Men det er ikke det. Det er ikke skjønnlitteratur, fantasi eller diktning. Det er ikke dypt, utfordrende, offensivt eller kreativt. Det er en vassekte, reell politisk ambisjon, utformet og implementert av den sittende posisjonen i Buskerud fylkeskommune. Knusktørr og ambisjonsløs som bare asfalt kan være.
Jobb nummer én er asfalt altså
Jeg har et problem med en-sakspolitikere som gir inntrykk av at bare vi fikser x, y eller z, ja da skal du se at det løser seg. De som roper at mer – eller mindre – lekser er svaret i skolen. Mer eller mindre forskning fikser verdiskapingen, mer eller mindre arbeidsledighetstrygd eller større eller mindre kommuner er det som skal til for å få sving på sysselsettingen. Eller at flere og bedre veier er svaret for et fylke med mange, krevende utfordringer. For de vet jo at det ikke fungerer sånn. Alle vet jo at det er mer komplekst enn som så.
At organisasjoner, lobbyister og interessegrupper løfter enkeltsaker har jeg forståelse for. Det er jobben deres. Når NHO roper opp behovene til næringslivet, fellesforbundet om sine ansattes pensjoner, de bibliotekansatte om bibliotekets fortreffelighet og NOAH om pelsdyrenes ve og vel – så gjør de den jobben de er satt til å forvalte sine medlemmer eller finansiører. Sånn skal det være.
Vår jobb som politikere er å lytte, og så gjøre prioriteringer basert på den informasjonen vi har til rådighet innenfor «et balansert budsjett». Og akkurat der begynner folk å gjespe og snur seg til noen andre med litt mer futt i frasparket.
Det selger jo ikke så bra. Kan du tenke deg noe mer skrekkelig for en informasjonssjef enn at noen går til valg på «et balansert budsjett»? Jeg grøsser ved tanken selv…
Men hva er egentlig jobben vår? Det er å sørge for at befolkningen i vår valgkrets lever så gode liv som mulig. Det inkluderer både gamle og unge, rike og fattige, syke og friske og ikke minst både i dag og i fremtiden.
I den grad det kan finnes en jobb nummer én for politikere så er det folkehelse. Dess flere som beveger seg, er i arbeid, tar vare på seg selv og sine og holder seg friske i både ånd og legeme, dess bedre blir for alle.
Det innebærer en skole som gir en god utdannelse, et arbeidsmarked der det er plass til alle, et fritidstilbud som er utfordrende og underholdende, et samferdselssystem som er trygt og effektivt, en luftkvalitet vi kan leve i, en bruk av naturen som er tilpasset slik at også de med bevegelseshemminger kommer seg opp og frem osv. Det er alle de små grepene som til sammen gjør den store forskjellen.
Et godt samfunn blir målt på hvor gode vi er til å fange opp de med utfordringer, hvor gode vi er til å planlegge for fremtidige behov og hvor godt vi forvalter ressursene på vegne av både oss selv og kommende generasjoner. I et slik perspektiv er det like viktig å bruke ressurser på planleggere, vannkvalitet og kommuneplanenes samfunnsdel som på veier, parkeringsplasser og asfalt. Innholdsleverandører og identitetsskapere som kultur og kulturminnevern, museer og biblioteker er like viktige for integrering, vekst og utvikling som universell utforming, bruk av naturen, dedikerte sykkelveier og trygg skolevei. Skolenes infrastruktur og bygningskvalitet er like viktige som kommunenes oppfølgingstjeneste og lærernes kompetanse.
Vi trenger alt, for alt henger sammen med alt.
Vår viktigste jobb er å legge til rette for en kreativ, skapende og lyttende fylkeskommune som tar vare på alle, uavhengig av hvor ressurssterke de er. Gode veier er viktig, og vi skal selvsagt fortsatt vedlikeholde så godt vi kan. Men det er ikke jobb nummer én. Det er én jobb blant mange.
