Jeg sliter virkelig med å begripe hvilket ærend Arbeiderpartiet prøver å gå i Stavanger-politikken. Partiet skaper et inntrykk av at politisk samarbeid er meningsløst og at det er gjort en rekke feilprioriteringer de siste periodene. De ønsker angivelig å utfordre «etablerte sannheter».
Det er med forundring jeg leser kommentaren til Aps Dag Mossige her i avisen for en stund tilbake!
Ikke et sted skriver Arbeiderpartiet om politisk samarbeid. Ikke et sted nevnes det at politikk handler om å gi og ta. Politikk er kompromissets kunst, men Arbeiderpartiet ønsker tilsynelatende å framstille egen politikk som uangripelig, som den eneste og rette sannhet. Ikke et sted i Mossiges kommentar forteller de velgerne at Arbeiderpartiet har samarbeidet særdeles godt med flertallspartene (H, V, KrF, Sp og Pp) i hele to av de siste tre perioder. Ikke et sted sier de at partiet, helt eller delvis, har støttet de aller fleste investeringsprosjektene i kommunen i disse periodene. De framstår som om de ikke har deltatt i Stavanger-politikken siden Tore Nordtun var ordfører i 1993. Som om de nå gjør et politisk comeback. Men Arbeiderpartiet har faktisk vært der hele tiden!
Det topper seg nesten når Arbeiderpartiet hevder at «Høyre må slutte med å sutre». Sutre? Hvor får Dag Mossige det fra? Jeg har deltatt på bystyre- og formannskapsmøter de siste fire årene. Jeg har overhodet ikke behov å forsvare Høyre, men det får være grenser. Sutring har jeg virkelig ikke opplevd. Snarere tvert imot. For meg er Høyre et samarbeidsparti som opptrer raust og imøtekommende. Oppgjør mot «etablerte sannheter»? Det kan tenkes at partiet er fornøyd med begrepsbruken. For meg framstår den som innholdsløs og meningsløs. En form for virkelighetsbeskrivelse som får meg til å assosiere med eventyret om keiserens nye klær. Jeg har forresten opplevd et annet parti som rimelig sutrende den siste fireårsperioden. Kanskje Mossige blander partikortene en tanke?
Det topper seg virkelig i kommentaren når Mossige litt slentrende og tilforlatelig skriver at Høyre og Venstre «i dag nærmest framstår som ett parti». Ingen begrunnelse. Bare en konstatering. Dette er frekt og provoserende. Arbeiderpartiet har lagt seg til en vane og kritiserer andre partier og mener de er i sin fulle rett til det, men i det de selv møter kritikk er tåleevnen lik null. Mossige kan starte med å lese de to partienes program, se på ideologisk grunnlag, ønskede satsingsområder og enkeltsaker.
Jeg kan gjøre det enklere ved å nevne tre ganske ulike saker som eksempler på våre ulikheter.
1. Vi vedtok kommuneplanen fram til 2029 i bystyret på sist møte.
Bevaring av Gimle Gård har lenge vært en fanesak for Venstre. Høyre ønsket på et tidspunkt å bebygge området. I dag er Gimle gård bevart!
Å beholde området som var forbeholdt sykehjemsutbygging på Emmaus-tomten på Storhaug, til friområde har Venstre kjempet for lenge. Høyre stilte seg lunkne til det. I dag er området reddet.
Vi hadde ulike syn på høyhusbebyggelse, på utnyttelsesgraden på Revheim, på nye kollektive hovedtraseer, trehusbevaring m.m.
2. Jeg tror ikke Høyre umiddelbart var begeistret over tanken på at Stavanger burde ta imot 250 flyktninger fra Syria. Men ordføreren svarte imøtekommende på Venstre interpellasjon!
3. Vi har et annet syn enn Høyre i skolepolitikken, først og fremst i syn på skriftlige elevtilbakemeldinger. Høyre sin iver av å innføre dette har vi lite forståelse for.
Vi samarbeider godt med Høyre og de øvrige flertallspartiene i lokalpolitikken. Vi kommer langt med å dra i samme retning, for lokalsamfunnet, for byen og regionen som vi er så glad i. Vi får gjennomslag for Venstres politikk, men vi skaper også politikk sammen som ikke nødvendigvis er tuftet på noen av partienes programmer. Vi har skapt en god samarbeidsånd. Vi er tilfreds med det samarbeidet. For i lokalpolitikken handler det ofte om å finne de gode løsningene, om å være kreative og løse utfordringene i fellesskap. Venstre er det sosialliberale partiet i Stavanger, om dette hersker det ingen tvil. Det er vårt ærend å se samfunnsutviklingen i et ideologisk perspektiv hvor miljø-, skole-, næringsutvikling-, velferd- og kulturpolitikken blir formet ut fra et sosialliberalt perspektiv.
Det er min oppfordring til Arbeiderpartiet at de finner tilbake til de sosialdemokratiske prinsippene og blir mer opptatt av å diskutere egen politikk i stedet for å rakke ned på andre partiers arbeid og program. Vi trenger politikere som vil søke samarbeid og løse vår regions utfordringer i fellesskap. Det har vi gjort i lang tid nå. En «skyttergravsvalgkamp» som Arbeiderpartiet nå legger opp til er dem ikke verdig!