Venstre mener at det var en riktig og viktig endring da Stortinget i 2012 vedtok krav om kompetanse for undervisning, og tok et skritt bort fra allmennlærertankegangen der læreren skulle kunne litt om alt. Etter Venstres syn skal alle elever ha en lærer som har god og oppdatert kompetanse i det faget vedkommende faktisk underviser i. Det handler om å ha gode og trygge lærere som er motiverte, og som kan formidle faglig og oppdatert kunnskap til elevene sine.
Venstre støttet også endringen i juni 2015, der kompetansekravene for å kunne undervise i norsk, matematikk, engelsk, samisk og tegnspråk også ble gjort gjeldende for de lærerne som var ferdig med sin utdanning før 1.1.2014. Endringen innebærer en overgangsordning slik at kompetansekravet ikke skal ha noen umiddelbar konsekvens for de lærerne dette gjelder, men derimot sikre at de skal kunne ta studier og eksamen for å formalisere kompetansen sin i løpet av de neste 10 årene. Kun Senterpartiet stemte imot dette.
Hvorfor kompetansekrav for alle?
Så hvorfor stemte Venstre for at kompetansekravene skal gjelde alle lærere, også de mange, mange lærerne som er dyktige og inspirerende medarbeidere i skolen, og som har jobbet der i mange år?
Den ene grunnen er at formell kompetanse har en reell verdi. At noen setter seg på skolebenken for å tilegne seg ny kunnskap, oppdatere seg på fagfeltet sitt, utfordre egne faglige vurderinger sammen med andre, teste seg selv på en eksamen – alt dette er utelukkende positivt, til gunst for samfunnet og den enkelte.
Den andre grunnen har med forpliktelsen overfor elevene å gjøre. Vi kan ikke dele elevgruppen i to og si at for noen er det viktig at de har lærere med formell kompetanse i faget de underviser i, mens det for andre ikke er så viktig. Vi må ikke komme i den situasjonen at foreldre diskuterer hvorvidt barna får en ny lærer eller en gammel lærer – om de får en lærer utdannet i nytt system eller i gammelt system. Alle lærere skal inneha den samme kompetansen, og de som har en naturlig høy kompetanse på bakgrunn av mange år i skoleverket, skal få mulighet til å formalisere den.
Den tredje grunnen handler om lærernes status. Lærernes interesseorganisasjoner har vært opptatt av dette i lang tid, og det er et viktig spørsmål. Lærerne er grunnmuren i fremtidens kompetansesamfunn, og den viktigste innsatsfaktoren for en bedre skole. De burde sammenlignes med høystatus- og høytlønnede grupper som for eksempel leger, advokater, ingeniører osv. Disse yrkesgruppene har krav om stadig påfyll av kunnskap for å kunne utøve yrket. Ofte ender debatten om status opp i en debatt om lønn. Men høy lønn og høy status skapes ikke i et vakuum, det kommer som resultat av målrettede prioriteringer. Høyere status kommer som resultat av høyere krav til nyutdannede gjennom den femårige lærerutdanningen som nå er på plass, av krav til bestemt kompetanse for å utføre bestemte oppgaver, og av mulighet, rett og plikt til å holde seg oppdatert på sitt fagfelt gjennom videreutdanning.
Omkamp og videre prosess i Stortinget
Under Stortingets budsjettdebatt om utdanning i desember 2015 fremmet Senterpartiet sammen med KrF og SV et forslag om å reversere vedtaket fra juni samme år. Det støttet ikke Venstre. Først og fremst fordi en budsjettdebatt er dårlig egnet til rene omkamper. Skal saken debatteres på nytt, bør det skje slik at Stortinget får anledning til å gå grundigere til verks enn i en budsjettprosess der svært mange andre saker behandles samtidig.
Det får Stortinget snart anledning til. Arbeiderpartiet har levert et representantforslag om «konsekvenser av innføringen av kompetansekrav for alle lærere», som betyr at Stortinget får en egen sak om temaet til behandling i februar/mars 2016.
Det ser Venstre fram til, fordi kritikken av saken har tydeliggjort at det er behov for avklaringer på flere områder. Vårt utgangspunkt er at det er ønskelig og viktig med kompetansekrav for alle, men vi er åpne for justeringer som hindrer eventuelle uønskede konsekvenser.
Mulige forbedringspunkter i ordningen
Kritikken har i hovedsak handlet om tre forhold: Kapasitet i utdanningssystemet, finansiering av videreutdanningen, og utilsiktede konsekvenser for lærerne i 10-årsperioden.
Det ene forholdet er hvorvidt kapasiteten i videreutdanningssystemet er tilstrekkelig til å håndtere det store antallet lærere som vil søke slik utdanning. Kunnskapsdepartementet har anslått at det er behov for et sted mellom 33 000 og 35 000 studieplasser i løpet av de neste 10 årene, altså 3500 studieplasser i året. Kunnskapsdepartementet har slått fast at «Departementet vurderer dimensjoneringa av vidareutdanningsordninga som tilstrekkeleg for at skoleeigarane skal kunne oppfylle dei nye kompetansekrava i løpet av ein tiårsperiode.» Budsjettforliket med Venstre styrket satsing på etter- og videreutdanning ytterligere. Venstre stilte spørsmål til kunnskapsministeren om dette senest i budsjettdebatten, og fikk der bekreftet at systemet er godt nok dimensjonert, forutsatt at kommunene bruker den dispensasjonsadgangen de har. Vi ser likevel fram til en grundig behandling av dette i Stortinget, inkludert hvilke konsekvenser det vil ha hvis kommunene ikke bruker dispensasjonsadgangen i stor nok grad. Venstre har mange ganger foreslått å utvide antall studieplasser i videreutdanningssystemet, og gjør det gjerne igjen.
Det andre forholdet handler om hvem som skal betale for videreutdanningen. I dag kan man få støtte til videreutdanning gjennom en vikarordning, som gir skoleeier tilskudd til vikar mens læreren studerer, eller en stipendordning som gir læreren mulighet til å velge å redusere arbeidstiden eller studere på fritiden mot betaling. Felles for begge ordningene er at de ikke dekker lærerens utgifter fullt ut, og at læreren følgelig må arbeide mer enn studiepoengprogresjonen tilsier. Utdanningsforbundet har på sin side lagt til grunn at når videreutdanning i realiteten er blitt en nødvendighet, så gjelder hovedtariffen og alle kostnader skal dekkes av arbeidsgiver. Dette er ikke en urimelig tolkning etter Venstres mening. Det er nødvendig å klargjøre hvordan dette vil håndteres, med utgangspunkt i at kostnader som pålegges av staten som hovedregel også må dekkes av staten.
Det tredje, og mest omfattende, forholdet handler om konsekvenser for de lærerne som innen de neste ti årene må ta videreutdanning for å kunne undervise i norsk, matematikk, engelsk, samisk eller tegnspråk. For eksempel blir det påpekt at lærere som i dag ikke jobber i skolen, i praksis ikke vil kunne søke seg tilbake ettersom inntak til videreutdanningen går gjennom skoleeier. Det blir påpekt at det blir umulig for en lærer uten videreutdanning å bytte skole, og at nyutdannede lærere vil gå foran erfarne lærere i køen ved interne omdisponeringer av undervisningstimer. Det blir påpekt at virkningen av lovbestemmelsen er annerledes enn lovgivers intensjon, på grunn av hvordan kommunene fortolker og praktiserer bestemmelsen.
Rett og plikt til etter- og videreutdanning
Representantforslaget som Stortinget skal behandle gir en god anledning til grundig å diskutere hvordan slike konsekvenser kan møtes. Kan vi for eksempel lage overgangsordninger der de eldste lærerne som uansett vil være pensjonister når 10-årsperioden er omme, er unntatt kravet? Er det hensiktsmessig å instruere kommunene om at man ikke kan diskriminere lærerutdannede uten videreutdanning ved ansettelser og interne omprioriteringer i 10-årsperioden? Kan vi opprette studieplasser som lærere som i dag ikke jobber i skolen, kan søke direkte på i stedet for å gå gjennom kommunen? Kan vi utforme videreutdanningssystemet slik at mer av utdanningen gis desentralisert og som nettundervisning? Kan vi la lærere gå opp til eksamen uten å følge undervisningen, i alle fall i bestemte tilfeller? Venstre har ikke konkludert – men vi tar disse spørsmålene, og andre innspill vi får, inn i diskusjonene på Stortinget.
Tett knyttet til disse spørsmålene er debatten om rett og plikt til etter- og videreutdanning. Regjeringen har lovet å innføre rett og plikt «på sikt». Men selv om ordlyden ikke slår det fast, så er vi i realiteten nær en reell plikt i dag for lærere som underviser i norsk, matematikk, engelsk, samisk eller tegnspråk. Da er det på tide å ta debatten om rettighetsfesting fullt ut – i første omgang for gruppen lærere som er omfattet av overgangsordningen på 10 år.
En retorisk spisset debatt
Det er grunn til å knytte noen betraktninger til debatten om kompetansekrav i seg selv. Det har vært brukt sterk retorikk: Loven er gitt «tilbakevirkende kraft», er «i strid med Grunnloven», mange tusen lærere er «avskiltet over natta» og «stemplet som ukvalifiserte». Slik begrepsbruk tjener ingen sider i debatten. Ingen lov er gitt tilbakevirkende kraft. Det utvikles stadig oppdaterte krav i mange yrker, uten at det av den grunn stilles tvil om kompetansegrunnlaget til de med utdanning i yrket. Det er ingen straff eller skade knyttet til formalkompetanse, og det bør man være særlig bevisst på når man diskuterer skolen.
Venstre er innstilt på å finne gode løsninger som sikrer at vi har mange nok lærere, og at de lærerne vi har er motiverte og faglig og pedagogisk oppdaterte. Vi er svært fornøyde med den store satsingen vi har bidratt til å få på plass etter 2013 både når det gjelder lærerutdanning og etter- og videreutdanning, og vi er innstilt på at kompetansekravene får en innretning som trekker i samme retning: Økt status for lærerne, flere gode lærere og en stadig bedre norsk skole.