Jeg var nesten 4 år da krigen her i Norge var over, og jeg har bare vage
minner om blendingsgardiner og å bli fraktet inntullet i et teppe oppover
bakken til et tilfluktsrom av min far, som sa: “Se! Fyrverkeri!” I
tilfluktsrommet fikk jeg smake mitt første mentolsukkertøy – av en tysker
som også satt der.
Under krigen måtte vi innkvartere en familie i husnød. Ville vi? Tja?
Familien min syntes kanskje vi trengte plassen selv. Vi var en familie på
8 (mor, far og 6 barn fra 4 til 25 år), og vi bodde i 3. etasje i en vanlig
bygård på Møhlenpris i Bergen. Denne familien (som etterhvert ble
4) fikk det som ble kalt for “pikeværelset” og spiskammerset (lite rom
m/skuffer og skap), og vi hadde de tre andre rommene + to små kott på
loftet. Der oppe sov brødrene mine. På det ene loftsrommet hadde min far
rigget til en radio (et krystallapparat). Vi delte vaskekjelleren, et
stort tørkeloft og utetørkeplassen i bakgården med resten av beboerne i
huset. Vaskemaskiner fantes ikke. Vi og den nyinnflyttede familien delte
kjøkkenet (m/2 gassbluss) og badet m/gassoppvarmet varmtvannsbeholder. Vi
hadde gassmåler som ble matet med små firkantede “mynter” for at vi skulle
bli forsynt med gass. Vi fyrte med koks om vinteren, og den ble fraktet på
kjelke fra gassverket som lå mange kvartaler lenger borte i gaten.
Dette kommer meg i hu når jeg leser om motstanden mange har mot å ta imot
flyktninger til Norge. Disse menneskene rømmer fra krig og terror. De har
levd under umenneskelige forhold. De har sett slektninger, naboer og venner
dø. Husene deres er blitt jevnet med jorden. Barna har ikke vært skånt for
disse opplevelsene.
Hvordan kan vi sitte hjemme i godstolen og se alt dette på TV uten å ville
hjelpe? “Hjelpe dem der de bor?” Hallo! Har du ikke sett hvordan det er der
de bor? Der MÅ de få nødhjelp, men hva så….? Fortjener de ikke å ha det
like godt som deg og meg?
For å sitere Arnulf Øverland fra diktet “Du må ikke sove”:
“Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer deg selv!”
Der det er hjerterom er det husrom. La oss ønske flyktninger velkommen til
Halden!
Inger Olsen
Halden Venstre
Innlegget ble publisert i Halden Arbeiderblad 14. juli