Fatima og Mohammed bodde i Aleppo med sine tre barn. Naive som de var hadde de fått de tre barn. En dag kom krigen. Naive som de var gjemte de seg i huset sitt da det ble bombet. To av barna døde. Naive som de var trodde de aldri det kunne skje dem. Deres elskede Aleppo, med to millioner mennesker lå i grus. Naive som de var tenkte de aldri på at det kunne skje, at en leder bomber sitt folk. IS-soldater var på vei inn. Flykte? Fra alt? Fra mormor også? Kanskje naivt å tro de kunne klare det, men de kom seg til havet. En smugler sa han hadde båt. I sin naivitet betalte de for reisen. De så ham aldri mer. En smugler til sa han hadde båt. De betalte for reisen. Naivt. Båten var liten og havet var stort. Naivt å legge utpå. Like før den greske øya kantet de. Mor druknet. Naivt å legge utpå, når man ikke kan svømme. Far og sønn kommer seg til Ungarn. Naivt å tro det de kunne gå, men de klarte det. Men de var så slitne, og hadde det så vondt. Noen ga dem mat. Naivt. En hjelpearbeider smilte, naivt. Naivt å hjelpe dem her, sa en. Mange stemmer hørtes i Europa. Mumle, mumle, mumle, mulle. Naive flyktninger. Naive hjelpere. Vi må hjelpe der de er sa en. Hørte ikke, hva sa du? Naivt å tro man kan diskutere på jernbanestasjonen i Budapest. Tusenvis av naive flyktninger overdøver stemmene. Alle her er lykkejegere, ropte en. Da ble det helt stille. Alle så på han som ropte. Han var den eneste på perrongen med dress og teaterbilett i lomma. Forvirret så han på tusenvis av alvorlige ansikter. Unnskyld, sa han lavt, jeg var visst litt….!
Ole Morten Vegusdal