”Å være borgerlig er noe man vet man er”. Slik avslutter Mathilde Fasting sin ferske bok om Borgeren og fellesskapet (Civita 2015).
Til tross for sin intuitive forståelse, mener Mathilde Fasting at begrepet likevel fortjener både refleksjoner og en mer grundig forklaring. Ellers hadde hun neppe beflittet seg på å skrive en så innsiktfull og intellektuelt stimulerende bok, som også gir et solid vern mot historieløshet.
Begrepet borgerlig har lenge påkalt liten interesse, det være seg i det offentlige rom eller blant folk flest. I den grad det har blitt anvendt, har det mest blitt forbundet med mindre ærerike betegnelser som besteborgerlig eller spissborgerlig. Men som Fastings gjennomgang viser, har begrepet stor betydning både i relasjon til kulturhistorien og som ideologisk tema.
I 1934 skrev den kristenkonservative forfatteren Ronald Fangen essayet Borgerlig livvssyn. Her trekker han frem enkeltindividet og det personlige ansvar, etisk bevissthet, kulturell dannelse, toleranse og en ”rummelighet mellom stat og individ” som typiske kjennetegn ved det å være borgerlig. I særlig tyskspråklig litteratur har det i skjønnlitteratur og i sakprosa på eminent vis også blitt tydeliggjort hva borgerlige dyder og verdier innebærer. Mathilde Fasting nevner udødelige klassikere som Verden av i går av Stefan Zweig og Buddenbrooks av Thomas Mann.
Ronald Fangen, Stefan Zweig, Thomas Mann og Mathilde Fasting tegner alle langt på vei det samme bildet av den genuine borger, som er en samfunnsborger med engasjement utover seg og sitt, har dannelse og er seg sine etiske forpliktelser bevisst.
Den samme borgeren møter vi i Helge Jordheims glitrende forord om hva det betyr å være borgerlig i nyutgivelsen av Buddenbrooks (Verdensbiblioteket). Jordheim viser her hvordan det arkitektoniske triangelet Drammen børs, Drammen Gamle teater og Bragernes kirke symboliserer ekte borgerlige verdier forankret i eiendomsretten, den kulturelle dannelsen og de etiske imperativer. Bildet av borgeren kan kompletteres med en henvisning til fire klassiske kardinaldyder: Rettferdighet, mot, måtehold og visdom. Å bekjenne seg til disse verdier er også en viktig del av det borgerlige ideal.
Men har så denne omtale av begrepet borgerlig noe mer enn akademisk interesse for de få og spesielt interesserte?
I Jordheims ovennevnte forord fremgår at borgerbegrepet er eldre som kulturhistorisk fenomen enn som ideologisk merkelapp. Det var Marx og Engels som gjorde borgerlig også synonymt med overklasse og utbyttende kapitalisme. Og det er nettopp som politisk begrep det nå, etter mange års dvaletilstand, har våknet til liv igjen. Det er neppe tilfeldig at Mathilde Fasting gir sin bok undertittelen Et politisk essay. I kjølvannet av bokens utgivelse, og med den som referanse, arrangerer Civita frokostmøte med aktuelle parlamentariske ledere om ”Borgerlig samarbeid – eller sprikende staur?”
Dermed blir de politiske implikasjoner av gjenopplivelsen av borgerlig mer interessante enn den kulturhistoriske og akademiske dimensjonen.
Det blir like nødvendig å avgrense begrepet borgerlig som det er å foreta en ideologisk avklaring av grensene mellom konservativ, liberal og sosialdemokratisk. Vi er ikke alle sosialdemokrater, som Einar Førde engang påstod. Men vi er ikke alle borgerlige eller liberale heller.
Det er i praktiseringen av en slik avgrensning at jeg har noen motforestillinger til Fastings synspunkter.Mitt første ankepunkt gjelder den grensen for borgerlige holdninger som hun trekker mot fellesskapet. Mathilde Fasting fremstiller dette fellesskapet som sosialdemokratisk, statlig, ekskluderende og som en motsetning til borgerlig tankegods. Jeg deler den oppfastning at en bevisst ideologisk analyse og forståelse innebærer at verken sosialdemokrater eller sosialister er borgerlige. Men det betyr ikke at borgerlige nødvendigvis må avvise fellesskapet, solidariteten eller statlige løsninger når det måtte være nødvendig.
Jeg finner det her dagsaktuelt å trekke frem juristen og politikeren Johan Castberg. Castberg tilhørte det marginale partiet Arbeiderdemokratene(senere Radikalt Folkeparti), men møtte i Venstres stortingsgruppe og forbindes med Venstre storhetstid under Gunnar Knudsens regjeringer, særlig i den aktive reformtiden 1913-1920. Det var da de sosialpolitiske reformer kom som perler på en snor, og fundamentet for den norske velferdsstaten ble bygget. Castberg var både justisminister og landets første sosialminister. I år huskes han først og fremst for at det er 100 år siden de ”Castbergske barnelover”, som han kjempet frem til seier med vedtak i Stortinget 10. april 1915. Barnelovene gjorde Norge til et foregangsland for barns rettigheter.
Castberg talte om samfunnssolidaritet lenge før Arbeiderpartiet påberopte seg eiendomsrett til dette begrepet. I en viktig tale under valgkampen i 1912 talte Castberg om ”Grundlinjen i vor politikk –samfundssolidariteten”, og jeg siterer derfra : ” Overalt i de civiliserte land ser vi, at der i de senere aar er en voksende forstaaelse av, at alle i landet staar med et fælles ansvar. Solidaritetsfølelsen er vokset frem”.
Castberg kjempet for sosial rettferdighet. Han mente at myndighetene måtte ta ansvar for de svakeste gruppene, og at lovgivning ofte var et både et nødvendig og et effektivt virkemiddel.
Castberg var ikke sosialdemokrat, men sosialliberal, og, bør være et forbilde for en borgerlig og liberal sosialpolitikk.
Det er min oppfatning at de sosialliberale stemmer har fått for liten plass i Fastings bok, ofte til fordel for såkalte liberale(borgerlige) kritikere av den nye velferdspolitikken som innebar en mer aktiv stat. Christian Michelsen er et eksempel. Men han var strengt tatt mer upolitisk enn liberal. Han irriterte seg over ”partiuvesenet” og stiftet Fedrelandslaget. Han var definitivt mindre av en samfunnsborger enn Castberg og Gunnar Knudsen. Sistnevnte omtales overhodet ikke i boken.
Min andre kritiske kommentar til Fastings gjennomgang av norsk politisk borgerlighet gjelder hennes manglende avgrensning mot ytre høyre.
Jeg husker godt organisasjonen Libertas, redaktør Trygve B. Hoff og hans forretningsblad Farmand. De stod for en så rendyrket næringsliberalisme at selv næringslivspartiet Høyre betakket seg for deres selskap og støtte. Etter min vurdering kan ikke et seriøst borgerbegrep, verken kulturelt eller ideologisk, inkludere disse holdningene. Jeg savner Fastings klare grensedagning her. Akkurat den debatten tilhører fortiden Men i våre dager blir spørsmålet om Fremskrittspartiet, en nær politisk slektning av Libertas og Hoff, er berettiget til å kalles borgerlig desto mer aktuelt.. Mathilde Fasting berører temaet så vidt når hun skriver at ”det har vært uenighet om partiet kan karakteriseres som borgerlig”, men avstår, for lettvint, fra videre drøftelse ved å nøye seg med å konstatere at ” partiet ble i 2013 med i en regjering som ofte omtales som borgerlig”.
Akkurat som Libertas og Farmand burde det være temmelig klart at Fremskrittspartiet ikke oppfyller de viktigste kriterier for å kunne kalle seg borgerlig.
Hvor er toleransen som ryggmargsrefleks, hvor er den genuine sansen for etikk og dannelse, hvor er det ekte samfunnsansvaret utover ren individualisme.
Bortsett fra disse kritiske refleksjoner, strekker jeg meg villig etter den borgerlige himmel Mathilde Fasting spenner over oss. Jeg ønsker at de genuine borgerlige partier kan realisere en felles politikk forankret i de verdier som skinner på denne himmelen.
Men skal et borgerlig samarbeid bli politisk robust og troverdig, trenger det mer av Castbergs tankegods og mindre av Fremskrittspartiet. I dette spenningsfeltet ligger i dag de største utfordringene for det borgerlige prosjektets levedyktighet.
Av Geir Kjell Andersland, leder i Hordaland Venstre, tidligere Høyrepolitiker