Skrevet av Per A. Thorbjørnsen, gruppeleder Venstres bystyregruppe
Det er ikke minst fantastisk å se hvordan frivillige organisasjoner og enkeltpersoner har tatt ulike initiativ til å bidra til løsninger både lokalt, i frontlandene som tar i mot flyktningene og i nærområdene. I går reiste stavangerkvinnene Sissel Beate Askeland og Kathrine Middelthon til Athen. Der skal de bidra i en stor flyktningeleir som er drevet av myndighetene. De skal distribuere klær og utstyr som er sendt med lastebil fra Stavanger. I tillegg skal de dele ut vann, mat, medisinsk utstyr og andre nødvendigheter. De kaller seg «Dråpen i havet (avd Stavanger)» Sammen med mange andre har de samlet inn klær, utstyr og penger fra private folk i Rogaland. Facebook-gruppen for innsamlingen fikk flere tusen følgene bare timer etter at den ble opprettet. Et utrolig frivillighetsinitiativ.
I helga har jeg vært på møte i landsstyret og landskonferanse i Venstre. Venstres leder, Trine Skei Grande, brukte tid på flyktningene i sin tale til oss tillitsvalgte, og landsstyret vedtok en uttalelse med overskriften «Flyktningkrisen krever økt innsats fra Norge». Denne kronikken er i stor grad basert på dette. Landsmøtet i Venstre i april sa ja til at Norge må ta i mot 10 000 flyktninger fra Syria. Vi var først ute. Når krever vi oppfølging både i statsbudsjett og i kommunene. Jobben er ikke gjort!
Situasjonen har utviklet seg dramatisk bare siden april 2015. Flyktningeleirene i nærområdene er sprengt og det er nå mer enn 500 000 mennesker som har flyktet over Middelhavet og gjennom Europa. I sommer så jeg flyktninger komme til den greske øya Samos. Familier langs veiene. Men nå i høst strømmer flyktningene til Samos. Det ble anslått at nærmere 3000 mennesker gikk i land. Alle vil videre. Noen så langt som til Norge. Vi ser hele familier på flukt og en økende andel barn som flykter alene. Barn som flykter fra det brutale regimet i Eritrea og fra urolighetene i Afghanistan. Norge har et moralsk ansvar for å hjelpe folk som flykter fra nød, krig og elendighet.
Vi må bidra til en større innsats i nærområdene. I humanitær sammenheng er vi en stormakt som forventes å vise vei. Jeg er derfor glad for at Norge leder giverlandskonferansen sammen med Tyskland og at bistandsbudsjettet aldri har vært større. Den beste måten å tenke integrering i samfunnet på er gjennom arbeid. Derfor trenger vi målrettede tiltak for å sørge for sysselsetting av nye nordmenn. I dag er vi altfor passive til å nå et mål alle er enige om. Vi må tenke kreativt i integrerings- og bosettingsarbeidet.
Vi må begynne tidlig, helst rett etter endt opphold på transittmottak. Gjennom midlertidig arbeidstillatelse, gründerveiledning, praksisplasser i næringslivet og arbeidslivsguide kan vi sørge for at nyankomne flyktninger holder seg i aktivitet, lærer språk og forståelse for den samfunnskontrakten vi har i Norge. I den situasjonen vi er i må vi tenke nytt om bosetting og integrering, og da er det viktig å slippe nye aktører til.
Denne uken ble Venstre kontaktet av SOS barnebyer som gjerne vil bidra til å bosette enslige mindreårige. Sammen med samfunnsinnovatørene i Socentral vil de forsøke å etablere en barneby for enslige mindreårige slik de har gjort i flere andre europeiske land. Vi må dele på ansvaret stat, kommuner, organisasjoner og frivillige.
Venstre snakker ikke om milliarder. Dette handler om mennesker. Det skal vi aldri glemme. Mange har snakket om kostnadene ved å ta imot flyktninger. Det vi må huske er at de kostnadene blir mye større hvis vi ikke lykkes med integreringen, hvis alle menneskene som kommer hit ikke lykkes med å skape seg nye liv. Jo flere som ikke kommer i jobb, jo dyrere blir det for samfunnet. Derfor må vi huske at flyktningkrisen handler om mennesker. Vi må være kreative, og skape en dugnad der også flyktningene selv er med. Dere som er vi lokalpolitikere har en viktig oppgave: Å se menneskene og å se mulighetene de representerer.
Det er veldig mange kreative løsninger kommunene kan skape i den situasjonen vi er i nå. Vi må tenke nytt om språkopplæring – kanskje skal vi gi nyankomne en spårkvoucher de kan bruke til å få opplæring der de ønsker det – for eksempel på en arbeidsplass – i stedet for å sende alle gjennom det samme opplæringsløpet. Vi må skape flere praksisplasser der folk kan få en sjanse til å vise hva de kan. Kommunene kan ha flyktningeguider og språkguider, og kartlegge den kompetansen flyktninger sitter på. Vi må skape åpne møteplasser for å bringe folk sammen, og la frivilligheten og idrettslagene delta i den dugnaden vi skal gjennomføre.
Europa opplever den største flyktningkatastrofen siden andre verdenskrig. Det haster med å hjelpe flyktningene som har kommet til Europa og til Norge. Norge må gjøre mer. Samtidig må vi planlegge for at situasjonen vil kunne vedvare over en lang periode og kreve mye av oss alle. Ingen kan sette seg på sidelinjen. Det verste mennesker på flukt kan oppleve er å ikke bli møtt med forståelse og vennlighet i landet de søker tilflukt. Alle kan bidra. Venstre håper vi kan være kreative og sammen skape en dugnad der også flyktningene selv er med.
Kronikken stod også på trykk i Rogalands Avis.