I den siste tiden har det versert en del innlegg i lokal media og på igjerstad.no om sosialismens ”flotte” ideologi. Jeg har vanskelig for å la dette stå uimotsagt.
Sosialismen har en relativ klar og uheldig binding til fagorganisasjonene. Fagorganisasjonene er til for å bedre arbeidsvilkårene for fagorganiserte arbeidere i faste stillinger. Ingen andre. Det kan se ut som at de mener at arbeiderlønninger skal være høyest mulig, uten å ta hensyn til hva som blir konsekvensene av dette.
Når noen skal ha mer, må andre betale for dette. Når bedrifter blir dyrere å drifte grunnet økte lønnsomkostninger, sitter bedriftslederne igjen med noen få alternativer:
• De kan øke sine egne priser på varer og tjenester for å finansiere merkostnadene, hvilket medfører at kundene må betale for lønnsøkningen – hvilket ofte fører til at kundene kjøper varene sine andre steder.
• De kan effektivisere arbeidsplassene, slik at færre ansatte kan utføre samme jobb som den opprinnelige arbeidsstokken utførte. Dette kan skape monotone arbeidsoppgaver i form av samlebåndsarbeid i spesielt produksjons- og monteringsbedrifter – og derved økt sykdomsfravær grunnet overbelasting på enkelte kroppsdeler. Det kan skape stressende arbeidsplasser med påfølgende dårlig arbeidsmiljø, da alt blir kjørt opp et gir – med påfølgende økning av antall folk som trenger psykisk hjelp og sykemelding.
• De kan erkjenne at å opprettholde arbeidsplassene i Norge blir for dyrt. Dette medfører at bedriften legges ned i Norge, og gjenoppstår i et lavkostland – og ute av øyesyn og reglement for norske myndigheter for å ivareta arbeideres rettigheter om arbeidsforhold. Norske arbeidsplasser går tapt.
• Bedriftene kan legges ned. Det er en tragedie for gründerne som hadde satset alt for å realisere sin bedriftsidé. Norske arbeidsplasser går tapt.
Ut fra denne tankerekken, er det ikke urimelig å påstå at sosialismen er ansvarlig for den inflasjon som har pågått i Norge siden tidlig 70-tallet, som begynte med skyhøye lønninger til oljearbeidere. Dette fortsatte med krav fra andre yrkesgrupper om at de var ”like mye verdt”.
Hva så med alle andre? Er ikke vi ”like mye verdt”? Alle vi som tilhører den store gruppen av mennesker som ikke kan gå til en sjef og fortelle at de trenger mer til livets opphold for å dekke inn økt prisstigning. Det være seg:
• Pensjonister, uføretrygdede og sosialklienter som må betale mer for varene de kjøper i butikken, uten å kunne forvente reell kompensasjon for merkostnadene.
• De fleste næringsdrivende. Det er harde vilkår som møter folk som prøver å skape sine egen (og andres) arbeidsplasser. Mange bukker under. I følge Bisnode.no viser ferske tall at antall norske konkurser i uke 32 var 50 stk, i uke 33 122 stk, i uke 34 95 stk og i uke 35 110 stk.
• Studenter og skoleelever.
• Folk som ofrer sin tid for frivillighetsarbeid eller familiemedlemmer (f eks små barn eller syke foreldre).
Tydeligvis er sosialismen svært usosial og segregerende. Det blir dyrere å være fattig og uten fast jobb. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Bare for at arbeidstakere anser det som en menneskerett å ha råd til minst tre utenlandsturer i året. Partier som velger å inngå blokkfellesskap med sosialistiske partier etter valget, må gjøre dette vel vitende om hva sosialisme innebærer i praksis.
—
Jan Eivind Braaten,
Listekandidat for Venstre i Gjerstad.