Blendet av lyset fra kalkulatoren
Innlegget sto på trykk i Nordlys 18. april 2015
I helga hadde Venstre landsmøte i Tromsø, hvor vi blant annet vedtok at vi ønsker at Norge skal ta imot 10.000 flyktninger fra Syria. I mandagens Nordlys advarer Kristian Eilertsen fra FrP mot kostnadene ved å ta imot så mange flyktninger. Han skriver at de vil bli en stor kostnad for staten, og at disse pengene kunne kommet til større nytte i nærområdet, altså flyktningleire i Syria eller et av Syrias naboland.
Jeg skal gi Eilertsen rett i én ting; å ta imot 10.000 av 10 millioner mennesker, som er det samlede antallet flyktninger i og utenfor Syria, er sannelig ikke stort. Vi har ingen grunn til å føle oss moralsk overlegne på bakgrunn av et slikt forslag. Det jeg ikke er enig i, er at det på grunn av den lave prosenten ikke er noen vits i tilby 10.000 mennesker trygghet i Norge. Eilertsen synes at vi i Venstre er naive som føler at det er noen hensikt i å hjelpe så få flyktninger, samtidig som vi tydeligvis risikerer at vår egen stat knekker sammen under en slik flykning-invasjon. Jeg mener at Eilertsen er grensesprengende naiv hvis han oppriktig tror at flyktninger har det bedre om de får «være i fred» i stappfulle flyktningleire i Libanon, Syria, Tyrkia og Jordan. Det er allerede fullt av flyktninger i nærområdet til Syria, Tyrkia huser 2 millioner syriere, og Libanon, som er på størrelse med Rogaland fylke, har tatt imot over en million flyktninger til nå. Mener Eilertsen og FrP at libaneserne må se til å gjøre plass til flere enn de 10.000 flyktningene som kommer over grensa hver uke, så vi i Vesten slipper å ha krigsofre rekende her?
Til nå har 98% av flyktningene fra Syria søkt tilflukt i nabolandene. Ta fram kalkulatoren igjen, og regn ut hvor mye dette utgjør av 7,6 millioner, som er det antallet syrere som er drevet ut av hjemlandet sitt. Jeg har ikke registrert noe større engasjement fra FrP for å øke bistandsbudsjettet i lys av borgerkrigen i Syria, så anmodningen om å hjelpe folk der de er lyder ganske hult. Jeg er veldig fornøyd med at Venstre og KrF har klart å øke bistanden til 1% av statsbudsjettet i samarbeid med FrP, til tross for at viljen til å bidra ute i verden ikke akkurat er partiets kampsak nummer én, annet enn når dere leter etter unnskyldninger for å ikke ta imot asylanter. I den sammenhengen hører man det ofte, så jeg ser fram til at FrP blar opp i neste budsjettforhandling, det er sannsynligvis enda flere å hjelpe der de er neste år.
Eilertsen vil stramme inn på innvandringen til Norge for å «sikre samfunnets kulturelle bærekraft.» Hangen til å regne ut lønnsomheten av å hjelpe skadde og traumatiserte krigsofre ikke min kultur. Hva blir det neste, et regnskap over hva hver enkelt handikappede og psykisk syke nordmann koster samfunnet? Den deterministiske holdningen til at mennesker som har innvandret fra bestemte land er dømt til å være byrder for staten, er heller ikke min kultur. Jeg har tiltro til at vårt åpne og liberale demokrati vil overleve både asylanter med beskyttelsesbehov og innvandrere som søker lykken her i Norge (lykkejeger, er det ikke et nydelig ord?) Velferdsstaten vår avhenger av at vi får arbeidskraft utenfra. Det er fortsatt mye som kan gjøres for å sikre en bedre integrering og deltakelse i samfunnet, vi kan jo starte med å la asylsøkere arbeide mens de venter på å få søknaden sin behandlet? Arbeidstakere med innvandrerbakgrunn har dobbelt så høy sjanse for å være overkvalifisert i jobben sin enn etniske nordmenn, og mennesker med utenlandskklingende navn har 25% lavere sjanse for å bli innkalt til jobbintervju. Hva vil FrP gjøre for å motarbeide diskrimineringen i arbeidslivet, slik at flere får bidra i samfunnsregnestykket? Ved å nekte å gi enkeltmennesket en sjanse, og fortsette å snakke om disse menneskene som unyttige og en byrde for samfunnet?
Under Balkan-krigen på 90-tallet tok Norge imot 21.000 flyktninger. Jeg hadde en i klassen som kom fra Kosovo, og husker at møtet med barna som hadde måttet forlate hjem, skole og venner på grunn av krigen satte ting i perspektiv for oss. Jeg har ikke tenkt så mye på det, det er lenge siden og jeg var ikke store tøtta på den tida, men jeg husker at hjembygda mi, Ramfjord, virkelig tok imot både barn og voksne. Norge for øvrig besto for det meste akkurat som før, og da det var trygt å reise hjem reiste mange tilbake. Jeg er bekymret for at vi siden den tid har glemt hva det egentlig vil si å være på flukt, asylanter omtales som løgnaktige snyltere og en får inntrykk av at asylsøknader i virkeligheten er trusler som fremsettes mot staten. I dag er det flere mennesker på flukt enn det har vært siden andre verdenskrig, den grusomme borgerkrigen i Syria er en stor medvirkning til dette. Nabolandene til Syria trenger avlastning nå, fra Norge og andre land, hvis ikke skal vi nok få se økonomier og samfunnsstrukturer kollapse – på ordentlig, i et omfang som er fjernt fra vår norske virkelighet.
–
Av Kine Bergheim, tredjekandidat for Tromsø Venstre.