Organisasjonen Skeiv Ungdom har bedt fylkespartiene om å svare på noen viktige spørsmål: Hva mener du er de største utfordringene for LGBTI+-mennesker i Nordland, og hvordan kan fylket gjøre det bedre? Har LGBTI+-mennesker like gode forutsetninger for å leve gode liv som heterofile cispersoner? Hvordan skal vi løse det store selvmordstallet blant bi-personer? Kan fylket gjøre noe? Er det enkle tiltak fylket kan igangsette for å forenkle hverdagen for de som er trans?
Svært mye har forandra seg fra da alt som ikke var innafor heteroboksen var ikke bare utafor boksen for det aksepterte, men også kriminalisert av et samfunn som bygde på ideen om heterofili, kirkelig inngåtte ekteskap og familier med biologiske foreldre og deres barn som det aksepterte. Utvidelsen av rettighetene til LGBTI+-mennesker har skjedd parallelt med økt kunnskap blant folk flest. Økt kunnskap reduserer fordommer, toleranse og empatisk evne vokser; resultatet blir ei mentalitetsendring. Vi våger påstanden om at folk flest i dagens Norge har ei heilt anna innstilling til LGBTI+-mennesker enn hva realiteten var for noen tiår sia.
Det er likevel ingen tvil om at rammene for «det normale» fortsatt er for trange og at flere hundreår med usedvanlig stor interesse for og avgrensning av folks seksualitet (med kirka og øvrige myndigheter i front) skaper en bakgrunn som gjør det vesentlig vanskeligere å være LGBTI+-menneske enn hetero. Sterkt kjønnsstyrt tenking, klart atskilt i enten «rosa» eller «blått», er dessverre et dominerende tankesett (og like tøvete og skadelig for alle). Det kan på mange vis oppleves kaotisk nok å være ungdom eller å bli kjent ved nye sider ved seg sjøl, oppdage at man er i brytningsfaser. Hvis man så, i en for mange sårbar alder, erkjenner at man bryter med «det normale», det som enten er «blått» eller «rosa» og uansett entydig hetero, får mange det tøft.
Vi tror det viktigste vi kan gjøre er å fortsette det jevne arbeidet med å skape større rom for menneskelig mangfold. Lett å si, ikke så lett å gjennomføre – ellers hadde vi vært kommet lenger. Men uansett hvilken del av identiteten vår som gir opphav til diskriminering, tror vi nøkkelen ligger i de holdningene som kommuniseres der folk møter folk, alle steder fra barnehagen til skolen, på arbeidsplassene og i det offentlige og frivillige kultur- og idrettslivet. Tydelig kommunisert aksept av mangfoldet blant oss mennesker og ditto tydelige motstand mot holdninger som innsnevrer rommet for dette mangfoldet er viktigste virkemiddel – parallelt med systemendringer.
På fylkesnivå vil nok likestilling mellom LGBTI+-mennesker og hetero cispersoner mest dreie seg om praktisk tilrettelegging, eksempelvis kjønnsnøytrale toalett i bygg. Mer gjennomgripende systemendringer ligger under statlig nivå, eksempelvis mulighet for å kunne identifisere seg uten å måtte velge M eller F, mulighet for å kunne endre juridisk kjønn uten å måtte gjennomgå kjønnskorrigerende operasjon, mulighet for kirkelig vigsel uten baluba, adgang til å bli blodgiver, osv.
I forbindelse med diskriminering på grunnlag av hudfarge snakker vi om at å være «fargeblind» er målet. Den dagen vi ikke har et oppheng på folks seksualitet, den dagen vi ser personer og ikke lesber, homoer, heteroer, transer osv, da har vi nådd et avgjørende likestillingsmål. Hvor likestilte vi enn liker å mene at vi er i Norge, «kjønnsblinde» er vi overhodet ikke. Vi tror likevel på de små skrittene som heile tida gjør at aksepten for mangfoldet vokser. Vi har ei klar forventning om at antallet mennesker som trakasseres på grunnlag av identitet vil synke og at lidelsen mange LGBTI+-personer påføres i dag på grunnlag av kjønnsidentitet vil synke. Dessverre betyr det at noen i lang tid framover må være villige til å konfrontere fordommer, dumskap og forakt.
Anja Johansen, leder i Nordland Venstre og 2. kandidat til fylkestingsvalget
Vilde Marie Ystmark, leder i Nordland Unge Venstre
