I 2013 fikk kommunen informasjon om katastrofen som pågår og som rammer våre barn hver dag. Venstre i Askøy debattert tema i UOL, kommunestyret, Hordaland Venstre og i ulike medier i tide etter, i AV 12.3.2013. Hvorfor har ikke katastrofealarmen gått?
Det innlegget kan du lese her.
Helhetlig ROS-analyse (Risiko og sårbarhets analyse) for Askøy kommune utarbeidet i 2014 er til politisk behandling og plan for gjennomføring av skadeforebyggende og skadebegrensende tiltak skal iverksettes …… men de utsatte barna våre er ikke nevnt her.
Hvis befolkningen hadde fått beskjed om at en epidemi var på vei som ville ramme 1/4 av barna i landet, som ville føre til skader på liv og helse, og at barna ikke ville fortelle at det gjorde vondt, hva hadde skjedd da? Ville katastrofealarmen ha gått da? Jeg tror det. Alt politisk apparat og tilgjengelig helsevesen hadde mobilisert, og befolkningen hadde satt seg i beredskap. I følge Inger Lise Stølsvik, Daglig leder/jurist i Senter mot incest og seksuelle overgrep i Telemark, har 25% av befolkningen opplevd seksuelle overgrep? Det betyr 650.000 jenter/kvinner og over 200.000 gutter/menn. I følge Stølsvik har 250.000 opplevd voldtekt og at 50 % opplevde det før de fylte 18 år ? I følge disse opplysningene er det ca 7000 som er utsatt for incest og seksuelle overgrep i Askøy kommune. Hvorfor går ikke katastrofealarmen?
Stølsvik viser til at 4 av 5 barn tier om seksuelle overgrep og at det tar i snitt 17,2 år fra siste overgrep til utsatte forteller det til noen. Forebygging av seksuelle overgrep har vært på den politiske agenda siden tidlig 70-tall i følge Stølsvik men Barna venter enda på handling.
Stølsvik uttaler at vi ikke kan forvente at barn skal lære å si nei i overgrepssituasjoner, og om de så klarte det, så hadde det antagelig ikke gjort noen forskjell. De er fanget i en situasjon de hverken forstår eller evner å motsette seg. Vi kan lære barn å gjenkjenne overgrep, men ikke overlate til dem å forebygge. Det er det vi voksne som må gjøre. Hva skal til for at barn forteller? Vi vet at de må bli gitt en anledning. De finner ikke den anledningen selv sier Stølsvik.
Vi må våge å snakke om overgrep. Det er ikke skadelig, men det kan være skadelig å la det være. Vi erfarer at det koster dyrt å lime sammen knuste liv. samfunnsøkonomisk har mye å tjene på å ta grep om denne problematikken? Vi finner mange utsatte blant prostituerte, i fengsel, i psykiatrien, uføretrygdede, rusmisbrukere og blant dem som ikke fullfører skolegang.
For noen blir barndommen en dom man aldri blir helt ferdig med å sone. Det er urettferdig at dem som fikk tildelt de dårlige barneårene, er de samme som må sone barndommen lengst.
Stølsvik viser til statistikk som viser at hovedtyngden har opplevd overgrep før fylte syv år.
Stølsvik uttaler at «De fleste av oss er enige i at overgrep skjer….der ute et sted. Når det kommer nær, inn på skotuppene våre, da kommer tvilen. Barns fortellinger blir trukket tvil, dette har jeg selv opplevd i politiavhør angående en elev på en skole. I følge Stølsvik eksisterer det ikke vitenskapelig belegg for at barn generelt er mindre pålitelige enn voksne. Det største problemet med barns troverdighet i overgrepssaker, er at de nekter for at noe har skjedd, eller underkommuniserer sin virkelighet uttaler Stølsvik. Har vi et rettssikkerhetsproblem? Vi vet at overgrep skjer hver eneste dag med tusenvis av barn i norske hjem. Hvorfor lever vi godt med det?
Hadde vi ment at overgrep var et sykdomstegn, en epidemi som svineinfluensa, et terrorangrep, så hadde vi gjort noe felles, kollektivt, raskt og med stor tyngde. Da hadde vi vært opptatt av å lokalisere de barna som lever vanskelige liv koste hva det koste vil. Det handler om vilje og fokus. Riktignok viljen til mange modige voksne som er mer redd for å ta feil av barn enn å tråkke voksne på tærne, men …ingen har trykket på katastrofealarmen enda.
Budskapet her er fra våre barn som blir utsatt for denne katastrofen som seksuelle overgrep er.
De vil høre hva vi politikere har tenkt å gjøre og se oss faktisk gjøre det. De vil at du og jeg skal ta seksuelle overgrep personlig, som om det var en av våre det gjaldt. De vil at vi skal trykke på katastrofealarmen.
Marit Helen Leirheim
Venstre