Det har blitt en stor debatt om 1. mai og hvem sin dag den er. Partiene på venstresida mener at det er et angrep på dagen at flere påpeker at 1. mai er arbeidernes dag og ikke partienes dag. De fleste motangrep fra venstresidas partier konkluderer derfor med at høyresida angriper dagen og arbeiderbevegelsen.
Jeg er av en annen oppfatning. Debatten som har oppstått går på at venstresida har annektert 1. mai som sin dag. De likestiller arbeidernes dag med sin dag og mener de har hevd på dagen og arbeiderbevegelsens markeringer. Det er jeg dypt uenig i. Som tidligere sentral tillitsvalgt i en fagforening var jeg spesielt stolt over at vi var partipolitisk uavhengige og oppfattet at det ga oss større legitimitet både blant medlemmene og blant dem vi henvendte oss til på Stortinget og i andre sammenhenger.
I politikken vil fagforeningene selvsagt kunne være enig med enkeltpartier i enkeltsaker, akkurat som andre personer og interessegrupper kan være. Det som er problematisk er at noen fagforeninger knytter seg til en partipolitikk og enkelte partier knytter til seg ledere i fagforeninger i sine valgte organer. Den tilknytningen mener jeg samfunnet ikke er tjent med.
Representantene for venstresidas partier har i innlegg prøvd å legitimere koblingen mellom 1. mai og deres parti ved å påpeke at de er enige i flere av parolene. Det har også mitt parti, Venstre, og jeg vært, men vi har ikke hevd på dagen eller arbeidernes meninger av den grunn.
Når Arbeiderpartiets ordførerkandidat svarer på kritikken med å publisere sin tale på 1. mai, viser den hvor tydelig denne koblingen lever i partiets oppfattelse av sin rolle. Hun sa blant annet “Virkemiddelet var blant annet arbeiderbevegelsen” om Arbeiderpartiets historiske rolle. Det virkemiddelet benytter tydeligvis fortsatt Arbeiderpartiet, også på 1. mai.
Sindre W. Mork
leder av Moss Venstre
Artikkel på nettsidene til Moss Avis som startet en debatt.