Anja Johansen, 2.kandidat for Venstre til Nordland fylkesting og ved kommunevalget i Vågan
«Vil du ha dette barnet, da?» spurte legen som mora mi oppsøkte da jeg var på vei. Det var seinhøsten 1968. Studentopprør og politisk omveltning prega vår del av verden. Tilgang på stadig sikrere prevensjon og endring i synet på seksualitet og moral førte til det vi i dag kan kalle den seksuelle revolusjonen. Men endringene nådde ikke alle kroker av Europa eller Norge like kjapt. Foreldrene mine levde som samboere, ei samlivsform få hever brynene over i dag. På skolen sørga en kollega for at det ble hørt av både mi gravide, ugifte lærermor og andre da hun sa «Jeg skjønner ikke at Aslaug ikke forlater byen med skamma si.»
Kort oppsummert seira optimismen og kjærligheten. Jeg kom til verden i en veikant i Lofoten nærmest synkront med den første bemanna månelandinga. Foreldrene mine gifta seg, og så kom to søsken. Første gang mamma fortalte om den avgjørende svangerskapskontrollen var jeg ganske ung. Historien om den lykkelig gravide som ble stilt det umulige spørsmålet om å sette til verden et ønska barn eller vike for samfunns(u)moralen, har uten tvil satt sitt preg på hvem jeg er. Og sagt med få ord er jeg mor til tre egne unger, bonusvoksen for to andre, lærer (som elsker jobben sin!), likestillingsaktivist, ofte seint ute, bokorm og Venstre-velger sia jeg i 1987 første gang, og med høytidsfølelse, la stemmeseddelen i valgurna.
Grovt regna er jeg født midt mellom innføringa av og 100-årsjubileet for de Castbergske barnelovene. Juristen og politikeren Johan Castberg var pådriveren bak et sosialpolitisk og rettslig nybrottsarbeid. Fram til 1915 hadde barn født utafor ekteskap bare familietilknytning til mora si og var ikke del av farens slekt. De nye lovene ga tilnærma juridisk likestilling mellom «lausunger» og barn født i ekteskap. Dette skjedde så langt fra uten bruduljer! Lovforslaget var ytterst kontroversielt; mange mente at det nå var fritt fram for synden og at både ekteskapet og familielivet ville gå til grunne.
Venstre-mannen Johan Castberg ble en av de viktigste grunnleggere av den norske velferdsstaten. Med barnelovene ble Norge et foregangsland i kampen for barns livssituasjon og oppvekstvilkår, og Castberg hadde introdusert barnet som et rettslig selvstendig individ, 75 år før FNs barnekonvensjon knesatte dette som en grunnleggende menneskerettighet. I dag vokser unger flest her i landet opp i trygge og omsorgsfulle omgivelser. Men likevel er det sånn at altfor mange barn og unge fremdeles opplever en vanskelig oppvekst og mangler rettssikkerhet. Under stortingsdebatten for 100 år siden ble følgende sagt: ”Man maa komme bort fra den gamle barbariske ordningen at barn skal straffes for foreldrenes forseelser og forbrytelser”. Tankene mine går til debatten rundt de såkalte lengeværende asylbarna. Til medias foto av små, druknede «lykkejegere» i Middelhavets bølger.
Som et menneske med Venstre i ryggmargen har det ofte vært belastende å bli stilt til veggs hva angår partiets rolle som støtteparti for FrP, vi drar mildt sagt i ulik retning på mange felt. Jeg er imidlertid stolt av å gå til valg for et parti som utsetter seg for noen skraper i lakken for å få gjennomslag for sin politikk for velferd, utdanning, næring og miljø. Politikk er ikke det umuliges kunst, men kompromissets. Jeg er stolt av Venstre, ikke minst av partiets ungdom, som først tok til orde for å ta imot mange flere kvoteflyktninger fra Syria. Jeg er glad for at vi vil gi barn som får innvilga opphold i Norge, varig opphold; at vi kjemper for at Norge signerer og ratifiserer FNs klageordning for brudd på barnekonvensjonen og at vi vil gi barnevernet omsorgsansvaret for enslige asylbarn i alderen 15 til 18 år – slik barnevernet har det for enslige norske mindreårige. Jeg håper mange nok velgere vil gi meg mandat til å jobbe for langt flere helsesøstre i skolen, for mer gratis kjernetid i barnehage for familier som trenger det mest og for Venstres mange øvrige tiltak for fattigdomsbekjempelse.
De Castbergske barnelovene var et viktig skritt i et stadig pågående likestillingsarbeid som handler om alt fra kjønn og sosial klasse via livssyn og funksjonsevne til nasjonalitet og andre identitetsfaktorer. Som «politisk dyr» finner jeg de fleste saksfelt spennende, men jeg gløder mest for utdanning, miljø og alt som kan puttes i båsen for likestillingspolitikk. I Venstres politikk finner jeg de beste løsningene for å forene enkeltmenneskets behov og utviklingsmulighet med vårt felles ansvar for kollektivet. Det går raskt mot valgdag. Valget handler om å gi tillit – til enkeltmennesker, til ideologi, til gjennomføringskraft. Hver og en av oss må spørre seg om hvem vi identifiserer oss med, om hvem vi vil skal jobbe for det vi tror på. Jeg er kandidat både til kommune- og fylkestingsvalget. Ta en titt på Venstres program lokalt, på fylket og nasjonalt. Jeg er viss på at du vil like det du finner. Godt valg!