En hyllest til Arild

Vi startet dagens etappe i Trondheim fra Trygvason-statuen. YR hadde meldt litt småregn noen steder, mellom Trondheim og Steinkjer. Arild fra Trondheim sykkelklubb møtte opp for å ledsage meg på etappen. Han å hadde sjekket YR, lite tegn til regn.

5 minutter etter start begynte det å regne. Og det bare økte og fortsatte kontinuerlig. Vi hadde foran oss hele 137km på to hjul via Stjørdal, Levanger, Verran til Steinkjer – litt over 1500 meter stigning sammenlagt.

Liggende bak hjulet til Arild ble jeg nedsprutet av ulike art av gjørme og grus. Småstein måtte spyttes jevnlig ut. Alt tøy som var ment å være egnet til å tåle regn feilet. Det bøtta ned og vi var søkkvåte fra topp til tå. Det var som å ha våte svamper i skoene – alt skulpet.

– Tenk positivt Abid, sa Arild. “Du blir no mentalt herda” sa han lattermildt på trøndersk. Han smilte. Tråkket på. Jeg lå fortsatt på hjul. Vi syklet på, hver flate litt fortere og etterhvert taklet jeg også høyere fart i nedoverbakkene, selv om all regn og våt vegbane tilsa at jeg burde ha holdt noe igjen. Arild kjørte på. Jeg hengte meg på som klegg. Mentalt måtte jeg også gi slipp for frykten for tungtransporten som måkte forbi oss på E6 i over 80km/t. Lyden, nærgåenhet og lufttrykket var en ting; så var det det med vannspruten fra de gigantiske dekkene da. Mentalt herdet sa Arild, tenkte jeg, og syklet på.

Underveis ble vi heldigvis matet. Venstre folk stilte opp med skoleboller, is-kaffe (da med vanlijeis i altså), bananer, sjokolade og kaffe. Overalt, i Stjørdal, Levanger og Steinkjer.

Etter 6 timer i bøtteregn kom vi endelig frem. Arild er min dagens helt. Gjorde jobben som fartsholder, veiviser, mental trener og humørspreder. En slik mann fortjener en venstretrøye. Skulle gjerne hatt med han hver dag fremover til Nordkapp.

Tusen takk Arild, og til Trondheim sykkelklubb som sendte Arild. Er veldig skutt i beina – men litt mer mental herdet.