På lederplass i Moss Avis etterlyses de borgerlige partienes syn på bosetting av flyktninger fra Syria. Venstre er veldig glad for at det i Moss kun er ett parti som ikke ønsker å følge opp den forpliktelsen vi har påtatt oss som nasjon. Alle de andre partiene stemte i bystyret for å ta i mot 32 flyktninger fra Syria i 2015 og 2016 i tillegg til vedtatt flyktningekvote.
Muslimer, kristne og andre troende og ikke-troende er grupper som flykter fra ekstremistiske islamister fordi de blir forfulgt og drept. I valgkampen har igjen argumentet om at vi heller bør hjelpe flyktningene «der de er», kommet opp. Alle partier utenom ett påpeker, rimelig nok, at det er riktig å gjøre begge deler.
Det er ikke alle vi kan gi eller kjøpe beskyttelse til i nærområdene. Noen er forfulgt eller utsatt også i nabolandene, uavhengig av internasjonal bistand. Det er disse individene kvoteflyktningsystemet er til for å beskytte. Derfor er Norges vedtak om å hjelpe 8.000 som kvoteflyktninger i dag det eneste trygge alternativet de har til å forsøke å komme seg ut av nærområdet på egenhånd.
Vi kan altså ikke hjelpe alle «der de er» og «der de er» er som eksempel også ute på Middelhavet. Her der det tusenvis som kommer fra Syria om bord i de utallige båtene. Å hjelpe båtflyktningene er altså også å hjelpe Syria-flyktningene «der de er». Men det er heller ikke slik at alle fra Syria skal hjelpes innenfor de 8.000. Det er mange andre «ordinære» flyktninger som kommer i tillegg.
Hvem er så disse som vi skal hjelpe ekstraordinært? Politiske aktivister, journalister eller dommere kommer fort på kant med myndighetene eller en av de mange fraksjonene i opposisjonen. Assads nettverk og aktivistgruppene er også til stede i nabolandene og utøver press og forfølgelse der.
Statsløse palestinere har ofte flyktet mange ganger. Da krigen i Syria brøt ut, huset de selv mange hundre tusen flyktninger fra krigen i Irak tilbake på 2000-tallet. Mange av disse var palestinere hvis familier hadde flyktet fra Palestina i 1948. De har ikke statsborgerskap noe sted. Nabolandene er ofte bekymret for den palestinske «balansen» i egen stat – de flest har mange hundre tusen palestinske flyktninger allerede. Libanon har allerede tvangsreturnert statsløse palestinere til Syria – med fare for deres liv og helse.
Flyktninger med spesielle medisinske behov. Her kan mange kjøpes hjelp til i nabolandene. Det er imidlertid mange tortur- og krigsofre som krever ekstraordinær kirurgisk og mental helsehjelp. Det kan også være andre kompliserte medisinske forhold der tilbudet i nærområdet kommer til kort.
Utsatte sårbare grupper og minoriteter. Her vil de aller fleste i realiteten være avhengig av beskyttelse i nærområdet – selv om den ikke strekker til – fordi de er så mange. Det er imidlertid eksempler på at for eksempel enker med barn og andre kvinneledede «husstander» blir «fritt vilt» i flyktningleire eller andre steder der flyktningene holder til. Dette er derfor en relevant kategori for gjenbosetting i Norge.
Argumentet om å avlaste nærområdene er derfor ikke bare en konsekvens av at det er «fullt», men også av at noen individer og grupper rett og slett ikke kan beskyttes der. De må beskyttes utenom nærområdet.