I dag står et leserinnlegg på trykk i Grimstad Adressetidende, ført i tastaturet av vår gruppeleder Arnt Gunnar Tønnessen. En god, velformulert tekst om hvorfor Venstre sier klart nei til pakken fra innvandringsministeren.
Derfor sier Venstre nei
I avisens leder lørdag 13.2. blir forslaget til innstramminger i asylpolitikken omtalt. Særlig får Venstre kritikk for å ha avvist hele pakken slik den ligger nå. Jeg vil her kort kommentere hvorfor jeg mener det var riktig av Venstre på nasjonalt nivå å gjøre nettopp det. Men før jeg gjør det vil jeg minne om at vi snakker om medmennesker som kommer fra konflikter og lidelser som jeg tror det er umulig for oss å fatte. La oss også huske at de som kommer til Norge er en meget liten andel av av de menneskene som er på flukt i Europa. Norge kan ikke hjelpe alle, og de vi skal gi ly, skal være mennesker som har rett på opphold. Men når disse menneskene kommer, skal vi sørge for at de kan finne seg til rette her, og bli godt integrert i de lokalsamfunnene de bosetter seg i.
Så til saken. Venstre har i to omganger denne stortingsperioden støttet innstramminger i asylpolitikken. Siste gang var før jul, og første gang var i 2013. VG hadde en interessant artikkel samme dag som lederen stod på trykk som viser den lange rekken av tiltak man ble enige om i 2013, men som departementene enda ikke har klart å gjennomføre. Etter min mening vitner det om dårlig gjennomføringsevne, og man må spørre seg om ikke iverksetting av disse tiltakene, kunne betydd mye for å unngå den ukontrollerte tilstrømmingen vi så på slutten av 2015.
Debatten nå står imidlertid om pakken innvandringsministeren sendte ut på høring etter forliket i desember. Venstre mener at dette er en pakke og må behandles som det. Det er to hovedgrunner til å avvise denne pakken.
Den første årsaken er at tiltakene i stor grad bygger på antakelser og påstander som fagmyndighetene og andre i høringsrunden har vist at ikke stemmer med virkeligheten. La meg gi tre eksempler:
Påstand 1 fra departementet: Asyltilstrømningen kan føre til at sekundærinnvandringen (familiegjennforening), kan bli enda høyere enn antallet som søker asyl.
Fakta: 1. januar 2016 bodde det 138.000 flyktninger i Norge, og 50.000 familietilknyttede. Altså går det nærmere tre flyktninger på hver som kommer på familiegjenforening.
Påstand 2 fra departementet: «Departementet antar at dette (lengre tid til familiegjenforening), vil kunne gi familiemedlemmene et bedre utgangspunkt for sin integreringsprosess»
Fagmiljøet sier: Dette fremstår som en spekulativ antagelse uten faglig innhold. Barn spiller en svært viktig rolle i integreringsarbeidet. Blant annet som fordi de gjennom skole og fritidsaktiviteter blir et bindeledd mellom voksne med og uten innvandringsbakgrunn.
Påstand 3 fra departementet: Enslige mindreårige sendes til Norge for å kunne søke familiegjenforening og hente familien hit. Dette er de såkalte Ankerbarn.
Fakta: I perioden 1996 til 2005 var det i snitt 4% av barna som fikk familiegjenforening, altså et meget lavt antall.
Den andre hovedårsaken til å si nei, er at disse tiltakene i omfattende grad bryter med internasjonale avtaler og menneskerettigheter, og med forliket som ble inngått før jul.
I forliket står følgende: «Norge skal oppfylle sine forpliktelser etter internasjonale konvensjoner». Høringsinstanser som UNE, UDI, IMDI, Helsingforskomitèen, Unicef, NOAS, Barneombudet, Røde kors og Norsk Folkehjelp mener imidlertid at flere av forslagene er i strid med internasjonale konvensjoner og at de folkerettslige sider ved forslagene ikke er ordentlig utredet.
I tillegg mener Venstre at flyktningenes rettsikkerhet svekkes gjennom forslagene. Dette er stikk i strid med forliket hvor det står: «…en generell effektivisering og forenkling av regelverk og praksis for behandling av asylsøknader må ikke svekke asylsøkernes rettsikkerhet.»
Venstre vil ikke være med på å drøfte hvor omfattende vi skal bryte internasjonale forpliktelser, eller svekke rettssikkerheten til mennesker på flukt. Vi vil heller ikke støtte tiltak som bygger på feil, og antakelser fra en statsråd som ikke forholder seg til det Stortinget har blitt enige om. Jeg er imidlertid sikker på at hvis regjeringen kommer med en ny pakke med tiltak som har luket ut de feil som det opprinnelige forslaget hadde, og som i større grad er i tråd med Stortingets vedtak, så vil Venstre mer en gjerne bidra konstruktivt til at disse blir vedtatt.
Urolige tider kaller imidlertid på ansvarlige politikere, politikere som evner å se de lange linjene, som holder hodet kaldt og hjertet varmt
Det har vært sagt og skrevet mye om språkbruken til Listhaug, jeg skal ikke si så mye om den her, men språk skaper holdninger, og holdninger kan føre til handlinger. Noen av begrepene som har blitt brukt fra statsråden er utenfor enhver anstendighet. Jeg tenker for eksempel på utsagnet om at flyktninger ikke skal bæres på gullstol og frasen om godhetstyranni. Eller at de de som sier de ikke er bekymret for sine barns fremtid nå, lyver.
Vi lever i urolige tider og det er forståelig at man kan bli bekymret for utviklingen. Urolige tider kaller imidlertid på ansvarlige politikere, politikere som evner å se de lange linjene, som holder hodet kaldt og hjertet varmt. Politikere som sår frykt, høster hat. Det er bare å lese sosiale medier og lytte til samtalene om det temaet, så ser en tydelige tendenser til at vi er i ferd med å bevege oss fra fremmedfrykt til fremmedhat i deler av befolkningen. Da Roosevelt ble president sa han: «Det eneste vi har å frykte er frykten selv.» Kanskje vi nettopp i den situasjonen vi er i bør høre på en av de aller største politikerne i det forrige århundre, fremfor å kaste oss på en stemningsbølge, og gjennomføre tiltak bygger på feil og mangler og i tillegg fører til at landet vårt bryter internasjonale forpliktelser.
Tekst: Arnt Gunnar Tønnessen, gruppeleder Grimstad Venstre