Det har de siste årene pågått en konsolideringsprosess mellom museene i Buskerud. Dette arbeidet har endt opp i nyetablerte Buskerudmuseet, der 15 museer er slått sammen med en felles administrasjon. Direktøren som ble ansatt i fjor har allerede forlatt skuta, og det med en sluttpakke på 1,6 millioner. Gjennom media ble vi tidligere i år gjort kjent med at det var samarbeidsproblemer innad i organisasjonen og mistillit mot direktøren. Det er åpenbart en krevende øvelse å slå sammen 15 eksisterende enheter. Til det kreves både faglig kompetanse, gode prosesser for samarbeid og dialog, samt en god ledelse.
Det var innledningsvis i konsolideringsprosessen sagt at museenes kompetanse skulle styrkes blant annet ved at det skulle ansettes flere håndverkere, kvalifiserte arkivarer osv. I stedet ser vi at det motsatte skjer, og at tilbudene blir dårligere år for år. Sigdal museum var inntil for få år siden et bygdetun fullt av aktiviteter og tilbud. Utstillingen åpnet første helga til stor glede for hele bygda. Museet var åpent hver dag, og det var husdyr på tunet, brødsteking i bakerovnen og guidene ga «mini-konserter» på helt vanlige hverdager. I tillegg var det et utall lag og foreninger som holdt til på Folkemusikksenteret, og treskjærergruppa hadde eget arbeidsrom i den ene av bygningene på tunet. Sørgelig nok er dette tilbudet rasert i løpet av de siste fire årene.
Stiftelsen Buskerudmuseet har ikke klart å tilføre Sigdal museum verken håndverkere, arkivarer eller kompetanse på annet vis. Alle lag og foreninger er borte, og treskjærergruppa har flyttet til ungdomsskolen. I år ble ikke sommerens utstilling åpnet før det nærmet seg juli. Museet var åpent bare i helgene, til og med i fellesferien. Museet er bare en skygge av hva det en gang var. På nettsidene til Buskerudmuseet beskrives virksomheten som en «samfunnsaktør som gjennom dialog og et mangfold av opplevelser ønsker å gi mennesker mulighet til å forme samfunnet ved å bruke kunnskap om historien. […] Buskerudmuseet ønsker en tett dialog med samfunnet for å utvikle et levende og vitalt museum som er rustet til å møte framtidens utfordringer.» Dette gjelder i hvert fall ikke for Sigdal museum. Her er det verken tett dialog med samfunnet eller noe som kan minne om et vitalt museum.
Et museum er en kunnskapsbank, læringsarena og møteplass på tvers av alder og kjønn. Det er en unik arena for samhandling og opplevelser og bidrar gjennom aktivitetene sine til at det skapes bånd og tilhørighet mellom folk. For små bygder blir denne arenaen en del av limet i samfunnet, og gjennom tilbud som konserter, kurs, utstillinger osv. binder det folk sammen. Derfor er det så viktig at vi har museum og kulturhus. I Sigdal hadde vi et museum som fungerte utmerket inntil for fire år siden. Men dette var ikke bra nok, og det var nødvendig med konsolidering. Det er på tide at konsolideringen tas opp til diskusjon. Fungerer den som den skal? Jeg vil si nei. Ansvaret er pulverisert og den lokale styringsretten er borte. Sigdal kommune betaler 760.000 kroner i året til Buskerudmuseet, men hva får vi igjen for det?
Det sterkeste argumentet for at flere museer skal slå seg sammen er selvfølgelige at de store kan bidra med kompetanse til de små institusjonene. I Buskerudmuseet er imidlertid de tredje største og mest kompetente museene ikke med! Både Drammens Museum, Blaafarveværket og Norsk Bergverksmuseum står utenfor. Hvordan er dette mulig? Det må være av aller største betydning i denne type organisasjon at det er noen store aktører med. Det de kan bidra med av kompetanse og erfaring er av så stor betydning for småmuseene. Dette er bare en av de tingene som gjør at konsolideringen ikke er troverdig. Hvordan skal man klare å bygge opp enda et kompetansemiljø innenfor museumssektoren i Buskerud uten at de store aktørene er med?
På hjemmesiden til Buskerudmuseet står det følgende: «Buskerudmuseet ønsker gjennom sitt arbeid å synliggjøre hvilken reell verdi vi bringer tilbake til samfunnet for de bevilgningene vi mottar. Vi skal sikre en økonomisk forsvarlig drift av våre avdelinger og gjennom vekst og utvikling rettferdiggjøre de bevilgninger som vi ber om fra våre støttespillere.» Det må mer til enn en stilfull hjemmeside for å overbevise meg om at bevilgningen de mottar fra Sigdal kommune er berettiget, i hvert fall.
Sigdølingene har drevet museet på utmerket vis siden 1941. De har vært stolte av bygdetunet med alle bygningene som er flyttet fra gårder i dalføret, og de har vært stolte av å kunne vise fram bunader, gjenstander m.m. i de årvisse utstillingene som åpnet hvert år i juni. Det har vært stort lokalt engasjement, og sigdølingene har opplevd museet som en felles arena. Slik bør det fortsette, med lokal styringsrett og med aktiviteter for alle lag av befolkningen.
Noen må ta diskusjonen om hva som er konsolideringens innhold og form og hva kostnaden av denne prosessen egentlig er. Hva får vi igjen, og hva mister vi underveis i denne prosessen? For meg er det i hvert fall åpenbart at Sigdal museum er under styrt avvikling. Håper det er noen der ute som kan overbevise meg om noe annet.
Hilde Roland
Sigdal og Eggedal Venstre