For oss som lever i dag, er demokratiet en selvfølgelighet som vi tar for gitt. Realiteten er imidlertid at det tok omtrent hundre år å omdanne det Norske samfunnet fra kong Frederik VI sitt enevelde, og til et fullverdig demokrati med det vi kan definere som folkestyre på alle nivå.
Vi feiret i 2014 at det var 200 år siden «miraklenes» år, med riksforsamlingen på Eidsvoll og vår egen grunnlov. Realiteten er imidlertid at riksforsamlingen ga stemmerett og medbestemmelse til bare et lite mindretall av landets innbyggere. Det var bare menn over 25 år, som hadde matrikulert eiendom, eller inntekt over et bestemt nivå. Det var i antall ikke en større del av den totale befolkningen som fikk stemmerett i 1814, enn det var i to stater i det Sørlige Afrika som vi ikke liker å sammenligne oss med på 1960 og 70 tallet.
Internt i landet var også Danskekongens embetsverk, det som styrte i stort og smått. Her var det lensmenn, sorenskrivere, fogder og amtsmenn som styrte landet. Det var derfor en større revolusjon for den vanlige mann, når Stortinget vedtok formannskapsloven i 1837, og befolkningen selv skulle styre by og bygd. Etter at formannskapsloven ble vedtatt i 1837, ble det imidlertid ikke de store framskritt for folkestyret, før vi kommer til 1880 tallet. Men da gikk det raskt.
Etter kong Oscar II sin tronbestigelse i 1872, ble samarbeidsforholdet mellom Oscar og stortingsflertallet etter hvert svært dårlig. Stortingsvalget i 1882 ble som de fleste er kjent med et valg for eller mot parlamentarisme. Valget ente med et brakvalg for Venstre, som ble formelt dannet etter valget. Resultatet ble at Johan Sverdrup dannet den første parlamentariske regjering i Norge, og den satte fart i reformarbeidet. Stemmeretten ble utvidet i flere omganger, og almen stemmerett for alle menn over 25 år ble til slutt innført i 1898.
Den kanskje viktigste reformen for folkestyret, var imidlertid innføringen av «juryordningen» i 1887, som sikret at folk skulle bli kjent skyldige av sine likemenn og ikke av de universitetsutdannede juristene som innehadde landets dommerembeter. Det har bidratt til folks rettssikkerhet igjennom mer enn hundre år, og forhindret et klasseskille i rettsvesenet, som lett kan skapes når de som skal idømme straffer har et utdannelsesløp som gir dem en helt annen bakgrunn enn resten av samfunnet. Reformen ble imidlertid gjennomført mot sterke protester fra Høyre, som har forsøkt å avskaffe juryordningen ved flere anledninger i ettertid.
Da skytterlagsbevegelsen sin leder Ola Five, gårdbruker fra Kvam, ble innvalgt som stortingsrepresentant for Nord-Trøndelag Venstre i 1900. Så tok det ikke mange månedene før han på nyåret i 1901 fremmet et privat lovforslag om almen stemmerett for kvinner. Dette var da så radikalt bare 3 år etter at almen stemmerett for menn ble innført, at forslaget ble regelrett nedstemt i Venstres stortingsgruppe. Den påfølgende komitebehandlingen, medførte imidlertid at komiteinnstillingen endte med et forslag om begrenset stemmerett for kvinner ved kommunevalg som ble vedtatt av Stortinget.
Senere ble imidlertid et nytt forslag om almen kvinnelig stemmerett ved kommunevalg vedtatt, og trådte i kraft fra og med kommunevalget i 1907. Så har vi alle hørt om når almen kvinnelig stemmerett ved stortingsvalg ble innført i 1913, med et enstemmig stortingsvedtak. Dette enstemmige stortingsvedtaket hadde da en forhistorie med mange tiårs stemmerettskamp, for å skape et reelt folkestyre i Norge.
Innføringen av fylkeskommunen i 1975, er den siste store reformen for å styrke folkestyret i Norge, hvor en rekke oppgaver skulle overføres fra embetsverk og til et direkte folkevalgt organ. I ettertid har vi imidlertid sett hvordan skiftende regjeringer har lagt stadig flere forvaltningsoppgaver inn under fylkesmannsembetet og fjernet dem fra folkevalgt styring. Det siste eksemplet i så måte er overføringen av reindriftsforvaltningen til fylkesmannsembetene, og nedlegging av områdestyrene som var utnevnt av fylkesting og sameting. Når Stortinget nå har pålagt regjeringen å utarbeidet en stortingsmelding om et nytt regionalt forvaltningsnivå, som skal omfatte fylkeskommunens oppgaver og de fleste forvaltningsoppgavene ved fylkesmannsembetene, er det en stor seier for folkestyret i framtidens Norge.
Det som imidlertid i dag er den virkelig store trusselen for folkestyret, er vesentlige angrep på folkets rettigheter fra en allianse av Ap, KrF, Høyre og Frp. De trumpet igjennom en lovendring før Stortinget avsluttet vårsesjonen, som sikret at bl.a.
fylkesrådet i Nord-Trøndelag kan hemmeligholde informasjonen om en sak, inntil flertallspartiene har tatt de reelle beslutningene i saken. Dette ble fremmet ved et representantforslag i Stortinget, uten høring og uten noen form for faglig vurdering i departementet. Effekten av denne lovendringen fikk vi klart demonstrert i forbindelse med eiermeldingen til NTE nå i vår.
En annen sak som alliansen Ap/KrF/H/Frp fremmet i vårsesjonen, var et pålegg til regjeringen om å fremme en lovendring om å avskaffe den 128 årige juryordningen som ble innført av regjeringen Johan Sverdrup. Dette skal etter planene gjennomføres til neste år, og er det største angrepet på folkestyret som vi har opplevd etter 2. verdenskrig. Med fjerning av juryen i straffesaker, gir det fagdommerne direkte påvirkning på skyldspørsmålet, og som med sin kompetanse og autoritet gis mulighet til å påvirke lekdommere i en fremtidig meddomsrett. Jurymotstandernes hovedargument om at den er en fare for rettssikkerheten ved at juryen ikke begrunner sin avgjørelse, faller også på sin egen urimelighet, da lagmannsretten avgir en endelig dom i skyldspørsmålet og bare straffeutmålingen kan ankes til høyesterett. Det er lite nytte i en begrunnelse for en avgjørelse som ikke kan ankes. Derimot er det en reel fare for rettssikkerheten at folk skal dømmes av embetsmenn med en definert langvarig utdannelse, som ikke reflekterer et tverrsnitt av befolkningen.
Vi opplever derfor betydelige angrep på folkestyret i dag, som fratar folk en reel medbestemmelse i samfunnet uavhengig av utdannelse og status. Det er den største utfordringen vi har for å forsvare det demokratiet vi har kjempet fram igjennom 200 år, og vil endre samfunnet som har utviklet likeverd, solidaritet og et sosialt sikkerhetsnett, hvor en betydelig andel av befolkningen vil tape sin medinnflytelse og likeverd i samfunnet.