Kjernen i innlegget til Kjetil Tandberg oppfatter jeg dithen at planutvalget ikke skal gi råd i saker som fremlegges. Til dette ønsker jeg å komme med noen betraktninger. For det første mener jeg at noe av hovedintensjonen til planutvalget er nettopp å komme med råd og politiske føringer. Dette gir forutsigbarhet og mer «kjøtt på beinet» til administrasjonen når de skal fatte vedtak i liknende saker senere. For det andre mener jeg at rådene i mange tilfeller vil frembringe flere nyanser og imøtekomme flere hensyn. For å illustrere dette så er saken på Bjørkestøl et godt eksempel.
Tiltakshaver søker om å fradele en tomt med behov for å bygge nesten 300 meter ny vei i et område som ligger ca 1,5 km fra sentrum. Planutvalget sier nei til dette og det jeg oppfatter fra innleggene fra Tandberg og avisens redaktør, er da at det i fremtiden skal settes sluttstrek der. Venstre mener derimot det må være rom for alternative løsninger som kan være fordelaktig både for søker og for kommunen. Tilleggsforslaget (anmodningen) fra Venstre var i korte trekk å anbefale tiltakshaver to ting;
- Endre søknaden ved å fradele forlengelse av eksisterende veg og bebyggelse (utnytte eksisterende infrastruktur bedre)
- Spille område inn i neste revisjon av kommuneplanen.
Her er det vanskelig å se at tiltakshaver har noe å tape? Det er full handlefrihet til enten å gi opp prosjektet eller imøtekomme politiske signaler og dermed både få fradelt en tomt og potensielt få bygge mange flere boliger. Det er ikke sikkert dette er et ønske for søker, men det er sendt et politisk signal som fikk enstemmig tilslutning i planutvalget. Det håper vi grunneier også er tilfreds med…
En registrerer at Lillesands-Postens leder setter spørsmålstegn ved at Venstre har vært mot alle store boligprosjekter i Lillesand og at det således var merkelig å be om ytterligere boligområder. Dette er vel en sannhet med modifikasjoner og kommuneplanen er vedtatt med også Venstres stemmer. Venstre har påpekt at vi har store arealreserver hva gjelder boligutbygging med et vekstmål på 1,3 %. På den annen side ser vi også at markedet vil regulere dette i stor grad selv. Det Venstre derimot ønsker er et boligbyggeprogram som kan gi kommunen enda større styringsmulighet hva gjelder de økonomiske investeringene som skal gjøres i tiden som kommer. Venstre mener at det siste vi trenger er en liberal dispensasjonspraksis utenfor områder avsatt til boligbygging – den tid bør være forbi i en vekstkommune som Lillesand. Ressursene bør kanaliseres i en mer fremtidsrettet planlegging som gir gode boligområder til folk flest, som gir bedre kommuneøkonomi og som gir en best miljø- og klimaeffekt.
Det fremføres også av leder at det naturlige hadde vært å nedlegge bygge- og deleforbud. Det er ikke hensiktsmessig i denne saken da grunneier ikke har et rettslig grunnlag for å bygge noe som er i strid med fremtidig planlegging. Her kan søknaden enkelt og greit avslås uten videre begrunnelse eller planlegging.
Debatten i planutvalget for denne ene tomten var forholdsvis lang og omfattende med mange gode argumenter i flere retninger. Grunnlaget for at Venstre sier nei til en tomt med behov for å bygge 300 meter ny vei og ligger over 150 meter fra nærmeste nabo, er at vi ikke kan se at dette er bærekraftig utvikling på sikt. Det er for mange ubesvarte spørsmål knyttet til lovpålagte oppgaver som; vann, avløp, vei, renovasjon, skoleskyss, trafikksikker skolevei og hjemmebaserte tjenester. I tillegg kommer andre utgifter fra det offentlige, som tele, strøm, beredskap osv. Flere av disse spørsmålene ba Venstre om å få utredet av administrasjonen i forkant av at saken skulle behandles, men fikk ikke noe fullgodt svar. Dette er forhold som kan avklares i en reguleringsplanprosess og de økonomiske kostnadene kan potensielt deles på flere enheter.
I Lillesand kommune bor 73 % av befolkningen i definert tettsted, mens tilsvarende tall i Kristiansand er 96 %, Søgne 86 % og Grimstad 84 %. Driften av 1 km infrastruktur som deles på 30 boenheter er langt mer samfunnsøkonomisk enn å dele det på én boenhet. Alle trenger ikke bo tett og fortetning bør ikke være eneste løsning for vekst, men Venstre mener at et så sentralt område ikke kan perforeres med en enkelt fradeling. Området ligger ca 400 meter fra hovedkollektivaksen i Lillesand og det er sterke sentrale og regionale føringer på at her må det tenkes helhetlig og fremtidsrettet. Området er avsatt til landbruks-, natur-, og friluftsareal i kommuneplanen og ikke til boligbygging. Da fremstår det desto merkeligere å skulle bygge her. Det fremkommer også helt klart gjennom plan- og bygningsloven at dersom en skal bygge, må dette gå veien gjennom kommuneplanen – ikke via dispensasjon.
Det uthuler planverket dersom alle skal få bygge der de vil og gir IKKE kommunen forutsigbarhet hva gjelder planlegging av skoler, barnehager, institusjonsplasser og alle andre lovpålagte tjenester som skal leveres. Da tenker jeg ikke på denne ene boligen, men summen av alle dispensasjonene – hvor skal streken settes? Som et avsluttende apropos etter ekstremværet «Synnes» herjinger kan en liberal dispensasjonspraksis fort føre til regresskrav mot kommunen fra en høyst oppegående forsikringsbransje dersom noe tilsvarende skulle hende. Dette fordi slike dispensasjonssaker ikke har blitt kartlagt på en tilfredsstillende måte og da må kommunen ta ansvar når tillatelse innvilges. Det er Lillesand kommune og kommunens innbyggere som må betale for denne utviklingen gjennom økte kostnader og gebyrer til befolkningen forøvrig.
Espen Hovde, Venstre