Kronikk av Karl M. Buchholdt – ordførerkandidat for Levanger Venstre og Andre N. Skjelstad – stortingsrepresentant for Venstre
Arbeiderpartiet partileder Jonas Gahr Støre og Arbeiderpartiets kommunalpolitiske talsperson Helga Pedersen driver gjennom to avisinnlegg i Trønderavisa, henholdsvis 4. og 8. august, nedrakking og dobbeltkommunikasjon i forhold til den helt nødvendige kommunereformen som er planlagt i Norge.
Fra Venstres side er utgangspunktet frivillighet, men vi vil ikke at et lite mindretall som sier nei skal ha vetorett. Jonas Gahr Støre, Helga Pedersen og Arbeiderpartiet vil dermed videreføre en kurs som har gitt Norge bare syv færre kommuner de siste tjue årene.
Norge er et mangfoldig land, det vil derfor ikke være mulig å sette en minimumsgrense for antall innbyggere i kommunene – derfor må det lages spesielle ordninger for kommuner hvor geografi gjør kommunesammenslåing mindre aktuelt. Uavhengig av størrelse, er dagens kommune- og fylkesstruktur ikke tilpasset fremtidens utfordringer og må derfor endres. For Venstre har det vært viktig å sørge for at det blir beholdt et folkevalgt nivå mellom kommune og stat. Venstre vil derfor at fylkene skal legges ned i dagens form, og i stedet organiseres som større regioner med folkevalgt styre.
Venstre vil ha Trøndelag som en region, både for å styrke vår konkurransekraft nasjonalt og for å kunne løse flere oppgaver lokalt. Denne nye regionen – Region Trøndelag – må få desentralisert oppgaver fra staten, være et selvstendig og fullverdig forvaltningsnivå slik som kommunene er det på lokalt nivå, blant annet er det viktig å styrke det regionale nivået gjennom å sørge for at den blir en sterk aktør for samfunnsutvikling.
Venstre vil gi innbyggerne et bedre tilbud i sine nærmiljø. Kommunestrukturen fra 1960-tallet står i grell kontrast til dagens reelle bo-, service- og arbeidsmarkeder. Mange av kommunene har ikke lenger mulighet til å ta helhetlige grep om næringsutvikling, miljøpolitikk, arealdisponering og stadig mer kompliserte og kompetansekrevende offentlige tjenester, blant annet innen helse- og omsorg.
Viktige målsettinger med kommunereformen blir derfor å sikre innbyggerne gode og likeverdige tjenester, en helhetlig og samordnet samfunnsutvikling, å bygge bærekraftige og sterke kommuner og å styrke lokaldemokratiet. Det er ikke det minste tvil om at det stadig økende omfanget av interkommunale samarbeidsløsninger skaper utfordringer for lokaldemokratisk styring og kontroll med tjenestetilbudet. Det er en utfordring at kommunegrensene ikke samsvarer med dagens naturlige bo- og arbeidsmarkedsregioner. Dette forhindrer en helhetlig samfunnsplanlegging og utvikling, noe som er avgjørende for å dekke fremtidens behov for boliger, miljøvennlige transportløsninger og næringsutvikling.
Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre skriver at «Kommuner er som alle andre organisasjoner, de er påvirket av ledelse og styring. Det er først og fremst valgene som tas over tid i kommunene som teller, ikke antallet innbyggere». Gahr Støre glemmer imidlertid å nevne en ting i sin kronikk om den kommende kommunereformen, nemlig at det er mer enn 50 år siden dagens kommunestruktur i all hovedsak ble tegnet, og at kommunene har fått betydelig større ansvar for velferdsoppgaver siden den gang. Stortinget har vært veldig flinke til å tilføre kommunene nye oppgaver. Kommunereformen skal ikke rettes mot oppgavene som ble fastsatt på 1960-tallet, den skal derimot sette kommunene bedre i stand til tre ting. For det første skal den sette kommunene bedre i stand til å håndtere oppgavene de har i dag, og for det andre skal det sette dem bedre i stand til å løse oppgaver som de skal motta fra staten i løpet av de kommende tiår.
For det tredje skal kommunereformen innebære flere arbeidsplasser i regionene. Alt for mange statlige kompetansearbeidsplasser ligger i dag i hovedstadsområdet. Flere av disse bør overføres til kommuner og regioner i fremtiden, spesielt innenfor helsevesen og velferdstjenester, men også innen miljø, regional planlegging og arealpolitikk. I tillegg vil større kommuner også gjøre det mulig å tilby flere heltidsstillinger, og ikke minst sikre tilstrekkelig med arbeidskraft i kommunene. Mange kommuner har i dag gjort seg avhengig av arbeidskraft fra vikarbyråer innen pleie og omsorg, samt at mange kommuner kjøper tjenester fra private selskaper for ressurskrevende brukere. Dette viser med all tydelighet at dagens strukturer ikke er tilpasset nåtidens behov.
Økende krav til de offentlige tjenestene vil representere fremtidens utfordringer til kommunene. Det er ikke antallet ordførere og rådmenn som skaper bolyst og trivsel i lokalsamfunnet, men at innbyggerne får de tjenestene som de har krav på. Dersom Arbeiderpartiet ikke ønsker å endre kommunestrukturen står de i veien for en modernisering av lokaldemokratiet og en bedre utvikling av velferdssamfunnet. Det er tjenestene som må være nært innbyggerne, ikke byråkratene. Kommunereformen betyr færre rådhus og færre rådmenn, men også bedre tjenester og mindre byråkrati.