Hildur Rørdam (1854–1913) kom til Bodø i 1880 som lærer ved Bodø kommunale middelskole, før hun i 1898 ble lærer ved Bodø folkeskole. Hun startet Bodø Sanitetsforening, Nordland husflidsforening og hun var med i Bodø bystyre for partiet Venstre.
Hildur Rørdam, som var født og oppvokst i Kristiansand, viet sitt arbeid til det beste for Bodø. I denne byen døde hun.
Hildur Rørdam vokste opp i en familie med fem søsken. Faren var tollbetjent. Etter at moren ble enke underholdt hun familien som syerske. Hildur reiste til Sør-Amerika og var der noen år før hun kom til Bodø på slutten av 1800-tallet. Da hadde hun utdannet seg som lærer, eller lærerinde som tittelen den gang var. Som ugift kvinne ble hun titulert frøken som ble skrevet Frk. foran personnavnet.
Hildur var venninne med Fredrikke M. Qvam som startet Norske Kvinders Sanitetsforening (NKS) i 1896. Allerede i november samme år ble Bodø Sanitetsforening stiftet som en av de seks første i landet. Her ble H. Rørdam formann slik ledere den gang ble kalt. Dette vervet hadde hun helt til sin død.
Sanitetsforeningen var hennes hjertesak i en tid da tuberkuloseforkjempelsen var en viktig sak. Tuberkulosen ble kalt den «sorte pest» og tok mer enn 250 000 menneskeliv før den på 1950-tallet ble nedkjempet. Sanitetskvinnene arbeidet for å bedre folkehelsen, ikke minst gjennom renhold og der folkebadene ble viktig. Foreningen utdannet sykepleiersker, organisere helsetilbud med helsestasjoner, opprettet sykehus og fødestuer.
Både i by og bygd arbeidet foreningen for å bedre helsetilbudet der en også opparbeidet nødsmateriell med tanke på krisesituasjoner og krig.
At helsearbeidet opptok H. Rørdam sterkt, viser et brev hun skrev til hovedkontoret i hovedstaden i januar 1912, året før hun døde:
«Endu er det ikke dannet noe kredsstyre i Nordland. Jeg føler mig dypt takknemlig for deres utmerkede støtte og naar jeg ikke har takket Dem saa er det fordi de siste 2 aar har gaat med et uavladelig daglig slit for at faa alt ordnet med de oppsparte pengemidler til bekjempelsen av tuberkulosen. I dette mit arbeide har jeg møt saa meget motgang og saa meget slethet selv av dem som skulle være foreningens hjælp og støtte at jeg ikke har mer mot og kræfter tilbake. Meget mot min vilje maate jeg la mig gjenvælge paa sidste generalforsamling for at ikke resultatet av et fleraarig arbeide for Bodø Sanitetsforening skulle gaa til grunde».
Mange av oss vil fortsatt assosiere både maiblomsten, fastelavnsriset og kløverblomsten som symboler på sanitetskvinnene frivillige innsats. I Bodø ble det allerede i 1920 etablert sykepleierskole som var eid av NKS, før den i 1967 ble overtatt av Nordland fylkeskommune. I dag er sykepleierutdanningen del av Universitetet i Nordland.
I dag driver NKS Kløveråsen kompetansesenter for demens. NKS eide og drev Jentofts Minde ved Vatnvatnet i mange år og som i dag drives som feriekoloni.
Hildur Rørdam ble som Venstrekvinne valgt inn i bystyret i 1901. Her var hun pådriver for viktige saker selv om kvinnene ikke fikk stemmerett før i 1913 og derfor var utelukket fra Stortinget. Som lokalpolitiker arbeidet hun ikke minst for kvinnesaken og for å sikre kvinner og barn verdige liv. Hun fikk tilnavnet «Ørna» for sin utrettelige vokterfunksjon for å påse at kvinner ble: «frigjort fra lenker, bånd og tvang», slik hennes motto sies å være.
I 1901 var H. Rørdam med å stifte husflidsforeningen som i dag heter Nordland husflidslag, og der hun ledet arbeidet noen år. Arbeidet besto i å organisere husflidskurs, utstillinger og husflidsutsalg. Dette for å skolere og trygge kvinners hverdag og sikre dem et levebrød.
Hildur Rørdam jobbet hele sitt liv for å bedre befolkningens sosiale vilkår. Hun stiftet ikke egen familie. De siste årene av sitt liv bodde hun i Helliesens gate 5 i Bodø. Hun ble begravd 12. sept. 1913 på Breivika kirkegård som i dag heter Pelle Molins plass, oppkalt etter denne svenske kunstneren. Hennes gravstøtte finnes ikke lenger her.
I byen for øvrig er det ingen spor å finne etter en stor og betydningsfull kvinne som la ned en stor sosial arbeidsinnsats for byens borgere. Kanskje kunne Pelle Molins plass bli oppgradert og et verdig sted å reise en byste til minne om en av byens store foregangskvinner?