http://www.adressa.no/pluss/article11531966.ece
Politikk er en salig blanding av følelser og fakta som på sitt beste ender opp i sunn fornuft. Akkurat nå er sunn fornuft å ta i mot flere flyktninger – i verdens rikeste land.
De siste ukene har jeg drevet intens lokal valgkamp i mitt nærmiljø i Malvik. Det slår meg hvor heldig vi er som har det så utrolig bra. Det er velstand nesten over alt. Velstelte hager, nye hagemøbler, store griller, steinlagte gårdsplasser der det gjerne står to nyere biler, nymalte vegger – og prektige dører å banke på. Jeg blir faktisk litt overveldet, men burde ikke bli det. Jeg har selv god jobb på Solsiden, og bor i et stort hus der det står to biler i gårdsplassen. Jeg jobber på Solsiden og bor på «solsiden» på Saksvik. Det er altså ingen grunn for meg til å moralisere over at mange har et like bra som oss.
Nær fornuft
Det er heller ingen grunn til å moralisere over at det i en valgkamp er de nære spørsmålene som dominerer. Det er ikke slik at dem jeg møter bak de flotte dørene har urimelige ønsker for kommunen sin. Det er de nære spørsmålene om god eldreomsorg, om god skole- og oppvekstmiljø for ungene, bedre kollektivtrafikk, rettferdig ordning for bomveiene, en ny skole eller et nytt samfunnshus. De er opptatt av en framtidsrettet løsning for jernbanen og flere tilbud i nærmiljøet. Det er heller ingen grunn til å moralisere over at noen vil ha asfalt i gata, sykkelveier eller at de ikke liker eiendomsskatten. Alle disse ønskene viser jo bare at folk er opptatt av sine og av sitt nærmiljø – det er bra.
Fjern fornuft
I en hektisk valgkamp får vi bilder fra Middelhavet og fra grensene til vårt Europa. Flyktninger som drukner på veien, en gutt som ligger død på stranden, familier som forserer piggtrådgjerder. Det er bra at det appellerer til våre innerste følelser om at vi bare må hjelpe – det er en moralsk forpliktelse som trumfer det «fornuftige». Av og til er det nødvendig – og slik er det nå. Det er millioner på flukt fra det krigsherjede Syria. De er hjelpeløse ofre for en politikk, en krig, de ikke har ansvar for. I nabolandet er det allerede så mange flyktninger at vi ikke kan vente at det skal tas imot enda flere. Det er selvfølgelig fornuftig å hjelpe alle de som er på flukt nærmest der de kommer fra. Fakta er at dette ikke fungerer, derfor flykter de videre til dit det tross alt er mulig å få levelige vilkår.
Moralsk opprørt
Jeg blir moralsk opprørt når jeg møter folk som sier vi har ikke råd, eller plass, til 8000 flyktninger ekstra i Norge. Jeg blir moraliserende også – er det virkelig mulig å si nei. Selvfølgelig har vi råd til det i verdens rikeste land. Vi har råd til det også, og vi har råd til å ta i mot enda flere som er rammet av en katastrofe. Det er utfordrende å få til en god integrering, selv om de som kommer har et ønske om å gjøre en jobb slik de har gjort der de kommer fra. Det er ikke en gjeng snyltere som er på vei. Det gjøres regnestykker av ulik karakter om vi kan tjene på dette eller ikke – om det truer vår velferdsstat og vår kultur. Jeg har ikke et slikt pessimistisk syn, men uansett dreier dette seg ikke om penger, men om personer – kall det gjerne å sette folk først. Det moralske dilemmaet er at vi ikke gjør nok.
Torgeir Anda i Signert Adresseavisen 9.9.15