Hundre år etter at Stortinget vedtok de Castbergske barnelover og gjorde Norge til et forbilde i kampen for barns livssituasjon og oppvekstvilkår, er fortsatt ikke alt like rosenrødt på dette feltet.
Som også en rekke reportasjer i ulike media har avdekket, er det skremmende mange barn som blir utsatt for vold, seksuelle overgrep eller alvorlig omsorgssvikt. Ti år etter Christoffer-saken, lever stadig noen barn med fare for å bli mishandlet til døde i sine hjem.
Det foreligger sikker kunnskap om at barn som utsettes for store påkjenninger, vold eller som er vitne til vold i hjemmet, risikerer å få store psykiske vansker og redusert livskvalitet. Flere blir selv overgripere som voksne. Og uten å generalisere for unyansert, er det tankevekkende å minne om at massemorderen Anders Behring Breivik ble utsatt for grov omsorgssvikt som barn.
I dette perspektivet burde det være en politisk hovedoppgave i et rikt velferdssamfunn å arbeide aktivt for å forebygge, eller i de minste redusere, de påregnelige skadevirkningene av en alvorlig sviktende omsorgssituasjon. I det følgende omtales noen områder hvor det er behov for initiativ og reformer.
Barnehagen er i dag det stedet utenfor familien som har mest å si for barns helse, og for å kunne gi barn de beste forutsetninger for utvikling av sosiale ferdigheter og motivasjon for læring.
Barnehagen har en enestående mulighet til å følge opp hvert enkelt barn. Den gode barnehagen skaper trygge barn som er nysgjerrige og kritiske, samtidig som de opplever glede og trivsel i samhandling med jevnaldrende og med kompetente voksne som har tilstrekkelig tid og ressurser.
Barnehager av høy kvalitet styrker også barnas språkutvikling. Norge er det eneste av 25 undersøkte OECD-land som verken har 50 prosent pedagoger eller 80 prosent ansatte med barnefaglig kompetanse.
Det er ikke nok med bare varme hender, det kreves også innsiktsfulle og kloke hoder. Derfor er det nødvendig med et kompetanseløft for ansatte i våre barnehager. Barnehagelæreutdanningen må styrkes, og det bør legges til rette for at barnehagelærere kan ta mastergrad.
Med mer kompetanse er det grunn til å forvente at flere barn som er utsatt for overgrep og omsorgssvikt blir raskere oppdaget og tatt hånd om, før skadene har blitt for store. Barnehagen er fortsatt den arenaen som i størst omfang underrapporterer bekymringer for utsatte barn.
Det er også nødvendig å sikre et kvalitetsløft ved å innføre en bemanningsnorm i barnehagene. Det er ikke likegyldig hvor mange voksne det er i forhold til antall barn.
Helsestasjonene må styrkes. Helsestasjonene er den offentlige tjenesten som kommer tettest og tidligst i kontakt med barn og deres foreldre. Tidlig innsats innebærer en god svangerskaps- og barselomsorg, tett oppfølging på årskontroller og tettere oppfølging av de barna og barnefamiliene som har behov for særlig hjelp og støtte.
Det bør gjennomføres forsøk med å flytte helsestasjonens fireårskontroller til barnehagen, hvor de kan utføres av helsestasjonenes personell med foreldrenes nærvær. En tettere dialog og samhandling mellom barnehage og helsestasjon vil ha stor nytteverdi med sikte på mer koordinert tidlig innsats.
Skolehelsetjenesten er også et viktig felt hvor det er behov for en mer aktiv og målrettet satsing med sikte på forebyggende effekt.
En fersk undersøkelse fra Fylkesmannen i Hordaland viser at halvparten av helsesøstrene som jobber i grunnskolen sier at de ikke har tid til å hjelpe barn og ungdom som forventet. Foruten økte ressurser, bør denne tjenesten nå slås sammen med PPT. I dag er samarbeidet lite koordinert. En sammenslåing vil gi barna mer helhetlig oppfølging på skolen.
En mer offensiv skolehelsetjeneste vil også, mye tidligere enn den gjør i dag, kunne avdekke, og få stanset, den omfattende mobbingen som finner sted i norske skoler. For mange setter mobbing langvarige spor. Flere faller ut av skolen og noen får hele sin tilværelse ødelagt som følge av psykiske skader.
Under opptrappingsplanen for psykisk helse (1999-2008) ble det etablert et tilbud med ettårig videreutdanning i psykisk helse for sykepleiere, helsesøstre, sosionomer og barnevernpedagoger. Det er et stort behov for å øke andelen av ansatte, både på helsestasjonen og i skolehelsetjenesten, som har denne videreutdanningen.
Vedrørende bedre tilbud for å sikre barn og unges psykiske helse, må det også bli obligatorisk at det skal finnes psykolog i alle kommunale helseteam. Dette ble foreslått av Flatøutvalget (NOU 2009:22 «Bedre samordning av tjenester for utsatte barn og unge») for snart seks år siden, men er hittil ikke fulgt opp. Flatøutvalget fremla ellers en rekke forslag for å skape bedre samordning og koordinering av hjelpetjenester rettet mot barn og unge. Men tjenestetilbudet fremstår stadig som fragmentert.
Det er behov for å gjennomgå regelverket for taushetsplikt med sikte på at barnevern, helsesektoren og barnehagene bedre kan samarbeide for å finne gode løsninger for barna. Taushetsplikten er ikke til for profesjonenes skyld, men skal ivareta interessene til de som har behov for hjelp. Ofte vil det nettopp være til deres beste at de ulike faggrupper utveksler relevant informasjon for å oppnå et best mulig resultat uten å la seg hindre av en restriktiv fortolkning av taushetspliktbestemmelsene.
Mange tiltak som ville gitt tidligere og koordinert innsats til beste for alle barn, og særlig for de mest utsatte, ble foreslått av Flatøutvalget i desember 2009. Men de fleste ble gjemt eller glemt i skuffene til Stoltenberg-regjeringen.
Nåværende barneminister Solveig Horne har ved flere anledninger vist større handlekraft enn sine forgjengere fra Ap og SV. Forhåpentligvis er hun også i stand til å realisere en politikk som fører til en mer effektiv og mer samordnet tidlig innsats. Det haster.
Forfatteren Sigurd Hoel avsluttet sitt tankevekkende essay om Om Nazismens vesen (1945) med et spørsmål om det ikke nå var på tide «å forsøke å gi menneskene en lykkeligere barndom». 70 år senere er hans spørsmål like aktuelt.
Geir Kjell Andersland
Barnerettsjurist og leder i Hordaland Venstre