Det ble ikke stort og flott, det ble fortsatt smått og godt. Grendene fant sammen i gjensidig respekt for hverandres særegenheter og styrker. Ikke minst gjorde de det med hensyn til innbyggerne der de bor og demokratiet.
I mange tiår hadde Hallingdølene vært dårlig representert i det offentlige styre og stell. På Stortinget var det mest folk fra Drammensregionen som skulle snakke deres sak, men de ikke kunne så mye om landbruk i distriktene eller reiselivets behov. I antall var de ikke flere innbyggere enn et boligområde i storbyen heller, selv om arealene var store og naturen storslått.
Nå ville innbyggerne i Hovet, Hol, Leveld, Trøym, Lykkja, Lio, Geilo, Nesbyen, Rukkedalen, Sundre, Sundalen, Åsgardane, Tuppeskogen, Bromma og Golreppen at deres stemme skulle bli hørt. Da måtte de stå samlet. De satte seg så ned for å finne ut hvordan de best kunne styre seg selv og få mest og best mulig tjenester for sine innbyggere i fremtiden. Innbyggerne på Flå fikk også være med, men de og Gulsvik snakket også om å gjøre det samme med sine naboer lenger sørover.
Det første de gjorde var å bli enige om hva de faktisk var enige om, og viktigst var det å bevare de samfunnene de bodde i og ha mulighet for å utvikle de i fremtiden. Skoler, barnehager, eldrehjem, lege, tannlege, m.m. skulle være der de var, og det skulle det være i overskuelig fremtid. Det var hvor folk bodde og trengte tjenestene som skulle avgjøre dette, ikke hvor sjefene og administrasjonen satt.
Selv om de flyttet kommunens yttergrenser, forble grendene og bygdene akkurat som de var. Siden det er størrelsen på skolen og sykehjemmet som avgjør om tjenesten er gode, ikke størrelsen på kommunen og hvor yttergrensa går, forble også skole og helsetjenestene like gode som før. Det ble bare litt lettere å komme til spesialister og det var ikke lenger nødvendig reise til Hønefoss eller Drammen.
At noen var rike og noen var fattige, at enkelte hadde mange turister og andre slet, la de ikke vekt på. Når de ble en enhet fikk jo alle gleder av godene og ressursene, og gode tjenester til alle innbyggerne ble satt først. At det betydde at de måtte dele på ressursene var uvesentlig. Det gjorde jo bare at alle deres venner, kolleger og familier i andre grender fikk et bedre og mer likeverdig tilbud. Det bidro også til at bosettingen i alle grendene ble bevart.
Så skulle de samarbeide om tjenestene de var for få til å klare godt nok alene, eller hvor de manglet kompetanse. De som jobbet med drift av eiendommer og infrastruktur, skulle fortsette å bo og jobbe der de holdt til i dag. Og siden det var like mange elever, eldre og bygg som trengte vedlikehold, ble heller ingen sagt opp.
I tillegg ville de utnytte kontorene de hadde, og ikke bruke mye penger på å bygge nytt og stort. Dessuten var de administrative arbeidsplassene viktige for bosettingen i grendene. De fordelte derfor de administrative jobbene mellom seg slik at de fikk omtrent samme andel av de administrative jobbene som de hadde i dag. I stedet for å ha mange skolesjefer og få lærere, ble det én skolesjef og flere lærere. De med ansvar for arealplanlegging satte seg sammen, og slik fikk de utnyttet felleskompetansen bedre. På den måten unngikk man også at noen ble saksbehandler for byggeprosjekter til naboer, (u)venner eller slekt.
For at de fleste offentlige tjenestene skulle være tilgjengelig der folk bor, ble de enige om å beholde et servicetorg med god oversikt i dagens bygdesentra. Det skulle også være noen fra NAV og andre tjenester tilstede i sine tidligere lokaler ukentlig eller ved behov. Uansett så ordner vi jo i dag det meste på email og telefon, og er sjelden på kommunehuset.
For å sikre at alle skulle få være med å bestemme og at lokalkunnskapen ble ivaretatt i styre og stell, ble de enige i at alle grendene skulle være representert i det nye kommunestyret. For å gjøre det enkelt slo de sammen de tidligere kommunestyrene til et nytt kommunestyre, og beholdt de gamle kommunegrensene som mandatkretser de neste valgene. Hvor lenge de skulle fortsette slik, fikk være opp til de som kom senere. Og tro det eller ei, de som ble valgt. var like opptatt av å bevare grendene selv om kommunegrensene var flyttet. De opprettet dessuten et grendestyre i hvert bygdesentrum som kunne gi råd om saker som bare angitt dem. I de tilfeller når rådene fra grendestyret var enstemmige, måtte kommunestyret ta hensyn det. Det skulle bare være én ordfører og én rådmann.
Slik bygde de broer over gamle stridigheter, en sterk kommune og en trygg fremtid for sine innbyggere og næringsliv.