På den ene siden av bordet: Norsk Tipping, eid av staten og under instruksjon av regjeringen og i ytterste konsekvens av Stortinget selv.
På den andre siden av bordet: ExtraStiftelsen, styrt av 30 ideelle og frivillige organisasjoner som arbeider med helse- og rehabiliteringsformål. Kreftforeningen, Landsforeningen for hjerte- og lungesyke, Mental Helse, Norsk Handikapforbund og en rekke andre.
En av forhandlingspartene er dypt uenig i premissene for lovendringen. Denne uenigheten har kulturministeren valgt å se bort fra, og det samme gjorde Stortingets flertall. Det er egentlig ganske oppsiktsvekkende.
Endringer i regelverket for private spill
Bakgrunnen for saken er dette: I Norge gjelder enerettsmodellen, som sikrer at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto har enerett på private pengespill over en viss størrelse. Det er det mange gode grunner til. De siste årene har ExtraStiftelsen hatt en særposisjon der Norsk Tipping har vært operatør for spillet, mens ExtraStiftelsen har delt ut overskuddet til helse- og rehabiliteringsformål. Overskuddet for Extra-spillet er noe annet enn Norsk Tippings øvrige overskudd, som er blitt fordelt til idrett, kultur og humanitære formål.
Norge har fått kritikk fra ESA for hvordan regelverket for private spilltilbydere har blitt praktisert, og har endret regelverket til en mer generell og konsesjonsbasert ordning. Det er bra. Extra-spillet passer ikke inn i den nye modellen slik den er utformet, og følgelig skal spillet overtas av Norsk Tipping mot at helse- og rehabilitering fortsatt ivaretas som formål. Så langt er alle enige, og dette er det ingen som betviler: Extrastiftelsen må forholde seg til det nye regelverket på linje med andre aktører.
Til hvilken pris?
Spørsmålet er til hvilken pris. Uenigheten handler om hvordan denne prosessen er håndtert, og om størrelsen på vederlaget for overdragelse.
Regjeringen har gjennomgått hva ExtraStiftelsen har fått utbetalt de siste årene, og foreslår på den bakgrunn at helse- og rehabiliteringsformålene tilgodeses med 6,4 prosent av Norsk Tippings overskudd. Dette, argumenterer kulturministeren, betyr at de får omtrent like mye som nå. ExtraStiftelsen mener at premissene for regnestykket er feil, og at 9 prosent er en riktigere fastsettelse. Det når døve ører, og blir av Høyres saksordfører omtalt som «tenk på et tall».
Her er det to helt vesentlige forutsetninger som må belyses: Hvem eier spillet? Og har helse- og rehabilitering historisk fått mindre utbetalt enn Stortinget forutsatte? Her har regjeringen og Stortinget gjort for dårlig research.
Eierskap til Extra
Spørsmålet om eierskap er sentralt i denne debatten. Regjeringen har lagt til grunn at Norsk Tipping og ExtraStiftelsen har delt eierskap til spillet Extra. Dette er ExtraStiftelsen dypt uenig i, og noe sånt har heller ikke dekning i avtalen mellom partene. Når kulturministeren blir konfrontert med dette, viser hun til formuleringer i gamle årsmeldinger. Men det er altså ikke disse som gjelder. Det som gjelder er avtalen mellom ExtraStiftelsen og Norsk Tipping. Og i den avtalen snakkes det om delt eierrådighet, som i jussen er noe ganske annet enn eierskap.
Det kan også legges til at Riksrevisjonen plikter å føre tilsyn med alle Norsk Tippings eiendeler, men har aldri ført tilsyn med spillet Extra. Det er spesielt at Stortinget går inn for noe som tilsynelatende hviler på en så grunnleggende feil.
Verdien av spillet Extra
Eierskap har naturligvis konsekvenser for verdifastsettelse. Det foreligger to vurderinger av stiftelsens verdi. Den ene av konsulentselskapet Oslo Economics, som vurderer verdien av Extra til et sted mellom 2 og 5,3 mrd kroner. Den andre av Norsk Tipping selv, som anslår verdien til 600.000 kroner. En gang til: 600.000 for et spill som omsetter for 1 mrd. kroner årlig. Regjeringen og stortingsflertallet legger ensidig Norsk Tippings vurdering til grunn.
Hvorfor er verdien på spillet viktig? Fordi ExtraStiftelsen er underlagt stiftelsesloven. En stiftelse kan ikke ta ut verdier av selskapet eller benytte overskudd til annet enn formålet. Det er derfor det er en stiftelse og ikke et aksjeselskap. Styret i stiftelser kan heller ikke gi bort verdier i stiftelsen som gaver til andre – eller overføre stiftelsen til andre til underpris. Da kan styret bli holdt ansvarlig for brudd på loven.
Men det er det Stortinget påla styret i ExtraStiftelsen å gjøre.
«Operatørgodtgjørelsen»
Bak hele denne debatten ligger det en størrelse som kalles «operatørgodtgjørelsen». Dette er en avgift på 27,5 prosent av overskuddet av Extra-spillet, etter at premier er utbetalt og driftsutgifter dekket. Helse- og rehabiliteringsformålene er de eneste som må betale en slik avgift av spilloverskuddet, og gjennom årene har 1,4 mrd. kroner gått til dette i stedet for til helse og rehabilitering. Bakgrunnen for denne «godtgjørelsen» er todelt: Betaling for markedstilgang, og kompensasjon fordi spillet Extra kan medføre mindre inntekter for Norsk Tippings øvrige spill, og dermed mindre overskudd til idrett og kultur. Om avgiftens størrelse er rimelig, er vanskelig å si. Norsk Tipping er unntatt offentlighetsloven.
Venstre legger til grunn at da Stortinget 20. juni 1997 slo fast at den daværende Stiftelsen Helse og Rehabilitering skulle forvalte overskuddet av Extra-spillet i tråd med konsesjonsvilkårene, så var det fordi helse- og rehabiliteringsformål skulle tilgodeses med overskuddet fra spillet, og ikke andre formål selv om de også kan være gode.
Jeg tror vi kan slå fast at hele den såkalte operatørgodtgjørelsen og størrelsen på denne er resultatet av en dårlig kontraktsforhandling mellom stiftelsen og Norsk Tipping for mange år siden. Spørsmålet blir da: Er det riktig at Stortinget i lovs form viderefører en slik historisk urett? Bør Stortinget pålegge helse- og rehabiliteringsformålene – som eneste formål – å fortsette å betale denne godtgjørelsen for et spill de ikke lenger eier?
Tapt mulighet for satsing på ungdomshelse
Venstre la fram et forslag om en mellomløsning der helse- og rehabiliteringsformålene tilgodeses med 7,7 prosent av overskuddet. Denne løsningen ble lagt fram i forståelse med ExtraStiftelsen og under forutsetning av at dette vil løse floken i forhandlingene med Norsk Tipping. Dette skjedde i en felles forståelse om at 1,3 prosent da skal øremerkes ungdomshelseformål.
Ungdomshelse er et forsømt område i norsk helsepolitikk. Regjeringen har varslet en ungdomshelsestrategi i løpet av 2015, men den har blitt utsatt. I mellomtiden har Helsedirektoratet for eksempel stoppet bevilgningene til Senter for ungdomshelse, samliv og seksualitet (SUSS) og dermed fjernet ett av de få tilbudene for en sårbar gruppe.
Ja, men hva med idrett og kultur?
Men hvis Stortinget gir mer enn 6,4 prosent av overskuddet til ExtraStiftelsen, vil det gå ut over de øvrige formålene, argumenterer kulturministeren. 90 millioner mer til helse og rehabilitering gir 90 millioner mindre til idrett, kultur og humanitære formål, hevder hun. Men dette baserer seg på to feil.
For det første øker størrelsen på Norsk Tippings overskudd årlig med mange ganger så mye som de 1,3 prosentene til ungdomshelse vil utgjøre. 1,3 prosent av overskuddet utgjorde i 2014 54,6 millioner kroner. I 2014 delte Norsk Tipping ut 258,7 millioner kroner mer enn året før. Siden 2004 har Norsk Tipping gjennomsnittlig delt ut 159,4 millioner kroner mer enn året før, hvert eneste år.
Jeg forutsetter for øvrig at både Norges Idrettsforbund og de mange barne- og ungdomsorganisasjonene som utgjør de øvrige formålene vil kunne stille seg bak en satsing på ungdomshelse, som også er i deres interesse.
Kulturdepartementets to tunger
For det andre hevder altså Norsk Tipping at pengene fra operatørgodtgjørelsen slett ikke går til andre formål, slik kulturministeren argumenterer over. Jeg siterer fra departementets lovforslag:«I 2005, i forbindelse med ny beregningsmetode for operatørgodtgjørelsen, tonet imidlertid Norsk Tipping ned behovet for en slik kompensasjon for fremtiden. Departementet mener at man derfor kan legge til grunn at betaling for markedstilgang gjennom Norsk Tippings markedsapparat har vært det dominerende hensynet bak operatørgodtgjørelsen siden 2005.» Altså: De andre formålene taper ikke hvis godtgjørelsen forsvinner.
Så departementet taler med to tunger. Hva pengene i realiteten har gått til, er vanskelig å si. Norsk Tipping er, igjen, unntatt offentlighetsloven.
Det er altså ikke slik at at de som her argumenterer for at helse og rehabilitering skal behandles skikkelig, vil idretten og andre til livs. Venstre stod for eksempel på for full mva-kompensasjon for idrettsanlegg i statsbudsjettforhandlingene – en kamp vi kommer til å fortsette -, og vi har løftet bevilgningene både til kultur, til frivillige og til humanitære organisasjoner i årets budsjett. Men dette må skje på rimelig og rettferdig vis.
Ekspropriasjon
Spillkonsesjonen for Extra-spillet løper ut 31.12. Dette er årsaken til at saken ble hastebehandlet, og til at ExtraStiftelsen eller medlemsorganisasjonene for eksempel ikke fikk anledning til å si sin mening på en høring i Stortinget.
Dette sender et veldig dårlig signal. Signalet er: Vi regner med at dere likevel kommer til å signere denne avtalen. Dere har i praksis ikke noe valg. 6,4 prosent av overskuddet er det eneste alternativet, selv om dette er basert på en historisk tvilsom verdioverføring og selv om det er uenighet om eierskap og verdifastsettelse.
ExtraStiftelsen har brukt ordet ekspropriasjon om dette. Jeg synes ikke det er en veldig urimelig bruk av ordet.
Makta rår
Jeg vet ikke hva ExtraStiftelsen har tenkt å gjøre nå. Jeg frykter at de gjør som regjeringen og stortingsflertallet ønsker: Føyer seg og signerer en dårligere avtale enn de er berettiget. Men jeg håper at saken ikke er avsluttet. Som kulturministeren sa i debatten har stiftelsen anledning til å ta saken til rettsapparatet.
For et liberalt parti som historisk har stått opp for sivilsamfunnet og frivilligheten og mot slike maktgrep fra embedsmannsstaten, er dette trist. Jeg er ikke overrasket over alle Stortingets partier – for noen partier går dette inn i en forutsigbar tradisjon. Men jeg er skuffet over at bare Venstre og Miljøpartiet De Grønne tok stod opp for de frivillige helseorganisasjonene og stemte for en mer rettferdig løsning.