Bakgrunnen er i første omgang de håpløst mange, flere enn 5000, som er innvilget opphold men stadig vekk venter i mottak på å få tildelt bostedskommune. Det er i seg selv uverdig, det er sløsing med mennneskelige og økonomiske ressurser og det er hasard med mennenskeskjebner. Dertil er bakteppet for statsrådens brev den ulykksalige flyktningesituasjon verden i dag står ovenfor. Jeg behøver ikke å erfare på nært hold krigshandlingene, båtflyktningene, menneskesmuglerne, flyktningeleirene – for å innse at her har det internasjonale samfunnet ikke på noen måte tatt ansvar. Flere partier har på sine landsmøter sagt at nå må vi hjelpe, i vårt eget land og i form av mer-bistand, det er ikke enten eller i en sammenheng som denne.
Min gode venn sier: “Jeg takker for at jeg bor i et land hvor vi faktisk har mulighet for å hjelpe medmennesker i nød” . Hun har opplevd sine egne landsmenn på flukt i åpne båter fra et nedbrent Finnmark, nordmenn på rømmen i eget land. Mange nordmenn har deltatt i humanitært bistandsarbeid i krigssoner og sett krigenes uhyggelige følger på nært hold. Jeg har ikke sett hverken det ene eller det andre. Men jeg vet nok. Jeg vet at vi bor i et rikt og trygt land med en levestandard som sier meg at hvis ikke vi har plass til flere, til hvem skal man da henvende seg for å få hjelp. Dessuten vet vi alle hvordan naboland til krigssoner tar imot flyktningestrømmer. Skulle ikke Skien ha evne og vilje til å bosette 300 hjelpetrengende i løpet av 2015 og 2016? Skulle ikke vi om nødvendig kunne renonsere ørlite på egne krav dersom det er nødvendig?
Vi har en global katastrofe utenfor stuedøra vår og det er nasjonene som må ta ansvar. Derfor bør vi kommuner med stor rett kunne forvente mer av statlige myndigheter. Staten må følge opp de oppgavene vi kommuner skal påta oss med realistiske økonomiske ressurser. Staten har i åresvis unnlatt å fullt ut ta det økonomiske ansvar som nødvendigvis følger å skulle sørge for et hjem og et liv for mennesker som kun kommer til oss med bagasje i form av sine egne personlige ressurser. Disse ressursene er det viktig å utløse, både av hensyn til den enkelte men også fordi det vil tilføre storsamfunnet kvaliteter og utviklingsmuligheter. Dette forutsetter at vi kommuner lykkes godt med en samordnet, godt tilrettelagt og tydelig veiledning og opplæring både i å bo, forstå vårt samfunn – og lære seg norsk. I Skien er vi gode på mye av dette, det er god kompetanse i vår organisasjon. Men oppgaver kan ikke løses, veiledning kan ikke gis, husvære kan ikke framskaffes uten at det koster. Og dagens “introduksjonsstønad” dekker en god del av dette, men er utilstrekkelig når alle forhold skal tas i betraktning. Dette må staten hensynta. Gjør staten det, vil kommuner ta sin del av det ansvaret vi her snakker om og gjøre det på en god måte, det er jeg viss på.
At et Stortingsflertall nå tilslører statens forpliktelser ved å ville prøve ut selvbosetting, er svært uheldig. Det er skivebom. Selv om det har en bismak å bruke uttrykket byrdefordeling i diskusjonen om bosetting, er det både klokt og rimelig at bosetting fordeles noenlunde proposjonalt med innbyggertall. Og om tilstrekkelige økonomiske ressurser hensyntar den enkelte flyktnings behov, vil kommunenes holdning i sin alminnelighet være positiv, slik jeg oppfatter det er tverrpolitisk forståelse for i Skien.
Signy Gjærum
Bystyremedlem (V)