Situasjonen i Syria er gjentatte ganger beskrevet som en av de verste humanitære krisene siden andre verdenskrig. Vi må hjelpe flere av de som er rammet.
Bosettingsdebatten i Norge er dessverre preget av at “noen” kan komme hit og svekke våre sosiale goder og “snike seg til” et bedre liv. Den fem år gamle krigen i Syria har til nå drevet 7,6 millioner mennesker på flukt, mange av dem flyktninger fra andre konflikter i regionen. De aller fleste av dem ville foretrukket å bo fredelig i sitt hjemland framfor å flykte.
Libanon, et land på størrelse med Rogaland, har tatt imot 1,2 millioner av disse. Libanon har i perioder tatt imot rundt 10.000 flyktninger i uken. Hver fjerde libanesiske innbygger er nå en flyktning fra Syria, hvorav brorparten oppholder seg som leilendinger under uverdige forhold i provisoriske flyktningeleire.
Flyktningkonvensjonen legger særlig vekt på internasjonal byrde- og ansvarsfordeling for å unngå de negative konsekvenser en slik massiv flyktningestrøm vil kunne ha på mottakerlandene. Verdenserklæringen om menneskerettigheter fastslår retten til en sosial og internasjonal orden som kan ivareta folks grunnleggende rettigheter og friheter.
Syrias naboland og FNs høykommissær for flyktninger opplever hittil svært liten vilje fra Norge og Europa til å leve opp til dette ansvaret. Kun to – 2 – prosent av flyktningene utenfor Syria er blitt tatt imot andre steder enn i nabolandene. Utlendingsdirektoratet og Justisdepartementet hevdet blant annet i august 2014 at kapasitetsproblemer i kommunene forhindret dem fra å ta imot 123 syke og skadete syrere.
Likevel er det lyspunkter i Norge. Flere norske kommuner, som Bergen, Trondheim, Oslo, Stavanger, Tromsø og Larvik, har ytret et ønske om å ta imot disse syke, og slik leve opp til Norges internasjonale forpliktelser. Flere kommuner har reagert på at de aldri fikk forespørsel om dette i utgangspunktet.
Samarbeidsavtalen som ligger til grunn mellom Venstre, KrF og regjeringspartiene slår fast at Norge skal leve opp til sine internasjonale forpliktelser og hjelpe flyktninger. Under balkankrigen på nittitallet gav Norge på kollektivt grunnlag 13.000 bosniere midlertidig beskyttelse. Senere fikk også 8.000 Kosovo-flyktninger det samme. Det er derfor ikke fremmed for Norge som nasjon å ta et krafttak for flyktninger fra Syria.
Venstre mener Norge må ta imot minst 10.000 kvoteflyktninger fra Syria i løpet av 2015 og 2016. Statlige myndigheter må i større grad aktivt oppsøke potensielle vertskapskommuner for å kunne bosette disse. Et slikt krafttak må selvsagt finansieres ekstraordinært over statsbudsjettet. Vi må samtidig styrke det norske humanitære bidraget i regionen rundt Syria.
Europa oppfattes som et trygt “samfunn” å flykte til. Flere hundre tusen mennesker risikerer livet sitt i kryssing av Middelhavet på vei til Europa og mange av disse kommer fra Syria. I dag er Italia stilt som eneste ansvarlig for redningsaksjoner. Venstre mener at dette er et felles europeisk ansvar, og at man må gjennomføre en redningsaksjon i samarbeid med flere land på et humanitært grunnlag.
Norge som sjøfartsnasjon burde bidra også på dette området. Vi må gi et signal til EU om at Norge ønsker å delta i en felles innsats for å sikre en bedre byrdefordeling i Europa og ved å jobbe for å redde flyktninger i havsnød.
Venstre støtter et norsk krafttak for å leve opp til forpliktelsene nedfelt i Flyktningkonvensjonen og Verdenserklæringen om menneskerettigheter, og for å sikre noen flyktninger fra Syria de grunnleggende rettigheter og friheter de er fratatt som følge av konflikten. Vi kan ikke hjelpe alle, men vi kan hjelpe flere.