Kommunereform: Per A. Thorbjørnsens innlegg om avtalen for Nord-Jæren

Per A. Thorbjørnsen (V) talte i debatten om avtaledokument for Nord-Jæren., Foto: Stavanger Venstre

Gruppeleder Per A. Thorbjørnsen holdt Venstres hovedinnlegg og viste til Bergens utvikling etter deres kommunesammenslåing og Venstres visjoner for en fremtidig Nord-Jæren kommune. Les hele hans innlegg her.

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**

Ordfører,

det er en historisk dag. Et historisk øyeblikk. Vi har snakket om kommunesammenslåing i tiår. Nå skal vi behandle et prinsipp-dokument for sammenslåing av Sola, Sandnes og Stavanger kommuner. Dette er stort!

Noen saker er større enn oss selv. Noen saker er større kanskje også enn partiene. Noen saker utfordrer alt i oss. Det rasjonelle. Det følelsesmessige. De historiske hensyn. Maktbegrepet. Demokrati. Navnevalg. De ansattes rettigheter. Det fremtidsrettede. Fra overordnet byutvikling og til tjenestetilbud for den enkelte. Fra klimautfordringer til kulturpolitikk. Noen saker rommer alt. Kommunesammenslåing er en slik sak. I alle landets 428 kommuner. Også Stavanger.

Vi kan gjøre som Bergen i 1972. Hvis vi vil. I 1972 var det 111 925 innbyggere i byen. Bergen var i ferd med å stagnere. En kort stund var Trondheim landets andre største by. Slikt smerter i en by som Bergen. Da var da den AP- ordfører Harry Hansen uttalte den legendariske oppfordringen til bergenserne: «Legg dokkar sammen og gjør nokke».

Arna, Fana, Åsane og Laksevåg hadde på den tiden over 100 000 innbyggere. Jeg tror det var en helt nødvendig sammenslåing. Det bidro til en fantastisk utvikling for nye Stor-Bergen. Hvis de fem skulle vært opprettholdt hver for seg, tror jeg regionen hadde slitt i dag. Det ble en kommune på 445 kvadratkilometer. Kontrasten til de opprinnelige 2,91 kvadratkilometerne, som utgjorde kommunens utbredelse hundre år tidligere, er enorm. Byer vokser. Nye muligheter ble skapt. Det ga ny giv. En giv byen ikke vill vært foruten. Garantert. Vi kan gjøre som Bergensregionen i 1972.

Vi her på Nord-Jæren, som har den etter hvert forslitte, men likevel riktige beskrivelsen: «Et felles bo- og arbeidsmarked, hvor kommunegrenser er utvisket. Vi har muligheter til å lykkes med å få til en samlet utvikling hvis vi vil. Det står på vilje. Politisk vilje og lederskap. Regionen har et stort potensial! Vi bør kjenne vår besøkelsestid.

Utfordringene er til å ta og føle på. Vi opplever krise i arbeidslivet. Vi mister daglig arbeidsplasser. Det er krise for mange familier. Vi føler alle ansvaret for å tilrettelegge for nye arbeidsplasser. Det er klimakrise. Parisavtalen har pålagt oss et stort ansvar. Vi merker utfordringene innen kultur, innen idrett. Vi kjemper for et bedre kollektivtilbud i regionen. Vi anstrenger oss for å utvikle tjenestetilbudene enten det er innen skole-, barnehage-, helse- eller sosialsektoren.

Ansvaret. Utfordringene. Kampene. Anstrengelsene. Jeg er rimelig sikker på at dette er et ansvar som vi best i varetar ved å stå sammen. Jeg er rimelig sikker på at dette er oppgaver vi løser mye, mye bedre ved å styre fra samme rådhus og kommunestyresal, enn om vi skal opprettholdes som ulike kommuner. Jeg er bekymret for at vi ikke makter å løse dette alene. Derfor kommunesammenslåing. Derfor ja til denne avtalen.

Så vet jeg også at navnet er ikke optimalt. Antall kommunerepresentanter er ikke optimalt. Det er ikke sikkert at bortfallet eiendomsskatten er optimal. Men det er dette det ble enighet om. Vi hadde en mulighet å påvirke i et felles formannskapsmøte. Men Stavanger ble ikke lyttet til…

Det paradoksale er i ferd med å skje. Neifolket i Sandnesdelegasjonen fremforhandlet kommunenavnet «Nord-Jæren» Det var et must! Neifolket i Stavanger kan ikke akseptere kommunenavnet «Nord-Jæren» Det er et must. Med andre ord, neifolket lever på hver sin navnekolde. Det er så inderlig illustrerende. De sier «nei», men sier ikke hva som skal til for å slå seg sammen. Hva har «neifolket» i delegasjonen fra Sandnes krevd som Stavanger har sagt nei til? Ikke en tøddel så vidt meg bekjent. Her ga Stavanger fra seg mye, for å få Sandens med på laget. Men desto mer som ble lagt på bordet, desto tydeligere ble neiet fra Sandnes. Sandnes klarer seg best alene i dag, sier de. For 55 år siden kjempet de for å gjøre Sandens større. De skrek på kommunesammenslåing så det gjallet i fjellveggen på Dalnuten.

Vi støtter prinsipp-dokumnetet slik det foreligger. Vi skulle gjerne hatt bedre tid. Men jeg tror ikke det hadde endret noe. Hvis vi gjør et skjørt dokument skjørere, smuldrer det bort. Det er det ikke verdt.

Det er det letteste i verden å si nei til kommunesammenslåing. At vi ikke skal ha endring. Kommunestrukturen har vært under endring fra formannskapslovene ble innført. Stavanger var en liten kommune i 1964. Sandnes var enda mindre. Så gikk utviklingen sin gang og begge vokste. Nå har de vokst sammen. Det er på tide at kommuenstyrene gjør også det! Måtte innbyggerne stemme for storkommune.

 

Takk

 

**OBS! Denne artikkelen ble første gang publisert for 9 år siden.**