.
Dette er min pappa. Han hadde vært 91 år, hvis han hadde levd på søndag. Da han gikk på skolen, var skolen en liten del av hverdagen hans. Han hadde masse andre arenaer han kunne oppleve mestring på. Før han gikk på skolen, hadde han kanskje vært i fjøset med bestemor, og hun sa: Helge, du var kjempeflink til å hjelpe til denne morgenen.
Når han kom ut av skolen, så var han den beste i skibakken. Han slo alle i hoppbakken, og senere på kvelden var han kanskje med bestefar på gården og gjorde snekkerarbeid. Og bestefar sa at Helge, du var kjempeflink til akkurat dette, dette kan du få jobb av.
I dag er skolen en så stor del av ungene sitt liv, at hvis en unge ikke får mestringsopplevelser i løpet av skolehverdagen, ja, så får den ungen ingen mestringsopplevelser. I dag er det ikke sånn at man får mestringsopplevelser på fjøset, eller på gården med mor eller far.
Da er det ikke sånn som Høyre tror: At hvis du er dårlig i matte, så er det mer matte du trenger. Hvis du er dårlig i norsk, så trenger du bare en time mer i norsk. Disse ungene trenger helt andre opplevelser av mestring.
Kanskje trenger disse ungene andre fag, som de er skikkelig gode i, for å knekke lesekoden, eller lære seg matte. Høyre tror for eksempel at du blir veldig mye bedre, bare det blir flere eksamener. De vil bruke millioner av kroner på ha eksamen i alle fagene, for da tror de elevene til å bli bedre i alle fagene, bare du blir målt litt mer.
Og hvis du er ungdom på videregående og du sliter med fravær, så er nok det beste middelet å ta fra deg karakteren i det faget du sliter mest med. Det tror de er motiverende for en tenåring med de utfordringene.
Venstre tenker annerledes når det gjelder dannelse, kunnskap og en skole som skal utvikle hver enkelt unge.
5 krav til lærerutdanningen
Nå er forslaget til den nye lærerutdanningen på høring, og vi har fem krav som regjeringen bør innfri.
Det første er at vi må styrke pedagogikken innenfor skolen.
Vi må sørge for at alle har kompetanse på lese- og skrivevansker, og at alle lærere kan lage gode lærestrategier for hver enkelt elev.
Vi vil ha mer kompetanse på psykisk helse i skolen. Lærerne må kunne finne ut hva som er utfordringen til akkurat den eleven, slik at alle kan få det tilbudet de trenger.
Vi vil ha mye mer kompetanse på pedagogisk forskning. Det å utvikle og forske samtidig som vi prøver ut nye læremetoder, må vi klare å henge med på i norsk skole.
Det femte er at vi ønsker krav til rektor, at rektor faktisk er utdannet skoleleder. Det å være skoleleder, det er å lede en svær kunnskapsbedrift, og gode lærere fortjener gode rektorer, sjefer som kan faget, som kan ledelse, og som kan være en god sjef.
Så når Høyre nå har sendt ut sine forslag til lærerutdanningen, så er de på feil spor. Vi mener at vi må ha mye mer ro for pedagogene, gi barna mestringsopplevelser, og la dem oppleve mer valgfrihet. Vi må få bort byråkratiet som de rødgrønne skapte, og som Høyre nå bare gjør verre.
Det å foreslå å kutte læringsmål i skolen er derimot en kjempegod idé, som vi gjerne vil hjelpe kunnskapsministeren til å få til. Færre og bedre læremål vil gi en bedre skole, selv om det blir vanskelig å få til.
Vi må se hele ungen, hele barndommen. Vi skal diskutere hele barndommen på det møtet vi skal ha nå. Vi skal ha politikk både for barndommen og for ungdomstiden. Og vi skal ha politikk på barnehage, skole og god, faglig omsorg.
Vi skal ha en politikk som gjør at folk skal mestre opp- og nedturer i livet. For hva er det å være unge i dag? Jo, det er å utforske verden og finne ut hvem man egentlig er. Alle som sitter her har opplevd opp- og nedturer i livet. Det er det som er å leve, faktisk.
Hva er det som er viktigst for å gi alle den støtten de trenger for å takle opp- og nedturer? Hvordan du takler det å leve, det handler om hvem du har rundt deg, av venner og av familie.
Politikk for gode venner
Jeg skal gi dere et eksempel. I salen her sitter Marit Anne. Hun er en av mine barndomsvenniner. Et av de eldste bildene jeg har, der er vi fire år. Hvorfor forteller jeg det? Jo, fordi Marit Anne, hun tror jeg ikke er her fordi hun er kjempeopptatt av politikk. Jeg vet ikke hva hun stemte ved siste valg, jeg vet faktisk ikke om hun stemte i det hele tatt. Men hun er min venninne, og det er derfor hun er her. Og hvis jeg sier noe skikkelig dumt i dag, vet jeg at hun kommer til å gi meg en klem uansett, fordi hun er min venninne. Fordi det er det venner er til for. Hun er en del av mitt psykiatriske helseteam.
Spørsmålet er da: Finnes det egentlig en politikk for å skape gode venner? Ja, det gjør faktisk det. Det heter: Støtte til frivillige organisasjoner, støtte til ungdomspartier og støtte til egenorganisert kultur og idrett. Vi må ha en skole som alle trives i, uten mobbing, og der det er lov å være forskjellig. Det er det som skal skape alle de pyskiske helseteamene vi trenger.
Barn trenger å få barndommen sin tilbake, og få tid til å være unger. For det er den ballasten som de må ha, som gir trygge rammer, gode venner og skoler med mestring. Det bygger fellesskap, det bygger gode samfunn som tåler en støyt. Ikke bare et liv uten nedturer, men å sørge for at alle er sterke nok til å takle nedturene når de kommer.
Miljøet har ingen plan B
Det er mye kunnskap vi egentlig har. For eksempel: London School of Economics har regnet ut konsekvensene av
klimaendringene om vi ikke gjør noen ting, og bare fortsetter som i dag. Den regningen er på 2,5 billioner dollar, eller 21 000 milliarder norske kroner. For å gi dere noen perspektiver: Det er tre oljefond, eller 17 norske statsbudsjett.
I det verste scenariet som LSE har regnet på, mister vi 17 % av verdens verdier. Det betyr at hele verdensøkonomien blir rasert. Likevel er det noen som mener at vi ikke trenger å gjøre noen ting: «De pleier å svinge litt, disse temperaturene».
Ja, vi har til og med politikere, som velger å ikke tro. Rapport på rapport, forskningsstudie på forskningsstudie, all vitenskap er samstemt og entydig. Likevel har vi en norsk finansminister som er usikker på hva hun skal tro.
NASA har gjort eksakte målinger av reelle temperaturer, fra 1800-tallet til i dag. Du trenger ikke ha forskere som forteller deg hva som skal skje i fremtiden. Målingene er et veldig godt bilde på at noe faktisk er i ferd med å skje nå, og det er ganske skremmende.
Det er ingen i regjeringen som bruker ekspertrapporter, faglige utredninger og råd fra fagmiljøer mer aktivt og med større pondus enn Siv Jensen. Ingen. Likevel velger hun å ikke tro på akkurat dette.
Enda verre er det at vi har partier i Norge som aksepterer all denne kunnskapen, men som likevel mener at vi ikke skal gjøre noe. Vi skal kjøre på, vi skal ta klimapolitiske harryturer til utlandet og kjøpe oss fri. Det er Arbeiderpartiet sin modell.
Klimaendringer skaper flyktninger
Vi vet en del andre ting også. Vi har for første gang Svalbard Venstre på landsmøtet. Det er ingen på Svalbard som ikke har merket at noe er i ferd med å skje. På Svalbard har det vært 60 måneder på rad der det er målt temperaturer over normalen. Varmerekorden på Svalbard i desember i fjor var på 8,7 grader, på julaften i Longyearbyen.
Fremtiden for fastlands-Norge, som de på Svalbard pleier å kalle det, er også dårlig. Ikke noe snø i lavtliggende områder, snøsesongen blir generelt mye kortere. Isbreene våre vil krympe, de fleste vil kanskje forsvinne helt, og det Norge vi kjenner i dag, vil bli helt ugjenkjennelig.
Jeg har lyst til å gi dere et helt annet perspektiv: Syria.
Årlig nedbør i de rikeste landbruksprovinsene i Syria er rundt 30 mm. Det er omtrent like mye som det regner i romjula Bergen. I 2007 var det egentlig ikke noen nedbørsesong. I 2008 kom det ikke noe regn i det hele tatt. Det som skjer når det ikke regner, er at matvareprisene dobler seg. Det var faktisk så ille, at Syrias representant i FN har fortalt at matvaresituasjonen la grunnlaget for den perfekte storm.
Hvis du kombinerer det med Bashar Al-Assads regime, så er resten historie. Det er en historie som vi møter igjen på de norske grensene. Noen vil løse det ved å stenge grensene. Ofte er det de samme folkene som vil sende problemene tilbake dit de kom fra. Men folkens, det er her problemet kom fra.
Det var mange faktorer som bidro til Syrias ustabilitet, men den alvorlige tørken var en av dem. Men også en brutal og undertrykkende tryann, som den utløsende faktor.
Hvis den globale oppvarmingen fortsetter med dagens tempo, vil store byer i Midtøsten bli nesten ubeboelige i løpet av noen tiår. Klimaendringene vil sende millioner, kanskje titalls eller hundretalls av millioner mennesker ut på jakt etter et nytt hjem. Det er ikke et problem for en region, det er et svært problem for hele verden.
Ved midten av dette århundret, som egentlig ikke er så lenge til, vil den den syriske flyktningkrisen kanskje være ren rutine. For det er ikke bare krig, ekstremisme og religioner som skaper flyktninger. Klima er en like viktig faktor, allerede i dag.
Dette spørsmålet er sånn rimelig budsjettrelevant også. For å sitere en nokså edruelig kilde, Det internasjonale pengefondet: De sier at om vi ikke gjør noe med dette, så vil formuer fordampe som vann under en nådeløs sol.
Hvilken verden er mulig?
Vi kan kanskje forestille oss en verden med store klimaendringer, men det er ikke vår oppgave i Venstre. Vi må bruke tid og krefter på å forestille oss den verdenen vi ønsker å skape, alternativet til alle disse dommedagsprofetiene.
Vi er liberalere som sier at det finnes en fremtid vi kan glede oss til. Da kan vi ikke fortsette som før, for da vil ikke den fremtiden være mulig.
Jeg vil fortelle dere hvordan det kan bli. Det kan bli sånn at alle kan få bo der de vil, og reise akkurat så mye de vil. Det kan være gode kollektivtransportmuligheter, og biler uten forurensning. Jeg vil at alle skal ha rikelig tilgang på billig og fornybar energi. Jeg vil ha ren luft, uten dager der unger og astmatikere må holde seg innendørs. Jeg vil reise på ferie med tog, som er raske, komfortabelt og uten alle disse sikkerhetskontrollene.
Jeg vil reise til Svalbard, og se på rein, snørev, hvalross og isbjørn. Jeg vil ha bo i et samfunn som heier på kreative mennesker som tenker utenfor boksen. Som tenker og lager grønne løsninger.
Jeg vil bygge en nasjon av iverksettere, gründere som tør satse og politikk som gjør stas på dem, ikke trykker dem ned. Fordi jeg vet det er gründere som er svaret på de to storeutfordringene vi står ovenfor: Arbeidsledighetskrisen og veien ut av den fossile tidsalder.
Alle produksjonslinjer skal bli grønne og bærekraftige. Det vil skape trygghet for velferden vår, for arbeidsplassene våre, og for verdiskapningen vår. Jeg vil ha en aktiv næringspolitikk og en aktiv miljøpolitikk som gir løsningen for hele Norge. Det må bygges begeistring rundt et bedre samfunn.
Har gjort mye, vil mye mer
Vi har fått gjennomslag for mye av politikken vår på de 928 dagene siden vi gikk ut av Nydalen. Det er vi som utgjør den forskjellen. Vi trosset stortingsflertallet, og fikk stoppet oljeaktivitet utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja. Og det kan vise seg å være den avgjørende perioden å få stoppet det for godt. Kombinasjonen av lav oljepris og ambisiøse klimamål kan gjøre at det aldri blir noen oljeaktivitet i disse områdene. Vi var standhaftige, vi gjorde det, men vi vil jo mye mer.
Nå må vi sørge for permanent vern av alle disse områdene, sammen med Skagerak, Mørebanken og de kystnære områdene ved Finnmark, Jan Mayen og ved Iskanten.
Vi sørget for elektrifisering av hele Utsirahøyden. Det utslippet tilsvarer hele Oslo by. Ingen trodde det var mulig. Vi gjorde det, men vi vil mer. Norsk petroleumsnæring står for 1/3 av utslippene. Vi må elektrifisere mer, og ha mer karbonfangst og lagring. Vi må ha på plass et stort fangstanlegg innen 2020, sørge for at C02 kan lagres i Nordsjøen, både fra norske utslipp og utslipp fra landene rundt oss.
Vi har fått på plass penger for opprydning av søppel i havet. Alle dere som kjenner kysten, kjenner de problemene. Det er et verdensomspennende problem. Vi gjorde det, men vi vil så mye mer. Nå må vi få krav om søppel i forvaltningsplanene våre. Vi må få på plass systemer for hvordan kommunene våre kan ta ansvar, og vi må redusere forbruket av plast betraktelig.
Vi har fått på plass et faktisk grønt skatteskifte. Skatt på norsk eierskap og på norske bedrifter er blitt redusert, og skatt på forurensning har økt med nesten 10 milliarder. Resultatet var under 8 år med de rødgrønne at de klarte ca. 2 milliarder, og det var ikke noe skatteskifte heller, det var bare en økning av masse avgifter. Det er ingen kunst. Kunsten er å lage et skifte. Vi har klart å få til ti milliarder med Siv Jensen, men vi vil mer. Nå må vi følge opp den grønne skattekommisjonen, med et overordnet grønt skatteskifte.
Dette er enkelt, folkens: Vi vil ha høyere skatt på det vi vil ha mindre av, nemlig klimagassutslipp og forurensning, og vi vil ha lavere skatt på det vi vil ha mer av, nemlig arbeidsplasser, bedrifter og miljøvennlig adferd.
Vi har sørget for at elbilfordelene ikke røres i denne stortingsperioden. Det henger sammen med klimamålsetningene våre, og det har gitt store resultater. I 2015 ble det registrert 25 000 nye elbiler i Norge, 42 % opp fra året før. Dette er egentlig veldig svære greier. Elbiler og ladbare hybrider har en markedsandel i Norge på 22 %. Europa ligger på omtrent 1,3 %. Det er utrolig kult, det vi har klart å få til. Vi gjorde det, men vi vil så utrolig mye mer. Nå må vi sørge for at vi lager en ladeinfrastruktur for elbiler og hydrogenbiler som gjør at det blir det foretrukne alternativet, også på de lengre reisene.
Vi har trukket pensjonsfondet ut av kullselskap, noe som var helt utopisk for bare noen få år siden i norsk politikk. Vi gjorde det, men nå vil vi mer. Nå må oljefondet ut av skatteparadis og ut av regnskog, inn i fornybare energikilder i utviklingsland, ut av olje og gass, inn med grønne næringer, grønne arbeidsplasser og det som kommer til å bli fremtidens satsinger.
Vi har fått et jernbanebudsjett som gjør at vedlikeholdsetterslepet går ned, og det bygges nye jernbanelinjer. Vi har fått på plass en jernbanereform som gjør at vi skal få mer konkurranse om passasjerene, med billigere tog og bedre tilbud. Og vi fikk prisen på månedskort på toget ned med 20 %. Vi gjorde det, men vi vil mer.
Nå må vi få på plass et moderne jernbanenett også mellom de store byene, som gjør at tog blir den foretrukne reisemåten, og ikke minst et høyhastighetsnett som binder hele Europa sammen med Norge.
Vi har endelig fått på plass en skikkelig belønningsordning for sykkel, og en skikkelig opptrappingsplan for kollektivsatsningen. Vi gjorde det, men vi vil mer. Sykkel i byene må bli et ikon for frihet, på samme måte som bilen var det i sørstatene i USA. Vi er nødt til å nå målet om at all trafikkvekst skal tas med kollektiv, sykkel og gange.
Vi har fått på plass en forpliktelse om 40% reduksjon av klimagassutslipp innen 2030. Og den gangen er det ikke bare vage mål i et klimaforlik, slik det har vært tidligere. Nå er det en reell forpliktelse som skal oppfylles uten kjøp av kvoter fra uland. Et reelt skifte i norsk klimapolitikk, vekk fra Arbeiderpartiets løp og kjøp-tankegang, over til Venstres politikk om å skape lavutslippssamfunnet. Vi klarte det, men vi vil mer.
For nå er det viktig å ikke slappe av, listen er langt fra uttømt. Vi har mye god politikk som ikke er vedtatt. Samtidig ser vi at det fremdeles er utfordringer som vi ikke har funnet løsninger på. Og en ting er sikkert: At det fremover vil komme utfordringer som vi i dag ikke kan se for oss.
Da er det alfa og omega å satse massivt på forskning og på teknologiutvikling, for å takle de utfordringene som kommer. Satse på de grønne næringene, og sette krav til at de næringene som ikke er grønne i dag, må bli det i fremtiden. Vi skal redusere de norske klimagassutslippene betydelig i årene som kommer.
Vi må gjøre det. Et samlet Storting har satt svært ambisiøse mål. Det å gå tilbake på målene, er ikke et alternativ. Det å ikke nå målene, er heller ikke et alternativ. Vi må handle nå.
Tidenes miljø- og klimabudsjett
Det budsjettet som regjeringen jobber med nå, må bli tidenes miljø- og klimabudsjett. Hvis det ikke blir det, har ikke denne regjeringen noen fremtid. Tydeligere kan jeg ikke si det. Fine ord om det grønne skiftet må følges opp med politikk som faktisk stimulerer til et skifte, og som bidrar til at klimamålene blir nådd. Det må skje både gjennom skattesystemet, gjennom avgiftssystemet, gjennom reguleringer og gjennom tilskuddsordninger og subsidieordninger.
Kort sagt: Statsbudsjettet for 2017 må bidra til å skape nye, større markeder for klimavennlige produkter og tjenester.
Kort sagt: Det er politikk som bærer samarbeidet, Erna Solberg.
Grunnlaget er i og for seg godt. Mange av enighetspunktene som ligger i budsjettavtalen for i år, som Venstre fikk på plass, skal både gjennomføres og konkretiseres i 2017.
Vi vet ikke hvordan næringslivet og arbeidslivet blir i fremtiden. Det eneste vi vet, er at det blir annerledes. Det er ingen tvil om hvem som blir vinnerne. Det er de som klarer å gjøre mer med mindre. De som finner de miljøriktige og bærekraftige løsningene, med mindre fossilt og mindre ressursbruk.
Vi vet at digitalisering åpner for helt nye muligheter, både innenfor tankegangen, forretningsideene, produksjon og det vi i dag kaller delingsøkonomi. Det har en stor kraft og et stort omfang i seg, og det er bra.
Som politikere kan vi ikke sitte og grue oss, og jamre over det som kommer. Vi må sikre at det er de rette folkene, med de rette redskapene, som møter morgendagen.
I Venstre jobber vi i et større perspektiv. I stedet for å male disse skremselsbildene, som uten mottiltak kan bli virkelighet, må vi heller ligge litt foran. Drive utviklingen i en bærekraftig og optimistisk retning.
Aldri har det vært viktigere å sette dagsorden, også utover denne stortingsperioden. Vi har ikke råd til å gå glipp av mulighetsrommet i klimapolitikken. For det er nå det må handles, det er Venstre som vet hvordan, og miljøet har ingen plan B.
Kjære landsmøte,
Det er 500 dager igjen til neste stortingsvalg. Det skal vi bruke godt. Vi skal synliggjøre og tydeliggjøre at det faktisk er et alternativ, både til dagens regjering, og en Arbeiderparti- og Senterparti-regjering. Vi vil ha et bredere, rausere og grønnere alternativ. Et alternativ med Venstre i regjering.
Venstre vil mer
Det blir en mindretallsregjering etter valget i 2017. Det beste for landet er om det blir en mindretallsregjering med utgangspunkt i Høyre, Venstre og Krf. Og jeg inviterer gjerne MDG inn, om det viser seg at de er blokkuavhengige.
Er det sannsynlig, er det noen som spør. Ja, nå har vi 500 dager på oss til å vise at det er sannsynlig. Og det er bare sannsynlig om vi klarer å lage et større Venstre. Det er bare det som kan gi en regjering tuftet på de fire D-ene jeg lanserte tidligere: Dannelse, deltakelse, demokrati og dugnad.
Noe kommer til å være likt som i 2013. Alle viktige slag står på borgerlig side. Et større og sterkere Venstre vil være helt avgjørende for både å få en ny politikk, og en ny regjering.
Joda, jeg har hørt fra Jonas Gahr Støre noen sånne halvhjertede invitasjoner, at «dere får jo så mye mer sammen med oss». Vi har mange års erfaring. Vi har prøvd mange ganger å samarbeide med Ap i denne perioden. For en mer human og rettferdig asylpolitikk. Svaret var nei. Vi prøvde å få dem til å gå mot dumping av gruveavfall i norske fjorder. Svaret var nei. Vi prøvde å få dem med på å fjerne kontantstøtten, jammen var ikke svaret nei da også. Vi prøvde å få dem med på en kommunereform som flytter makt nedover. Svaret var nei. Vi prøvde å få dem med på et grønt skatteskifte. Svaret var at Ap er for prinsippet, men mot alle forslagene. Og hvis Venstre klarer å få til en endring, så harselerer Ap gjerne over det. Vi ville slippe til flere i arbeidslivet, svaret var nei.
Støres tilbud til oss er å gå tilbake igjen til 2013. Det er et så dårlig alternativ at selv SV prøver å glemme at de var med på det.
Det Arbeiderpartiet i samarbeidets ånd har gjort mot oss, det er å drive kampanje mot miljøavgifter, og gå i kompaniskap med LO for å anklage oss for å boikotte et stortingsflertall som skal bore i Lofoten. De stiller seg utenfor alle de viktige reformene for å fornye Norge. Det er for meg den dårligste invitasjonen til samarbeid på lenge.
Kjære landsmøte,
Vet dere hva jeg virkelig savner? Jeg savner en regjering som sier: Dette skal vi få til. Jeg savner en regjering som gjør Barack Obamas ord til sine: Yes, we can. Eller enda bedre, en regjering som gjør Justin Trudeaus ord til sine: Better is always possible.
Mantraet for den sittende regjeringen er: Dette blir utfordrende. Eller: Dette blir vanskelig. Eller det vi hører oftest i stortingsgruppa: Dette får vi ikke til på grunn av ESA.
Det eneste engasjementet fra regjeringen er å bruke romjula på å legge frem 40 forslag til å stramme inn asylpolitikken.
Hadde Venstre vært i regjering, kan jeg love at vi hadde hatt statsråder som med stor iver bruker romjulen til å legge frem 40 effektive tiltak for å skape flere arbeidsplasser og flere bedrifter. Eller 40 effektive tiltak for å redusere fattigdom i barnefamilier. Eller 40 effektive tiltak for å innfri Norges klimaforpliktelser. Eller 40 effektive tiltak for å gjøre Norge mer liberalt, grønt og humant. Det hadde vært romjulen sin, det.
Jeg er stolt av resultatene vi har fått til, men det er mye som ville vært annerledes med oss i regjering. Det er bra vi har en miljøvernminister som har blitt presset til å ikke bore i Lofoten og Vesterålen, men hadde vi vært med, hadde vi heller ikke hatt gruvedumping i norske fjorder.
Vi har en kunnskapsminister som satser på forskning og utdanning til lærere, men gjør ingenting med byråkratiet. Vi har en utdanningsminister som vi har presset til å innføre 11 måneders studiestøtte, men vi har ingen kunnskapsminister som kjemper for dannelsen.
Vi har en finansminister som har blitt presset til å trekke SPU ut av kull, men hun kjemper ikke for et grønt skatteskifte.
Vi har en justisminister som laget en politireform som kommer til å være bra for politiet, i hvert fall etter at Iselin Nybø og Odd Einar Dørum fikk sagt sitt. Men hadde Venstre vært der, hadde vi aldri hatt en justisminister som foreslår tankepoliti eller tvinger fanger til å reise til Nederland.
Vi har en politikk som gjør at flere asylbarn får bli, men vi har ikke en statsråd som har engasjement for en bedre integrering og som tar ansvar for mennesker på flukt.
Vi har en helseminister som får ned sykehuskøene, men hadde Venstre vært med, hadde vi hatt en helseminister som hadde turt å bryte ned tabuene innenfor ruspolitikken.
Det er alltid mulig å gjøre det bedre. Vi vil ha et grønnere, rausere og bedre Norge. Vi vil ha en reell klimadugnad der Norge er en del av løsningen, ikke en del av problemet. Vi vil ha et demokrati som tar vare på alle, ikke bare dem som roper høyest eller har størst lommebok.
Vi vil ha dannelse, en skole som utdanner folk for livet, ikke bare for næringslivet.
Vi vil ha deltagelse fra samfunnsborgere som bidrar til å utvikle samfunnet, ikke bare snakke om kunder, klienter eller brukere.
Vi har et ansvar for Norge og for liberalismen. Vi har en oppgave som er større og mer omfattende enn vi har hatt på lenge. Det er vi som kan og vi som skal gjøre viktige liberale visjoner til virkelighet, for folk først. Fordi vi kan, men først og fremst fordi vi vil.
Godt landsmøte!